Den hellige Ailbe av Emly (d. ~526)

Den hellige Ailbe (Ailbhe; lat: Albeus, Albaeus, Ailbeus), også kjent som Elvis (wal: Eilfyw, Eilfw), var en irsk biskop tidlig på 500-tallet. Han skal ha vært medlem av Dál Cairpri Arad, en relativt liten folkegruppe i Munster (Momonia), nå den sørlige provinsen i Irland. Hans far var Olchais (Olc Náis, Olga) og hans mor var Sant, som også skal ha født Colmán, en sønn av Aonghas sønn av Nad Fraoich, konge av Munster. Lite er kjent om hans liv, men vi har en legende med elementer lånt fra sagnet om Romulus og Remus.

Legenden forteller at Ailbes far var en høvding ved navn Olchais. Han elsket en tjenestejente som arbeidet for høvdingen Cronan for klanen Eliach (nå Eliogarty) i grevskapet Tipperary. Da jenta ble gravid, rømte Olchais i frykt for at han skulle bli straffet. Så da barnet ble født og det ikke var noen far til å forsørge ham, beordret Cronan at gutten skulle etterlates bak en klippe for å overlates til hunder og ville dyr. Men barnet ble oppdaget der av en ulvetispe, som diet ham og passet på ham til han ble funnet av en mann ved navn Lochan, muligens en kristen fra Britannia. Han kalte gutten Ailbe etter klippen («ail») der han ble funnet. Ailbe sies å bety «levende klippe» på gælisk.

Legenden forteller videre at da Ailbe senere i liver var på jakt sammen med noen ledsagere, løp en gammel ulvetispe til ham for beskyttelse. Den la hodet i fanget hans og biskopen nektet mennene sine å drepe den: «Å, min venn. Da jeg var hjelpeløs og uten venner, beskyttet du meg, og nå vil jeg gjøre det samme for deg, gamle mor!» Deretter fikk ulvinnen tilbringe resten av sine dager i hans hall (Rev John O’Hanlon, Lives of the Irish Saints, 10 volumes, Dublin, 1875).

En annen versjon forteller at han ble forlatt av sine foreldre i skogen, hvor han ble oppdaget av noen briter som tok ham med seg da de vendte tilbake til Wales. Ifølge de walisiske genealogiene var Ailbe eller Elfyw sønn av Dirdan, «en adelsmann fra Italia», trolig fra Letavia i Armorica, som ofte blandes sammen med Latium. Hans mor var Danhadlwen (Danadlwen, Banhadlen), en etterkommer av den hellige Vortimer, datter av Cynyr av Caergawch og søster av St Non. Dette ville bety at han tilhørte samme generasjon som David og var fetter til de hellige David, Cybi og Sadyrnin.

Biografien om den hellige Declan av Ardmore sier at de hellige Ailbe og Kieran av Saighir misjonerte i Irland før Patricks ankomst. Men Declans biografi inneholder åpenbare motsigelser, så dette er omdiskutert. Biografien om Declan synes også å etablere ham selv som en annen av misjonærene før Patrick. De fire «biskopene» fra Munster som skal ha virket i Irland før Patrick organiserte den irske kristenheten, fikk biografier skrevet som hevdet at de grunnla klostre og forkynte evangeliet i Munster før deres yngre samtidige Patrick (ca 389-461). Disse fire pre-patrisiske helgener av Munster har fra 1600-tallet vært kjent som Quattuor sanctissimi episcopi («De fire helligste biskoper»). I tillegg til Ailbe, Declan og Kieran var det snakk om den hellige Ibar av Begerin (d. 500). Noen kilder bytter ut Ibar av Begerin med hans nevø, den hellige Abban av Moyarney (Adamstown) (d. 520? 620?) på denne listen. Ibar hadde ingen egen biografi, men det hadde Abban, og det er fra den biografien vi har opplysningen at Ibar var Abbans onkel og lærer. De relevante biografiene finnes alle i den såkalte Dublin Collection, som bærer preg av redigering.

