Læredokumenter om nyevangelisering

Disse tekstene blir gjengitt her, slik at leserne kan se utviklingen i katolsk tenkning på nyevangeliseringsområdet, og hvordan sentrale tanker rundt nyevangeliseringen kommer til uttrykk i pavenes læredokumenter. 

SEKS SENTRALE LÆREDOKUMENTER OM NYEVANGELISERING 

(a) Den hellige pave Paul VI, Evangelii nuntiandi (1975) 

(b) Den hellige pave Johannes Paul II, Redemptoris missio (1990) 

(c) Den hellige pave Johannes Paul II, Ecclesia in Europa (2003) 

(d) Pave Benedikt XVI, Ubicumque et semper (2011) 

(e) Lineamenta (forberedende dokument) til bispesynoden om nyevangelisering (2011) 

(f) Pave Frans, Evangelii gaudium (2013) 

Tekstene legges ut her, slik at leserne kan se utviklingen i katolsk tenkning på nyevangeliseringsområdet, og hvordan sentrale tanker rundt nyevangeliseringen kommer til uttrykk i pavenes læredokumenter. Noen av skrivene er teologisk svært tunge, men det vil svare seg å studere dem nøye og reflektere over dem. Denne seksjonen utgjør et slags kompendium og en studieressurs for nyere katolsk lære på disse områdene. 

Selv om ‘nyevangelisering’ ennå ikke var blitt et begrep da pave Paul VI skrev Evangelii nuntiandi i 1975, er deler av hans encyklika tatt med, fordi den er så viktig for nyevangeliseringsteologien. 

Den fulle teksten til hvert av dokumentene ligger i de respektive lenkene. 

(a) Den hellige pave Paul VI, Evangelii nuntiandi (1975) 

«5. En slik oppfordring synes for oss å være av største viktighet, siden forkynnelsen av evangeliet ikke er en oppgave Kirken kan unndra seg. Den er en plikt som Kirken har fått seg pålagt av Vår Herre Jesus, for at alle mennesker skal tro og bli frelst. Dette budskap er nødvendig. Det er enestående. Det er uerstattelig. Det tillater hverken likegyldighet, religionsblanding eller en eller annen form for tilpasning for å være noen til behag. Det dreier seg om menneskers frelse. Det representerer selve åpenbaringens herlighet. Det har i seg en visdom som ikke er av denne verden. Det er i stand til å skape tro – en tro som bygger på Guds kraft. 11 Det fortjener at enhver apostel vier hele sin tid og alle sine krefter til det, og at han ofrer sitt liv for det om dette er nødvendig.» 

«14. Kirken vet dette. Den er fullstendig oppmerksom på at Frelserens ord: «jeg må forkynne Guds rike» 34 i høyeste grad angår den. Og den tilføyer med Paulus: «For det at jeg forkynner evangeliet, det er ikke noe å være stolt av, det er jeg nødt og tvunget til; ve meg om jeg ikke forkynner!» 35 Det var med glede og fortrøstning vi i 1974 hørte disse ord ved avslutningen av Synoden: «Vi ønsker igjen å bekrefte at det å bringe evangeliet til alle folkeslag er Kirkens egentlige oppgave» 36 Det er en oppgave som de store og dyptgripende forandringer i vår tids samfunn gjør stadig mer presserende. Å forkynne evangeliet er i sannhet Kirkens største nåde og egentlige kall, dens kjennemerke. Den er til for å bringe evangeliet videre, det vil si for å predike og belære, for å bringe nådens gave, for å forsone syndere med Gud, og for stadig å gjøre Kristi offer nærværende gjennom den hellige messe, til minne om hans død og oppstandelse.» 

«20. (…) Skillet mellom evangeliet og kulturlivet er utvilsomt vår tids tragedie, og har vært det også i andre epoker. Derfor må alt settes inn på å evangelisere kulturlivet, eller, mer korrekt, de forskjellige kulturformer. De må gjenskapes ved møtet med evangeliet. Men dette møtet finner ikke sted uten at evangeliet forkynnes.» 

