Den hellige Brigida (Brigid, Brighid, Brigit, Bridget, Bríd, Bride, Briege, Ffraid; Naomh Bríghde) ble født rundt år 452, trolig i Faughart ved Dundalk i grevskapet Louth i Irland. Hun kom trolig fra en bondefamilie, selv om en av de utallige legendene om henne sier at hun var datter av høvdingen Dubhthach og hans hustru Brocca, en piktisk slavejente ved hans hoff. Legenden sier at foreldrene (evt. moren) ble døpt av den hellige Patrick selv, en annen versjon sier at det var Brigida som ble døpt av Patrick (d. 461).
Svært tidlig i livet bestemte Brigida seg for å bli nonne, og hun avviste mange friere. Det er trolig at hun fulgte den utbredte skikken med å vie seg til Gud som jomfru i tidlig alder, og trolig avla hun sine løfter som fjortenåring, legenden sier til den hellige Mel av Armagh. Da hun var omkring atten år gammel, slo hun seg ned sammen med syv likesinnede jenter nær Croghan Hill for å vie seg helt til å tjene Gud. Rundt 468 fulgte hun Mel til Meath. Rundt år 470 grunnla hun det første kvinneklosteret i Irlands historie på et sted som var kjent som Cill-Dara («kirken ved eika»), nå Kildare, rundt seks mil sørvest for Dublin. Senere grunnla hun et mannskloster, og den fromme Brigida presiderte som abbedisse over begge, noe som ikke var helt uvanlig på den tiden. Et tårn er fortsatt bevart.
Brigida så at kroppens og sjelens behov gikk hånd i hånd. Hun var ivrig etter å forbedre både det åndelige og det materielle livet til dem rundt henne, så derfor gjorde Brigida sitt kloster til et hus bemerkelsesverdig for sin lærdom, de produserte strålende kunstverker og kopierte og illustrerte dyrebare manuskripter og bøker. Brigida underviste de som satt ved hennes egne føtter og det samme gjorde hennes etterfølgere. Med tiden ble klosteret et senter for irsk spiritualitet og lærdom samtidig som katedralbyen Kildare vokste frem.
Under en viktig synode i den irske Kirken, annonserte en av de hellige fedre, biskop Ibor, at han hadde drømt at den hellige jomfru Maria skulle vise seg blant de forsamlede kristne. Da Brigida kom, ropte biskopen: «Der er den hellige jomfruen jeg så i min drøm!» Deretter var Brigida kjent som Maria Hibernorum eller «Gælernes Maria» (Mary of the Gael). Den samme biskopen Ibor er sagt å ha konsekrert Brigida til biskop, og hun skal også ha fått palliet; begge påstandene er like urimelige og umulige.
Det urimelige kravet på at biskoper og abbedisser av Kildare sto over alle andre i hele Irland, var en viktig grunn til eksistensen av tidlige biografier, som den første, skrevet av Cogitosus (rundt 650). Den er kanskje den mest historiske av biografiene, men i dette spørsmålet ignorerte den både Armagh og Patrick. Den senere utviklingen av Kildare til et viktig dobbeltkloster, med skrin for Brigida og den hellige Conleth i den kunstferdig dekorerte trekirken, betyr ikke at det var like utviklet i Brigidas egen levetid. Conleth var en venn av Brigida og ble den første biskop av Kildare.
Brigida er blant de største og høyest ærede av de mange helgenene som kaster heder over Irland, men de utallige «biografiene» gjør oss ikke i stand til å sette sammen en troverdig beretning om hennes liv. Til gjengjeld oppsto det hundrevis av legender om henne, mange med dype røtter i irsk hedensk folklore. De fleste av hennes mirakler viser hennes medfølelse for de fattige. Noen vektlegger hennes evne til å mangfoldiggjøre mat, enten det gjaldt smør til de fattige eller å forvandle sitt badevann til øl for å slukke tørsten til uventede klerikale besøkende. En gang fikk hun en ku til å melke tre ganger i strekk ved å si frem Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, dette var for å la noen biskoper få nok å drikke.Det fortelles at Birgitta allerede som barn var så from at det brant en klar lue over hennes hjem. Hun fremstilles derfor oftest med et lys i hånden. Allerede som barn viste Brigida en spesiell kjærlighet for de fattige. Da hennes mor sendte henne for å hente smør, ga hun bort alt sammen. Hennes sjenerøsitet som voksen var legendarisk. Det ble fortalt at hvis hun ga vann til en tørst fremmed, ble væsken forvandlet til melk, og da hun sendte en tønne øl til en kirke i Meath, viste det seg å være nok til enda sytten, og «det varte fra skjærtorsdag til pinse» (Aberdeen-breviariet). I «Brigid's Prayer» heter det:
I should like a lake of ale for the King of Kings / I should like the household of heaven to be there / drinking it for eternity… / I should like cheerfulness to be in their drinking / I should like Jesus here also.