Det som synes sikkert, er at Ailbe forkynte over hele Irland og det med slik autoritet at mange ikke bare ble omvendt nominelt til kristendommen, men også inspirert av hans eksempel til å leve som sanne kristne. Det het at han gjorde mennesker ikke bare til kristne, men til helgener. Han foretok ofte retretter og engasjerte seg i regelmessig kontemplasjon.

Hans biografi tilskriver ham et besøk til Dál nAraidhe i Ulster, hvor han blir sagt å ha grunnlagt sin første kirke i Kilroot (Ceall Ruaidh) i grevskapet Antrim i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som nå er en del av Storbritannia. Men Ailbes viktigste kirke og begravelsessted var Emly (Imlech Ibair, Imleach Iobhair) i baroniet Clanwilliam i grevskapet Tipperary i Munster, hvor han grunnla et kloster og et bispesete. Emly var den viktigste kirken i Munster i flere århundrer. Abbeden av Emly nevnes som en autoritet på påskespørsmålet i Cummians brev på 600-tallet til abbed Ségéne av Iona. Utvilsomt ble Emly styrket av støtten fra Eóganachta. Annalene har registrert abbeder fra Eóganacht Áine, Eóganacht Locha Léin, Eóganacht Airthir Chliach og Eóganacht Chaisil.

Ailbe feires som skytshelgen for det nåværende erkebispedømmet Cashel and Emly. Katedralen er i dag i Cashel, som Vatikanet offisielt angir at ble grunnlagt på 300-tallet, noe som gjør det til det eldste kontinuerlige bispesetet i Irland. Han skal ha skrevet en monastisk regel for kommuniteten i Emly (Uinseann O’Maidin OCR, The Celtic Monk: Rules & Writings of Early Irish Monks, Cistercian Studies Series Number 162, 1996).

Ailbe elsket spesielt å be ved sjøen. I henhold til hans legende spurte han kong Aengus (Angus, Oengus) av Munster på vegne av den hellige Enda om å gi ham Aran Islands i grevskapet Galway. Aengus hadde aldri hørt om disse øyene, men da han så dem i en drøm, var han glad over å kunne gjøre det. Ailbe grunnla et kloster der og installerte Enda som abbed der. Uansett hvilken sannhetsgehalt denne historien har, gjorde klosteret som ble grunnlagt i Killeany (Cell Énda – St. Endas kirke) på Inis Mor at øyene senere fikk tittelen «Aran of the saints».

Ailbe betraktes som den fremste skytshelgenen for Munster. Det finnes mange fortellinger om ham, for eksempel at han døpte den hellige David av Wales (ca 520-601), skytshelgen for Wales. Den walisiske tradisjonen hevder at han etter dåpen oppfostret gutten, samtidig som han tjente som biskop av Menevia (i dag St David’s) og grunnla St Elvis i Pembrokeshire (nå i ruiner) før han dro for å misjonere det sørlige Irland. En annen historie forteller at en engel viste ham «stedet for hans oppstandelse» – Emly, at han var i konstant dialog med englene.

Det synes å være lite bak antakelsen om at Ailbe forkynte i Irland før Patrick (385-461). Denne og andre lignende ideer ble nesten sikkert lansert for å indikere at Ailbe var like stor som, eller kanskje større enn Patrick. Sent i livet skal han ha trukket seg tilbake til det mytiske «Løftets land», en blanding av det kristne Paradis og den keltiske lykkelige verden etter denne. Han døde trolig tidlig på 500-tallet, rundt 526 er nevnt, men også 531 og 541. Hans minnedag er 12. september i erkebispedømmet Cashel and Emly, som han er skytshelgen for, men 13. september nevnes også. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han den 12. september, og det samme gjør han i martyrologiet fra Tallacht og i Félire Óengusso. Han minnes over hele Irland. Han fremstilles som biskop med en modell av sin katedral i hånden. Ofte avbildes også legenden om ulven, som gjør at han er skytshelgen for ulver.