«21. Evangeliet må først og fremst forkynnes ved vitnesbyrd. Man kan tenke seg en enkelt kristen eller en liten gruppe kristne som, innen sitt samfunn, viser sin evne til å forstå og ta seg av andre mennesker, villighet til å dele liv og skjebne med dem, vise solidaritet med alles innsats for alt som er edelt og godt. Om vi så tenker oss at de dessuten viser på en enkel og spontan måte sin tro på verdier utover dem som er alminnelig godtatt, og håp til noe som ikke er synlig og som ingen ville våge å forestille seg. Selv uten at et ord er blitt sagt, vil disse kristne fremkalle spørsmål hos dem som ser hvordan de lever: Hvorfor er de slik? Hvorfor lever de på den måten? Hva eller hvem er det som inspirerer dem til dette? Hvorfor er de her blant oss? Et slikt vitnesbyrd er en stille forkynnelse av det glade budskap, et vitnesbyrd som både er overveldende og virkningsfullt. Her har vi en innledende evangeliseringsgest. Spørsmålene ovenfor er, kan hende, de første som mange ikke-kristne vil stille seg, enten de er mennesker som aldri har hørt om Kristus, eller døpte som ikke lever etter sin tro, eller mennesker som i det ytre tilhører det kristne fellesskap, men lever på en måte som er i strid med det, eller mennesker som søker, kanskje fortvilet, etter noe eller noen som de aner, men ikke kjenner. Andre spørsmål vil melde seg, mer inntrengende og vanskelige, spørsmål vekket ved dette vitnesbyrd som innbefatter nærvær, deltakelse og solidaritet, et vitnesbyrd som er en grunnsten i evangeliseringen, og ofte den første som blir lagt. 51 

Alle kristne er kalt til dette vitnesbyrd og kan i denne sammenheng være sanne forkynnere av evangeliet. Vi tenker særlig på det ansvar som hviler på innvandrere i de land som tar imot dem.» 

«22. Likevel vil dette alltid forbli ufullstendig, fordi selv det vakreste vitnesbyrd vil være uten virkning i det lange løp hvis det ikke forklares og begrunnes – det som Peter uttrykte slik: «Vær alltid rede til å svare for dere, når dere blir krevd til regnskap for det håp som bor i dere.» 52  – og gjort klart ved en utvetydig forkynnelse av Vår Herre Jesus. Det glade budskap forkynt ved livets vitnesbyrd må derfor før eller senere også forkynnes ved livets ord. Sann evangelisering er ikke mulig med mindre Jesu navn, lære, liv og løfter, Guds rike og det mysterium at Jesus av Nasaret var Guds sønn, forkynnes. (…)» 

«41. Uten å gjenta alt vi allerede har nevnt, er det for det første på sin plass å understreke følgende: for Kirken er det viktigste virkemiddel i evangeliets tjeneste det vitnesbyrd som gis ved et ekte kristenliv, et liv overgitt til Gud i et inderlig samfunn som intet kan ødelegge, og på samme tid gitt i nestekjærlighetens tjeneste med ubegrenset iver. Som vi nylig sa til en gruppe legfolk: «Vår tids mennesker lytter mer villig til vitner enn til lærere, og hvis de lytter til lærere, er det fordi disse også er vitner.» 67 Peter uttrykte dette godt da han påpekte at, selv uten et eneste ord, kan et gudfryktig og rent liv overbevise den som avviser Ordet. 68 Det er derfor først og fremst ved sine handlinger og sin livsførsel at Kirken vil bringe evangeliet til verden, med andre ord ved sitt levende vitnesbyrd om troskap mot Herren Jesus – det vitnesbyrd som er fattigdom og forsakelse, indre frihet overfor denne verdens makter, det vil i korthet si ved hellighet.» 

