Jomfru Maria av Karmelberget

Antallet Mariafester til sammen i øst og vest blir oppgitt til tusen. Noen av disse minnedagene var kirkevigselsfester, andre patronatsfester for ulike kongregasjoner og sammenslutninger mens noen minnet hendelser og mysterier i Marias liv.

Festen for Jomfru Maria av Karmelberget er patronatsfesten i karmelittordenen. De har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie har vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Under korsfarertiden på 1100-tallet var det en prest ved navn Berthold som var med korsfarerridderne fra Calabria. Han fant ruinene etter Elias-klosteret og bosatte seg der «ved Elias' brønn» sammen med ti likesinnede ca 1185. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig. I 1209 fikk de en streng ordensregel (formula vitae) av patriark Albert av Jerusalem, og den ble godkjent i 1226 av pave Honorius III (1216-27). Dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo.

Men muslimenes invasjon tvang senere karmelittene til å utvandre til Europa på 1200-tallet. De grunnla karmelittklostre på Kypros og på Sicilia, i Sør-Frankrike og i England. Allerede i 1245 kunne de holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de til sin første ordensgeneral engelskmannen Simon Stock (†1265), som før sin inntreden i ordenen hadde vært eremitt og levd et usedvanlig strengt liv. Han ledet ordenen med klokskap, endret den til en tiggerorden (godkjent av pave Innocent IV i 1247) og bidro til at den raskt bredte seg ut over hele Europa. Den ble de til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge uskodde barfot-karmelittene.

Etter karmelittenes ordenstradisjon viste Guds mor seg i et syn for den hellige Simon Stock i England den 16. juli 1251 ikledd karmelittenes drakt og ga ham et brunt skapular som tegn på frelsen og på forbundet med Gud. Etter dette synet grunnla Simon et brorskap som bar karmelittenes skapular. Dette brorskapet utviklet seg til Karmelittenes tredjeorden. Deres årlige fest for Vår Frue av Karmelberget ble godkjent av pave Sixtus V (1585-90) og gitt datoen 16. juli av pave Benedikt XIII (1724-30). Simons syn har gitt datoen for festen og derfor heter den også «skapularfesten».

Skapular (lat: scapula = skulder) er et langt skulderstykke som bæres som en del av ordensdrakten hos karmelittene og i andre ordener. Det var opprinnelig et arbeidsforkle, men fikk etter hvert den symbolske betydningen av «Herrens åk», som ordensfolk tok på seg. Skapularet som legfolk bærer under klærne, er to små tøylapper bundet sammen med to bånd.

Mellom 1376 og 1386 var denne festen blitt innført i engelske karmelittklostre den 17. juli til minne om pave Honorius IIIs godkjennelse av karmelittenes ordensregel i 1226. Utenfor ordenen ble den første gang feiret i 1595, og i 1726 ble den tatt inn i den romerske kalenderen av pave Benedikt XIII på den 16. juli som en stor dobbel fest (festum duplex major) og gjort obligatorisk for hele Kirken. Da den hellige pave Johannes XXIII i 1960godkjente nye rubrikker for det romerske breviaret og missalet med noen endringer i kalenderen, ble dagen redusert til minnedag. Ved kalenderreformen i 1969 etter Andre Vatikankonsil (1962-65) ble den bevart, for å utbre karmelittenes ideal i Kirken, nå som en valgfri minnedag.

Etter at minnedagen for Vår Frue av Fátima (13. mai) i 2002 ble tatt inn i den universelle kalenderen, ble gruppen med denne typen minnedager for Maria utvidet til fem; de andre er i tillegg til Vår Frue av Lourdes (11. februar) den salige Jomfru Maria av Karmelberget (16. juli), Vår Frue av Rosenkransen (7. oktober) og Vår Frue av Guadalupe (12. desember).

Vatikanets dokument fra 2001 om folkelig fromhet skriver at den marianske fromhetens historie også inneholder andakt til ulike skapularer, den vanligste er skapularet for Jomfru Maria av Karmelberget.1 Dens bruk er i sannhet universell og utvilsomt en av de fromme praksisene som konsilet beskrev som «anbefalt av Magisteriet gjennom århundrene».2 Skapularet beskrives som et ytre tegn på det mor/barnforholdet som er etablert mellom den salige Jomfru Maria, mor og dronning av Karmelberget, og den troende som betror seg fullstendig til hennes beskyttelse.

Skapularet tildeles ved en spesiell ritus i Kirken som beskrives som en «påminnelse om at vi i dåpen har blitt ikledd i Kristus, med hjelp av den salige Jomfru Maria, full av omsorg for vår tilpassing til det inkarnerte Ord, til Treenighetens pris, slik at vi kan komme til vårt himmelske hjem iført vår bryllupsdrakt».3

Tildelingen av skapularet må feires i samsvar med «det alvor dets opprinnelse krever. Det må ikke improviseres. Skapularet må tildeles etter en periode av forberedelse, hvor de troende gjøres oppmerksom på naturen av og formålet for den foreningen de slutter seg til og på de forpliktelsene de tar på seg».4