Den hellige Declan av Ardmore (d. ~500)

Den hellige Declan (Declán, Déclán, Déaglán; lat: Declanus) ble født en gang på 400-tallet i Desi (Decies) i grevskapet Waterford i den sørlige provinsen Munster i Irland. Hans fødested blir sagt å være Drumroe near Cappoquin vest i grevskapet Waterford. Det er en del forvirring om hans kronologi, men det synes mest sannsynlig at han var biskop i Waterford-området. Før den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) kom til Irland i 432, hadde landet forbindelser med kontinentet og med Wales, og folk fra det sørøstlige Irland hadde allerede slått seg ned i Wales. Disse forbindelsene har nok ført til innføringen av kristendommen og trolig også av klostervesenet som det ble praktisert i Gallia, selv om flertallet av irene fortsatte å være hedninger.

I følge Declans biografi tilhørte han gjennom sin far det dominerende kongelige dynastiet i regionalkongeriket for folket Déisi Muman. I en beretning med navnet Tugaid Ionnarbhna na nDéise, «Årsaken til utvisningen av Déise», sporet dette dynastiet sin opprinnelse gjennom ulike konger av Tara til Meath, hvor deres navn fortsatt er bevart i de lokale baroniene Deece. Hans latinske biografi kaller hans far Erc (Ercc, Earc, Eircc; lat: Ercus), og det samme gjør den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) martyrologium Félire eller Festilogium (Félire Óengusso) og genealogien i The Book of Ballymote. Andre varianter finnes i The Book of Leinster og The Book of Ballymote, som kaller faren Ernbrand, og i Leabhar Breac, som kaller ham Ross (Ros, Russ). Den sammensmeltede versjonen Ercbrand (Earnbhran, Earcbhran, Ercbran) finnes i Rawlinson B 502.

Faren hersket over territoriet Nandesi i dagens grevskap Waterford, og hans hjem var nær Lismore. Declans mor Dethiden eller Dethidin, som hun kalles i hans latinske biografi, har ikke fått noen stamtavle i kildene. Declan er utstyrt med flere motstridende avstamminger. I den eldste versjonen av samlingen av helgenenes stamtavler tilskrives han sammen med de hellige Brigida av Irland (ca 452-525) og Fintan av Clonenagh (Fiontan) (d. 603) klanen Fothairt, som ga navn til baroniene Forth i Carlow og Wexford. En annen avstammingslinje knytter ham til en obskur familie ved navn Dál Meicon.

Declan ble født mens foreldrene Erc og Dethiden (Deithidhe) besøkte en onkel som bodde mellom dagens Cappoquin og Lismore i Waterford. På dette stedet er det i dag en gammel kirkegård og spor av fundamenter for en kirke. Foreldrene var da ennå ikke kristne, men en prest ved navn Colman overtalte foreldrene til å døpe barnet. En annen versjon sier at han syv år gammel ble sendt til en viss Dimma (Díoma) for å oppfostres. Hun blir sagt å ha vært en utlending og kristen og bodde enten i Kildimo i Caonraighe (Kenry) i grevskapet Limerick, i området til det mektige dynastiet Dál gCais (Uí Bhriain), eller i Connor i grevskapet Antrim. Mens Declan var i Dimmas varetekt, ble han omvendt og døpt av en av de utallige irske helgenene ved navn Colman, trolig enten den hellige Colman av Kilcolman nær Ardmore eller den hellige Colman av Lismore (d. ca 702).

Declan studerte senere i en slags celle sammen med to eller tre andre, men det er ingen grunn til å betrakte dette som noen slags monastisk grunnleggelse. Det synes som om Declan deretter reiste til kontinentet for å fortsette sine studier og at han ble presteviet og muligens konsekrert til biskop, selv om man kan betrakte med en viss skepsis fortellingen om en reise til Roma, hvor paven skal ha bispeviet ham, og hvor han møtte Ailbe, og et møte med Patrick i Gallia. Han kan heller ikke ha møtt den hellige David av Wales (ca 520-601), som hans biografi påstår, men det er høyst sannsynlig at han besøkte Wales og noen av hans eget folk der. Declan skal ha hatt med seg fra Roma det berømte Duibhín Déagláin, et marmorstykke som senere ble høyt æret som relikvie.