(b) Den hellige pave Johannes Paul II, Redemptoris missio (1990) 

«2. (…) Jeg ønsker å invitere Kirken til en fornyet misjonsinnsats. Det foreliggende dokumentet har et internt formål: fornyelse av troen og kristenlivet. Misjonsoppdraget fornyer Kirken, revitaliserer troen og den kristne identiteten, gir ny begeistring og ny motivasjon. Troen styrkes når den gis videre til andre! Det er i engasjementet for Kirkens universelle misjonsoppdrag at nyevangeliseringen av kristne folkegrupper vil finne inspirasjon og støtte. 

Men det som enda mer driver meg til å forkynne at det haster med en misjonerende evangelisering, er at den faktisk utgjør den viktigste tjenesten Kirken kan utføre for hvert enkelt menneske og for hele menneskeheten i dagens verden, en verden som har opplevd overveldende erobringer, men som ser ut til å ha mistet sansen for de viktigste realitetene og for tilværelsen selv.» 

«3. (…) Gud åpner nå horisonter for Kirken ut mot en menneskehet som er mer forberedt på Evangeliets såkorn. Jeg føler øyeblikket er kommet for å sette alle Kirkens krefter inn på en ny evangelisering og på misjonen ad gentes. Ingen som tror på Kristus, ingen institusjon i Kirken kan unnslippe denne høyeste plikten: å forkynne Kristus for alle folkeslag.» 

«11. (…) Til spørsmålet «hvorfor misjon?» svarer vi ut fra Kirkens tro og erfaring at sann frigjøring består i å åpne oss for Kristi kjærlighet. I ham, og bare i ham, blir vi satt fri fra all fremmedgjøring og forvirring, fra slaveriet under syndens og dødens makt. Kristus er virkelig «vår fred» (Ef 2,14); «Kristi kjærlighet tvinger oss» (2 Kor 5,14), og gir mening og glede til vårt liv. Misjon er et trosanliggende, en nøyaktig indikator på vår tro på Kristus og på hans kjærlighet til oss. Fristelsen i dag er å redusere kristendommen til en rent menneskelig visdom, en pseudovitenskap for velvære. I en sterkt sekularisert verden har det skjedd en «gradvis sekularisering av frelsen», der vi kjemper for mennesket, men for et menneske som er halvert, redusert til sin rent horisontale dimensjon. Vi vet imidlertid at Jesus kom for å gi oss en helhetlig frelse, som omfatter hele mennesket og alle mennesker, og åpner dem for den guddommelige tilhørighetens vidunderlige horisonter … Nyheten om livet i ham er «godt nytt» for mennesket til alle tider: alle mennesker er kalt til det og bestemt for det. 

(…) Det er derfor Kirkens misjonsoppdrag avledes ikke bare av Herrens bud, men også fra det dype behovet for å ha Guds liv i oss. De som er innlemmet i Den katolske kirke burde føle seg privilegerte og nettopp derfor også mer forpliktet til å vitne om troen og kristenlivet som en tjeneste for sine brødre og søstre, og som et svar de plikter å gi Gud. De bør alltid huske at «deres verdighet ikke skyldes deres egne fortjenester, men Kristi særegne nåde; og hvis ikke deres tanker, ord og gjerninger svarer til denne nåde, vil de langt fra å bli frelst, bli strengere dømt» (Lumen gentium, 14).» 

«42. Vår tids mennesker tror mer på vitner enn på lærere, mer på erfaringen enn på læren, mer på liv og fakta enn på teorier. Kristenlivets vitnesbyrd er den første og uerstattelige formen for misjon: Kristus, som vi fortsetter misjonsoppdraget for, er «vitnet» fremfor noen (Åp 1,5; 3,14) og eksempelet for alt kristent vitnesbyrd. Den Hellige Ånd ledsager Kirken på hennes vei og knytter henne til vitnesbyrdet han gir om Kristus (jf. Joh 15,26-27). 