Brigida døde ifølge tradisjonen den 1. februar 525 i Kildare og ble gravlagt der. Da danskene invaderte Irland, ble hennes legeme fraktet fra Kildare til Downpatrick for å gravlegges ved siden av levningene av den hellige Patrick og den hellige Kolumba. Alle tre er skytshelgener for Irland; Patrick nr 1 og Brigida nr 2. Hun ble formelt utnevnt til skytshelgen for Irland i 1962.
Men om det er mye usikkerhet om hennes liv, er det ingen tvil om omfanget av hennes kult, spesielt i Irland og i kirker av irsk opprinnelse på kontinentet, hvor hennes kult bare ble overgått av Patricks. Mange manuskriptkopier ble laget av hennes biografier, oversettelser ble gjort til gammelfransk, mellomengelsk og tysk. I England var det minst nitten gamle kirker som var viet til henne; den mest kjente er Sir Christopher Wrens St. Bride's i Fleet Street i London. Omtrent like mange kirker var det i Wales. Navnet St. Bride's Bay i Dyfed viser den nære tilknytningen mellom den irske og walisiske kristendommen. Flere steder i Wales heter Llansantaffraid, som betyr St. Bride's Church. Hun æres fortsatt i Alsace, Flandern og Portugal. Den irske hellige biskop Donatus av Fiesole bygde en kirke viet til Brigida i Piacenza, hvor freden i Konstanz ble ratifisert i 1185.
Brigida er skytshelgen for poeter, smeder og leger. Hun avbildes som abbedisse, gjerne med en lampe eller et lys, men også mens hun holder et kors med en flamme over sitt hode. Hennes vanligste ikonografiske attributt er en ku som ligger ved hennes føtter, siden hun skal være beskytter av dem som driver med all slags meieriarbeid. En interessant rest av hennes sko, laget av sølv og messing og innsatt med juveler, er bevart i Nasjonalmuseet i Dublin. Hennes kappe, angivelig gitt av Gunhilda, søster av kong Harold II, er bevart i St. Donatian's i Brugge/Bruges i Belgia. Relikvier kom også til Honau i Alsace, Strasbourg og Belém ved Lisboa. I 1283 tok tre riddere med seg Brigidas hode på en reise til Det hellige Land. De døde i Lumier nær Lisboa i Portugal, hvor hennes hode nå oppbevarer i et spesielt kapell i byens jesuittkirke.
I likhet med assosiasjonen mellom Patrick og trekløveren forbindes Brigida med et lite kors laget av strå. Legenden vil ha det til at hun laget korset av strå hun fant på bakken ved siden av en døende mann for å omvende ham. Noen hus i Irland har et slikt Brigida-kors (Crosóg Bríghde), og det er allment antatt at det beskytter huset mot brann. Et nytt kors lages på hennes festdag hvert år, og det gamle brennes for å holde ilden borte fra huset.
Folkloristiske elementer har ikke bare vært viktige i hennes biografier, men også hennes kult. Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220) beskrev en ild som ble holdt brennende kontinuerlig ved hennes skrin i flere århundrer, voktet av de nitten nonnene i hennes kommunitet. Ilden var omgitt av en sirkel av busker, som ingen mann hadde lov til å komme inn i. Legenden forteller at Brigida selv kom hver tyvende natt for å ta sin vakt som de andre.
Slike detaljer, i tillegg til det faktum at navnet Brig, som betyr mot eller styrke, ble personifisert som en gudinne hvis ildkult fant sted den 1. februar, har fått noen kritikere til å identifisere Brigida med denne hedenske gudinnen, men det er ikke særlig overbevisende.
Brigidas viktigste minnedag er 1. februar med translasjonsfest den 10. juni. En annen fest den 24. mars minnes da den hellige Malakias i 1185 oppdaget de antatte legemene av Patrick, Kolumba og Brigida i Downpatrick. Denne festen ble feiret i Irland, men også noen engelske sentre som Chester, mens hovedfesten var nesten universell. Hun feires særlig i Irland, men også i Wales, Australia og New Zealand. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.
Hun kalles Brigida av Irland eller Brigida av Kildare. At hun noen ganger kalles Birgitta, har ført til sammenblanding med den store svenske hellige Birgitta.