De hellige Nazarius og Celsus av Milano (d. 68?)

En tradisjon om disse to hellige må åpenbart ha vært levende blant de kristne i Milano på den tid, og det må ha vært den som ledet til at deres relikvier ble funnet. En senere legende mangler historisk belegg:

Legenden forteller at den hellige Nazarius var sønn av den fornemme, hedenske romerske offiseren Africanus og hans adelige kristne hustru Perpetua, som var døpt av selveste apostelfyrsten Peter. I en alder av ni år la han merke til at foreldrene hadde forskjellig religion, og han vaklet mellom hvem han skulle følge, for begge prøvde å vinne ham over til sin egen tro. Da han endelig var ledet til kristendommen av Guds nåde, ble han døpt av den hellige pave Linus (67-76) før han ble pave. Hans far prøvde forgjeves å bringe ham til frafall.

Da keiser Nero (54-68) begynte å forfølge de kristne i Roma, begynte Nazarius å forkynne den kristne tro så kraftig at hans foreldre og venner tryglet ham om å forlate byen for å unngå straff. Han ga da alt han eide til de fattige og reiste fra hjembyen. I det tiende året siden han dro fra Roma, kom han til Piacenza og derfra til Milano. Der fant han at to andre kristne ved navn Gervasius og Protasius allerede var fengslet. Til tross for faren skyndte Nazarius seg dit for å trøste dem.

Da guvernøren fikk høre at Nazarius oppmuntret disse martyrene, lot han ham bli slått og drevet ut av byen. Men Nazarius ble ikke avskrekket og fortsatte til Gallia, omvendte mange og døpte en ni år gammel gutt ved navn Celsus, som var overgitt til ham av moren for undervisning. Også der lot guvernøren ham kaste i fengsel sammen med Celsus, men på anmodning av sin hustru, som hadde hatt en illevarslende drøm, slapp han dem fri igjen. Nazarius reiste da videre og nådde Trier i det nåværende Tyskland, mens han hele tiden forkynte evangeliet og omvendte mange. Celsus dro sammen med ham og støttet Nazarius på alle måter han kunne.

Men igjen ble han satt i fengsel og ført til Roma for keiser Nero. Han fant dem skyldige i å forakte gudene og ga ordre om at de skulle druknes i sjøen. Begge ble eskortert til Civitavecchia og brakt om bord på et skip som la ut på havet. Men en storm som plutselig oppsto, skremte sjømennene. De to hellige skal fredelig og rolig ha gått med tørre føtter på havets bølger, og sjømennene innbilte seg at stormen var en straff for deres behandling av de to kristne, så de trakk dem om bord igjen. Etter en kort bønn ble sjøen plutselig rolig igjen. Disse miraklene overbeviste sjøfolkene om de to kristnes hellighet, og de ba om undervisning og den hellige dåp.

Skipet nådde Genova, og Nazarius bestemte at de burde gjøre et nytt forsøk på å omvende folket i Milano. Han ble imidlertid utvist av guvernøren, mens Celsus ble værende i huset til en hedensk kvinne, som forgjeves forsøkte å få ham til å avsverge den kristne tro. Nazarius kom igjen til Roma, hvor han traff sin gamle far, som på mirakuløst vis var blitt omvendt til kristendommen. Avgudsprestene tvang ham til å forlate Roma igjen, og da dro han tilbake til Milano. Der ble han igjen arrestert og sammen med Celsus ført for guvernøren Anulinus. Denne gangen ble de halshogd. Det skjedde rundt år 68, og de to ble gravlagt av de kristne i en hage utenfor bymurene, nær gravene til Gervasius og Protasius.

Den ærverdige kardinal Cesare Baronius bemerker at takket være Ambrosius’ sjenerøsitet kom deler av de gjenfunne relikviene til ulike kirker over hele verden. For eksempel befant det seg relikvier av dem i Roma (San Giovanni in Fonte), Fundi, Nola, Brescia, Beaucaire og Évron i Frankrike, Pavia og kanskje også Lorch.

Nazarius og Celsus nevnes i den ambrosianske eukaristiske bønn I. De to martyrene ble feiret sammen med de to hellige pavene Viktor I (189-99) og Innocent I (401-17) den 28. juli, men 12. juni nevnes også. Gjenfinningen av deres relikvier ble feiret den 10. mai. Deres navn står i Martyrologium Romanum. I 1969 ble deres minnedag strøket i den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. I øst feires de sammen med Gervasius og Protasius den 14. oktober. Armenerne minnes dem den 7. oktober. I Narbonne feires en translasjonsfest den 7. mai.