Den første formen for vitnesbyrd er misjonærens, den kristne familiens og det kirkelige fellesskapets liv i seg selv, som synliggjør en ny atferd. Misjonæren som på tross av alle sine menneskelige begrensninger og feil, lever et enkelt liv etter Kristi eksempel, er et tegn på Gud og på den transcendente virkeligheten. Men alle i Kirken, som strever etter å følge sin guddommelige Herre, kan og må gi dette vitnesbyrdet; i mange tilfeller er det den eneste mulige måten å være misjonærer på. (…)» 

«44. Forkynnelsen har permanent prioritet i misjonen: Kirken kan ikke unnslippe det uttrykkelige mandatet fra Kristus; den kan ikke frata menn og kvinner «Det glade budskap» om at de er elsket og frelst av Gud. «Evangeliseringen må også alltid innbefatte – som sitt grunnlag, senter og samtidig høydepunktet av sin levende virkelighet – en klar forkynnelse av at ved Jesus Kristus … er frelsen mulig for alle mennesker, som en gave gitt ved Guds nåde og barmhjertighet» [72]. Alle former for misjonsvirksomhet er rettet mot denne forkynnelsen (…). 

Temaet for forkynnelsen er Kristus som ble korsfestet, døde og oppstod: i ham fullbyrdes den fulle og virkelige frigjøringen fra ondskap, synd og død; i ham gir Gud «det nye liv», som er guddommelig og evig. Dette er «det glade budskap» som forandrer mennesket og menneskehetens historie, og som alle folkeslag har en rett til å høre. Denne forkynnelsen må utføres i sammenheng med det enkelte menneskets liv og folkeslagene som mottar den. Den må utføres med kjærlighet og aktelse for dem som hører det, i et konkret språk tilpasset omstendighetene. I denne forkynnelsen er Ånden i virksomhet, og oppretter et fellesskap mellom misjonæren og tilhørerne, en forening som bare er mulig i den grad begge forenes med Gud Far gjennom Kristus.»   

(c) Den hellige pave Johannes Paul II, Ecclesia in Europa (2003) 

«46. I ulike deler av Europa er det nødvendig med en fornyet første forkynnelse av Evangeliet: antallet udøpte øker, både på grunn av et betydelig nærvær innvandrere som tilhører andre religioner, og fordi selv barn fra familier med en kristen tradisjon ikke har mottatt dåpen, enten på grunn av kommunistiske regimer eller på grunn av utbredt religiøs likegyldighet. Faktisk er Europa nå blant de tradisjonelt kristne stedene hvor det i tillegg til nyevangelisering i noen tilfeller kreves en første evangelisering. 

Kirken kan ikke unndra seg plikten til å stille en modig diagnose som vil gjøre det mulig å legge til rette for egnede behandlingsformer. Selv på det «gamle» kontinentet finnes det store sosiale og kulturelle områder med behov for en virkelig missio ad gentes.» 

«47. Overalt er det derfor behov for en fornyet forkynnelse også for dem som allerede er døpt. Mange av dagens europeere tror de vet hva kristendom er, men de vet det egentlig ikke. Ofte kjenner de ikke til troens grunnleggende innhold og tanker. Mange av de døpte lever som om Kristus ikke eksisterte: de gjentar troens gester og tegn, særlig i utøvelsen av gudstjenester, men dette samsvarer ikke med en reell aksept av innholdet i troen og tilslutning til Jesu person. Troens store vissheter blir hos mange mennesker erstattet av en vag og lite forpliktende religiøsitet; forskjellige former for agnostisisme og praktisk ateisme sprer seg og tjener til å utvide kløften mellom tro og liv; mange har latt seg påvirke av den immanenspregede humanismens sinnelag, som har svekket troen deres og dessverre ofte ført til at de har forlatt den helt. Vi er vitne til en slags sekulær tolkning av den kristne troen som er nedbrytende og knyttet til en dyp krise i samvittigheten og i utøvelsen av kristen moral. De store verdiene som i stor grad har inspirert europeisk kultur, er blitt skilt fra Evangeliet og har dermed mistet selve sjelen i seg og gitt rom for mange avvik. 

«Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,8). Vil han finne troen i våre land, i dette Europa av eldgammel kristen tradisjon? Dette er et åpent spørsmål som tydelig viser dybden og dramatikken i en av de alvorligste utfordringene våre Kirker er kalt til å møte. Slik det ble understreket på Synoden, kan det sies at denne utfordringen oftere består i å lede dem som allerede er døpt til å omvende seg til Kristus og hans Evangelium enn i å døpe nye konvertitter: i våre fellesskap må vi ta på største alvor å bringe håpets Evangelium til alle dem som er langt borte fra troen eller som har sluttet å utøve sin kristne tro.» 

«48. For å kunne forkynne håpets Evangelium er det nødvendig med en solid troskap mot selve Evangeliet. Alle ulike former av Kirkens forkynnelse må i økende grad sentreres rundt Jesu person og rette oss mot ham. Vi må sørge for at Kristus blir presentert på en fullstendig måte: ikke bare som et etisk forbilde, men fremfor alt som Guds Sønn, den eneste og nødvendige Frelser for alle, som lever og er virksom i sin Kirke. For at vårt håp skal være sant og uforgjengelig, må «en helhetlig, klar og fornyet forkynnelse av Den oppstandne Kristus, oppstandelsen og det evige liv» utgjøre en prioritet i den pastorale virksomheten i de kommende årene.» 

(d) Pave Benedikt XVI, Ubicumque et semper (2010) [Opprettelsen av Det pavelige råd for fremme av nyevangelisering] 

«Det er Kirkens plikt alltid og overalt å forkynne Jesu Kristi Evangelium. Han, som er den første og mest fremtredende forkynner av Evangeliet, befalte apostlene den dagen han fór opp til sin Far i himmelen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19-20). I troskap mot denne befalingen har Kirken – et folk Gud har utvalgt for å forkynne hans storverk (jf. 1 Pet 2,9) – helt siden den mottok Den Hellige Ånds gave pinsedag (jf. Apg 2,14), aldri blitt lei av å gjøre Evangeliets skjønnhet kjent for hele verden, og forkynne Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, den samme «i går, i dag og til evig tid» (jf. Heb 13,8). Ved sin død og oppstandelse bragte han oss frelse og oppfylte det eldgamle løftet. Derfor er evangeliseringsoppdraget, som er en fortsettelse av det arbeidet som Herren Jesus ønsket, nødvendig og uerstattelig for Kirken: det er et uttrykk for Kirkens natur.» 

«I historiens løp har dette oppdraget antatt nye former og uttrykk alt etter steder, situasjoner og historiske øyeblikk. I vår tid har et fremtredende trekk vært å håndtere frafallet i troen – et fenomen som er blitt stadig synligere i samfunn og kulturer som i århundrer hadde sett ut til å være gjennomsyret av Evangeliet … Det har skjedd et urovekkende tap av sansen for det hellige, noe som til og med har ført til at det er blitt stilt spørsmål ved grunnsetninger som en gang ble ansett som uomtvistelige, slik som troen på en omsorgsfull Gud og Skaper, åpenbaringen av Jesus Kristus som den eneste Frelser, og den felles forståelsen av grunnleggende menneskelige erfaringer som fødsel, død, livet i en familie og forbindelsene til en naturlig morallov.» 