En legende forteller at Declan hadde en så stor lengsel etter å vende tilbake til Irland fra Roma, at han brukte en mirakuløs svart klokke som han hadde i sin besittelse, til å tilkalle en tom farkost for å transportere ham hjem. Klokken var plassert i en kampestein, og da Declan ba, fløt steinen ut i sjøen. Han fulgte etter den (noen kilder sier at han fulgte den fra Wales), og til slutt førte den ham til lands i Ardmore (Ard Mór, Árd Móre, Aird Mhór) i baroniet Decies i Drum i det nåværende grevskapet Waterford. Der arbeidet Declan pliktoppfyllende blant folket og bygde en kirke. Kampesteinen, som i virkeligheten er en flyttblokk fra istiden, befinner seg fortsatt på stranden i Ardmore og kalles St. Declan’s Stone.

Han begrenset ikke sitt arbeid til Ardmore og regionen Déise, men han reiste også lenger unna og spesielt til Cashel. Det første Declan gjorde da han kom hjem, var å besøke Cashel, som tradisjonelt var senteret for den verdslige makten i Munster og da biografien ble skrevet, også sete for den sørlige erkebiskopen. Han skal ha vært på svært vennskapelig fot med kong Aengus av Munster, så hans innflytelse må derfor ha vært betydelig.

Fra Ardmore evangeliserte Declan i områdene rundt dagens Waterford og Lismore, selv om han mislyktes med å kristne kongen for Déisi-folket. Han grunnla kirken i Ardmore etter at han var vigslet til biskop, og det ble stadfestet som bispesete av Patrick på synoden i Cashel i 448. Da Declan ble gammel, trakk han seg tilbake til en eneboercelle der, og gamle bygninger indikerer at det både har vært et kloster og en eneboercelle der. I tillegg er det en hellig kilde, som ble restaurert i 1951.

Declan døde en gang sent på 400-tallet, og ifølge hans biografi døde han i sitt kloster i Ardmore og ble deretter gravlagt der. Over hans antatte grav står restene av et tidlig oratorium som er kjent som Declan’s House. I Ardmore finnes omfattende ruiner, inkludert et vakkert og perfekt rundtårn og en katedral fra 1100-tallet som er bygd over restene av en eldre kirke. Hans bispedømme Ardmore ble senere slått sammen med Lismore.

Hovedkilden for Declans liv og kult er en latinsk biografi eller vita, som imidlertid bare er bevart i en redaksjon fra sent 1100-tall. Den er bevitnet av to manuskripttekster som kollektivt er kjent som The Dublin Collection eller Codex Kilkenniensis. I sin bevarte form er biografien sterkt influert av biografien om Ailbe av Emly i Codex Salmanticensis, men tidligere materiale kan ha blitt innlemmet. De innledende kapitlene har stoff fra tidlige irske sagaer. Biografien var ikke sen med å plassere sitt objekt i de beste sirkler, og tradisjonen fra Tara ble brukt som en passende introduksjon til Declans liv. Declan kalles ettertrykkelig en biskop for Déisi, noe som synes å reflektere klosterets politiske ambisjoner på 1100-tallet, da den irske kirken ble reformert inn i et bispedømmesystem etter synodene i Rathbreasail og Kells. Ardmore aspirerte til status av bispesete i det nye bispedømmet, men det privilegiet gikk i stedet til Lismore, som var grunnlagt av den hellige Carthagus den yngre (Mochuda). Declans latinske biografi ble senere oversatt til irsk, og denne versjonen kalles noen ganger Betha Decclain og er bevart i to kopier.

I den latinske biografien la Declan først ut på en reise til Roma, hvor han studerte og ble bispeviet av paven. I Roma møtte han sin landsmann Ailbe av Emly, og da han kom tilbake til Irland, møtte han Patrick. Gjennom hele teksten anerkjenner Declan begge disse helgenenes øverste autoritet, og med Patrick sluttet han en avtale om området for deres misjon i Irland. På Patricks instruksjoner grunnla Declan klosteret Ardmore, som ligger nær den irske kysten sørøst i kongeriket for Déisi Muman, og etter å ha fått Patricks velsignelse, dro han for å omvende Déisi til kristendommen.

