Den hellige Donatus av Fiesole (d. ~876)

Da Donatus gikk inn i katedralen, forteller legenden at klokkene begynte å ringe, og alle lamper og vokslys ble tent av seg selv. De troende kunne bare konkludere med at dette var et guddommelig tegn, og dermed ble Donatus enstemmig valgt til biskop ved akklamasjon. Det kan godt være at ingen av de lokale kandidatene ville påta seg embetet. Seks år tidligere hadde nemlig de føydale baronene myrdet den lokale biskopen ved å drukne ham.

Uansett hva som egentlig hendte, er det ingen tvil om at Donatus var biskop av Fiesole i mange år. Han ble valgt i 829, og hans pastorale ledelse i Fiesole varte i over førti år. Heldigvis var han en mann av eksemplarisk fromhet og dannelse. Han var i Roma i 844 da pave Sergius II (844-47) kronet keiser Lothar Is (840-55) unge sønn Ludvig II til langobardenes konge, og han var også til stede i påsken 850 da den hellige pave Leo IV (847-55) etter Lothars ønske kronet og salvet Ludvig II til medkeiser (enekeiser 855-75). Donatus var dommer sammen med paven og kongen i en disputt mellom biskopene av Arezzo og Siena. Han var tilbake i Roma i november 861 for å delta på et konsil sammenkalt av den hellige pave Nikolas I den store (858-67) mot erkebiskop Johannes av Ravenna. Få år senere dro han til Capua for å motta bekreftelse på sitt bispedømmes rettigheter av kong Lothar II (855-69) av Lorraine. Han hadde sikkert en stor innflytelse på den skolen som Lothar grunnla i Firenze i henhold til forhandlingene av forsamlingen i Olona i 825.

Donatus skrev flere verker hvorav det er bevart en gravskrift for hans grav, verdifulle selvbiografiske opplysninger, en trosbekjennelse, poesi og lovsanger til den hellige Brigida, skytshelgen for Irland. Donatus skrev to biografier om Brigida, en i prosa og en på vers samt et forord til Coelans biografi om Brigida, som Colgan fant i Montecassino. Et manuskript skrevet med hans egen hånd er bevart av dominikanerne i Roma. Han skrev også et dikt til Irlands pris og sin egen gravskrift, som fortsatt er bevart. Den beskriver ham som en utmerket lærer som spesialiserte seg i grammatikk og skjønnskrift.

Gravskriften legger til at han rådga og tjente lojalt de frankiske kongene og tjente under kong Lothar av Italia, som hadde vært elev av den hellige Klemens (20. mars) og keiser Ludvig den Fromme (813-40). Det er temmelig sikkert at han underviste dem og medlemmer av deres husholdning, for han var alltid villig til å instruere de unge. Han var også en sjenerøs støttespiller for monastiske grunnleggelser. I 852 grunnla han et hospits i Piacenza for irske pilegrimer og viet det og en tilhørende kirke til Brigida, og det finnes dokumenter som viser at han i 850 ga dem til klosteret som var grunnlagt av den hellige Kolumban i Bobbio. I dokumentet spesifiserte han sitt ønske at klosteret fortsatte å gi spesiell gjestfrihet til irske pilegrimer. Denne kirken ble erklært som nasjonalt monument i 1911.

I 47 år ledet Donatus Kirken i Fiesole. Blant hans plikter var å lede troppene mot sarasenerne i Sør-Italia (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Dette gjorde han i 840 og 866. Før han døde, oppnådde han fra Karl den Skallete (823-77) et uavhengighetscharter for biskopene av Fiesole med rett til å holde eget hoff, drive inn skatter og administrere sine egne lover.

Donatus døde i Fiesole rundt 876 (mellom 874 og 877) og ble gravlagt i katedralen i Fiesole, i kapellet viet til St. Romulus. Der forble han frem til 1817, da biskop R. Mancini bar de hellige levningene til den nye katedralen, bygd på høyden i 1028 av biskop Jakob den bayerske, i et kapell viet til ham på venstre side av det monumentale alteret bygd av biskop Leonardo Salutati. Kirken i Fiesole, som ærer ham som en helgen, feires hans minnedag 22. oktober, som også står i Martyrologium Romanum. Dagen blir feiret over hele Irland i tillegg til i Fiesole. 15. februar nevnes også som minnedag. I kunsten fremstilles han som biskop med en irsk ulvehund ved føttene. Noen ganger vises han pekende ut en kirke for sin diakon.

Donatus har tilnavnet Scotus, fordi han kom fra Irland, som ble kalt Scotia helt til sent i middelalderen. Lenge etter hans død ble det hevdet at Donatus hadde en irsk reisefelle som ble hans erkediakon – den hellige Andreas av Fiesole, men det finnes ingen tilfredsstillende bevis på Andreas’ eksistens.