«Selv om alt dette ble møtt av noen som en befrielse, ble folk snart klar over den indre ørkenen som oppstår når mennesket – som ønsker å være den eneste skaperen av sin natur og skjebne – oppdager at det er blitt fratatt det som utgjør grunnlaget for alle ting …» 

«Det er nok å minne om det som ble bekreftet [av den hellige Johannes Paul II] i den postsynodale apostoliske formaningen Christifideles laici: «Hele land og nasjoner der religion og kristenlivet tidligere blomstret og var i stand til å gi opphav til levende og aktive trosfellesskap, blir nå satt på en hard prøve, og til tider blir de til og med radikalt forvandlet, som følge av den kontinuerlige spredningen av religiøs likegyldighet, sekularisme og ateisme. Dette gjelder spesielt landene og nasjonene i den såkalte Første verden, hvor den økonomiske velstanden og forbruksmentaliteten – selv når fattigdommens og nødens tragedier forekommer parallelt – oppmuntrer til og støtter det å leve ‘som om Gud ikke eksisterte’. Den religiøse likegyldigheten og det at Gud ikke har noen praktisk betydning for mange, selv i møte med livets alvorlige problemer, er imidlertid ikke mindre urovekkende og undergravende enn den erklærte ateismen. Men selv kristentroen har en tilbøyelighet til å bli rykket vekk fra de mest betydningsfulle øyeblikkene i menneskets liv, slik som fødsel, lidelse og død, til tross for at den overlever i noen av sine tradisjonelle og rituelle uttrykk […].» 

«På den annen side er mange svært levende fromhetstradisjoner og folkelig religiøsitet i andre regioner og nasjoner bevart, men i dag risikerer denne moralske og åndelige arven å gå i oppløsning under påvirkningen av en rekke prosesser, deriblant sekulariseringen og utbredelsen av sekter. Bare en nyevangelisering kan sikre fremveksten av en tydelig og dyp tro, og tjene til å gjøre disse tradisjonene til en kraftkilde for ekte frihet.» 

«’Det er absolutt et presserende behov overalt for å gjenskape den kristne samfunnsstrukturen. Forutsetningen er at de kristne strukturene gjenopprettes i de kirkelige fellesskapene som er til stede i disse landene og nasjonene’» (pkt. 34). 

«Idet jeg gjør mine ærverdige forgjengeres bekymringer til mine, anser jeg det som hensiktsmessig å gi egnede svar, slik at hele Kirken – ved å la seg fornye av kraften fra Den Hellige Ånd – kan stå frem for den moderne verden med et misjonsfremstøt som kan fremme en ny evangelisering. Fremfor alt gjelder dette Kirkene av gammel opprinnelse, som eksisterer i svært ulike virkeligheter og har ulike behov, og derfor trenger ulike evangeliseringsinitiativer. […]» 

«Dette situasjonsmangfoldet krever en omhyggelig vurdering; det å snakke om «nyevangelisering» betyr ikke at man skal utvikle en enkelt formel som skal gjelde alle forhold. Og likevel er det ikke vanskelig å se at det alle Kirkene som lever i tradisjonelt kristne territorier trenger, er et fornyet misjonsfremstøt, et uttrykk for en ny og raus åpenhet for nådens gave. Vi kan faktisk ikke glemme at den første oppgaven alltid vil være å gjøre oss føyelige for det frie virke til Den oppstandnes Ånd, som ledsager alle forkynnere av Evangeliet og åpner hjertene til dem som lytter. For å forkynne Evangeliets Ord på fruktbart vis, kreves det først at vi opplever en dyp Gudserfaring.» 

«Som jeg fikk anledning til å bekrefte i min første encyklika, Deus caritas est: «Å være kristen er ikke resultatet av et etisk valg eller en stor idé, men av møtet med en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og en avgjørende retning» (pkt. 1). På samme måte er det ikke en menneskelig plan for ekspansjon som ligger til grunn for all evangelisering, men snarere ønsket om å dele med andre den uvurderlige gaven Gud har villet gi oss, ved å gi oss del i sitt eget liv.» 