Declans angivelige bispevigsel i Roma og hans møte med Patrick, som da var på vei til Roma, gir ham en status som en av de fire «biskopene» fra Munster som skal ha virket i Irland før Patrick organiserte den irske kristenheten. De fikk biografier skrevet som hevdet at de grunnla klostre og forkynte evangeliet i Munster før deres yngre samtidige Patrick (ca 389-461). Disse fire pre-patrisiske helgener av Munster har fra 1600-tallet vært kjent som Quattuor sanctissimi episcopi («De fire helligste biskoper»). I tillegg til Declan var det snakk om de hellige Ailbe av Emly (d. ca 526), Kieran av Saighir (d. ca 530) og Ibar av Begerin (d. 500). Noen kilder bytter ut Ibar av Begerin med hans nevø, den hellige Abban av Moyarney (Adamstown) (d. 520? 620?) på denne listen. Ibar hadde ingen egen biografi, men det hadde Abban, og det er fra den biografien vi har opplysningen at Ibar var Abbans onkel og lærer. De relevante biografiene finnes alle i den såkalte Dublin Collection, som bærer preg av redigering.

Den kreditten som tradisjonelt gis til St Patrick for å ha brakt kristendommen til Irland, synes i høy grad å skyldes propagandaen fra en bestemt grunnleggelse. Så tidlig som på 600-tallet var Armagh ivrig opptatt av å styrke sitt krav på status som det viktigste huset som var grunnlagt av St Patrick. Ved å fremme kulten for Patrick som irenes apostel og første biskop, søkte Armagh å etablere og kontrollere et nettverk av religiøse hus over hele landet. Det faktum at en misjonær sendt fra Roma, den hellige Palladius (d. 432), hadde vært aktiv før St Patrick i 431, muligens i Leinster, passet dårlig med deres agenda. I skriftene til lærde fra Armagh ble derfor Palladius’ aktiviteter bagatellisert som en fiasko, ignorert eller i det stille sammensmeltet med Patricks. I historiografien fra Armagh ble omvendelsen av Munster en del av historien om omvendelsen av Óengus mac Nad Froích av St Patrick i Cashel.

Declan ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag som feires over hele Irland, står i martyrologiene den 24. juli, og på denne datoen står han også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Han minnes i den hellige Oengus’ martyrologium fra tidlig på 800-tallet. Han er skytshelgen for bispedømmet Waterford and Lismore i Irland (med de hellige Carthagus den yngre og Otteran av Iona). Han ble også regnet som skytshelgen for Déisi i det østlige Munster. En middelirsk notis som ble lagt til Félire Óengusso og som ikke har noen historisk verdi, forteller at Declan var ansvarlig for å innføre rug (ir: secal; lat: secale) til Irland.

Declan er et fremtredende eksempel på en helgen hvis kult ikke bare har overlevd, men som nylig har vist en markert gjenopplivning. Dette demonstreres av pilegrimer, besøkende og lokale innbyggere som er stolte av Declan og den sterke troen de har arvet. Hans grav var i mange århundrer målet for en årlig valfart, men etter 1951 har den gått til den hellige kilden ved hans eneboercelle, som nå har et badested og et oratorium. Moderne helbredelser er rapportert å ha skjedd der. Det blir sagt at de som lider av forstuinger, skader eller revmatisme, vil oppnå lindring ved å bade de skadete lemmene i kildens kalde vann. Mange mirakler tilskrives Declan, som æres høyt i Dessee (tidligere Nandesi). Han krediteres spesielt for å ha stanset en alvorlig pest ved bønn og faste.

St. Declan's Day feires fortsatt aktivt av sognebarna i Ardmore den 24. juli. Den uken på året som inneholder hans festdag, er i Ardmore kjent som Pattern week og trekker til seg mange pilegrimer. De kommer fortsatt for å be på stedet for Declans kirke på odden ved Ardmore, i tilknytning til det runde tårnet som er utmerket bevart. Inntil ganske nylig var det vanlig på denne dagen at de som led av ryggplager, krøp under kampesteinen som en måte å få lindring. En kommentator fra 1800-tallet uttrykte en viss misnøye med denne praksisen fordi deltakende kvinner nødvendigvis ville vise anklene i prosessen. Et slikt syn kunne lede menn som så på, inn i fristelse. Den beskrevne behandlingen for vondt i ryggen ble sagt å være uten virkning hvis pasienten hadde noe lånt eller stjålet på seg.

Den veien som Declan gikk fra Ardmore til Cashel i grevskapet Tipperary, har blitt restaurert som «St Declan’s Pilgrim Path», og en årlig gåtur på denne veien, som har fått tilnavnet «den irske Camino», har siden 2013 vært organisert fra 24. til 28. juli.