Ailbes biografi er inkludert i Vitae Sanctorum Hiberniae (VSH), en latinsk samling av biografier om middelalderske irske helgener som ble samlet på 1300-tallet. Det finnes tre større manuskriptversjoner av VSH, fra Dublin, Oxford og Salamanca (Codex Salmanticensis), men de stammer alle fra den samme originalteksten. Charles Plummer kompilerte en utgave av VSH basert på de to bevarte Dublin-manuskriptene i 1910. William Heist kompilerte en utgave av det eneste Salamanca-manuskriptet i 1965. Ytterligere materiale finnes i biografiene til andre helgener som Patrick, Kieran av Saighir, Colman av Dromore, Kolumba av Tir-da-glas, Declan og Findchua (Finchú, Fionnchú, Fanahan). Alle inneholder utallige mirakuløse begivenheter og åpenbare selvmotsigelser og anakronismer.

Biografien i Codex Salmanticensis synes å være nyskaperen når det gjelder Ailbes pre-patrisiske status og hans uavhengighet av Patrick, noe som nedtones i de andre to utgavene og direkte motsies av dødsdatoen som gis i Ulster-annalene. Det har vært hevdet at den originale biografien ble skrevet relativt tidlig, kanskje så tidlig som 700-tallet. En kommentator har foreslått at den ble skrevet rundt tiden for den første promulgeringen av Ailbes liv i 784. Denne biografien bygger bevisst Ailbe på Patrick, som han til tider overgår. Bildet er temmelig forskjellig fra Tírecháns Collectanea fra 600-tallet, hvor Patrick ordinerer Ailbe. I Ailbes biografi konsekreres grunnleggeren av Emly til biskop i Roma, blir besøkt av Patricks engel, Victor, og anerkjennes av biskopene Declan og Ibar. Patrick selv, i motsetning til i de fleste versjonene av hans legende, spesielt i Vita Tripartita fra tidlig på 900-tallet, overlater kong Óengus mac Nad Fraích av Munster i Ailbes omsorg.

Emlys ambisjoner er temmelig klare. Selv om det pre-patrisiske motivet dominerer, assosieres helgenen også med andre tradisjoner. Ailbes far kalles Olchú (Olcán, Olchais), bokstavelig «stor hund», hans mor Sant eller Sanclit. Ailbe, sønn av «den store hunden» forlates som avkom etter ulovlige seksuelle forbindelser ales opp av ulver, mye som Romulus og Remus. I det senere laget av den irske biografien av Mac Creiche kalles Ailbe for «warhound» for «Slíab Crot» (Slieve Grud i grevskapet Tipperary). Ailbe nevnes også i konteksten av en reise til en annen verden i et litani av pilegrimshelgener fra sent på 700-tallet. Det har blitt foreslått at dette ble skrevet i Lismore og er et godt bevis på den utbredte naturen av Ailbes kult. I tillegg møter vi Ailbes kommunitet mens de nyter det evige liv på en øy i en annen verden, i Navigatio sancti Brendani fra sent på 700-tallet.

Emly selv beholdt sin betydning gjennom hele den tidlige middelalderen. Det var et litterært sentrum og produserte for eksempel Riagol Ailbi Imlecha fra sent på 800-tallet, en monastisk regel, skrevet retrospektivt om Ailbe. Teksten fra synoden i Vest-Munster antyder at abbeden av Emly har autoritet over hele Munster. Et annet tegn på Emlys innflytelse er antallet av deres abbeder som er registrert i annalene. Flann mac Fairchellaig (d. 825?) var utvilsomt den mest berømte. Han var også abbed av Cork og Lismore. Kirken hadde en nedgangsperiode etter fremveksten av Dál Cais på 900- og 1000-tallet. Marcán (d. 1010), Brian Bórumas bror, ble abbed av Emly og flere andre kirker. Opprettelsen av en kirke i nærliggende Cashel var enda et slag, men Emly kom seg tilstrekkelig på 1100-tallet til å bli et bispesete.