(e) Lineamenta til bispesynoden om nyevangelisering (2011) 

«5. Selv om det utvilsomt er utbredt og godt innarbeidet, er «nyevangelisering» fortsatt et relativt nytt uttrykk og begrep i kirkelig og pastoral tankegang. Følgelig er ikke betydningen av det alltid klar og presis. Begrepet «nyevangelisering» ble opprinnelig innført av pave Johannes Paul II under hans apostoliske reise til Polen, uten noen tydelig vektlegging og nesten uten at vi kunne forutse hvilken rolle det senere ville få. Deretter ble begrepet tatt opp igjen og relansert av ham, spesielt i hans læredokumenter rettet mot Kirkene i Latin-Amerika. Pave Johannes Paul II brukte begrepet som et verktøy for å vekke opp igjen og utløse en ny misjons- og evangeliseringsglød. I den forbindelsen sa han til biskopene i Latin-Amerika: ‘Minnemarkeringen av dette halve årtusenet med evangelisering vil få full betydning hvis deres, som biskoper, sammen med deres prester og troende tar imot det som en forpliktelse; ikke en forpliktelse til re-evangelisering, men snarere til en ny evangelisering; ny i sin iver, sine metoder og uttrykk.’» 

‘Det var i denne betydningen pave Johannes Paul II tok opp igjen dette begrepet i sitt læreembete og foreslo det for den universelle Kirken. «I dag må Kirken møte andre utfordringer, og rykke videre fremover mot nye grenser, både i den opprinnelige misjonen ad gentes og i den nye evangeliseringen av folkeslagene som allerede har fått Kristus forkynt. I dag er alle kristne, de enkelte Kirkene og den universelle Kirken kalt til å utvise det samme motet som inspirerte fortidens misjonærer, og den samme beredvilligheten til å lytte til Åndens røst»: Nyevangeliseringen er i første rekke en åndelig handling, evnen til å gjenskape motet og styrken til de første kristne og de første misjonærene nå i vår egen tid. Dette krever først og fremst en prosess der man ser på kristendommens tilstand og foretar en ny vurdering av stegene som er tatt og vanskelighetene den har støtt på. Ved et senere tidspunkt presiserte pave Johannes Paul II hva han mente med nyevangelisering: «I dag bør Kirken ta et kjempesteg fremover i sin evangelisering, og gå inn i en ny historisk etappe av sin misjonsdynamikk. I en verden der avstandene krymper og gjør verden stadig mindre, bør de kirkelige fellesskapene knytte seg til hverandre, utveksle vital energi og ressurser, og forplikte seg sammen til det ene, felles oppdraget med å forkynne og etterleve Evangeliet. «De såkalte unge Kirkene – sa synodefedrene – trenger styrken fra de eldre Kirkene, og de eldre trenger vitnesbyrdet og drivkraften fra de yngre, slik at de enkelte menighetene kan nyte godt av de andre Kirkenes rikdommer.»’ 

‘Vi er nå i stand til å forstå den dynamiske funksjonen som er knyttet til begrepet «nyevangelisering»: Det brukes om anstrengelsene for fornyelse som Kirken er kalt til for å møte utfordringene som dagens samfunnsmessige og kulturelle forhold utgjør for den kristne troen, dens forkynnelse og vitnesbyrd – etter de betydelige endringene som nå er i gang. I møte med disse utfordringene gir ikke Kirken opp, ei heller trekker den seg inn i seg selv; i stedet setter den i gang en operasjon for å revitalisere seg selv. Den setter Jesu Kristi Person og det personlige møtet med ham i sentrum for sin tenkning, idet den vet at han vil gi sin Ånd og gi kraften til å forkynne og gjøre Evangeliet kjent på nye måter som kan tale til dagens kulturer.’ 

‘Forstått på denne måten, ble begrepet «nyevangelisering» tatt opp på nytt og relansert i de kontinentale synodeforsamlingene som ble feiret i forberedelsene til jubileumsåret i 2000. Der etablerte det seg som et godtatt begrep i lokalkirkenes pastorale og kirkelige refleksjoner. «Nyevangelisering» er synonymt med den fornyede åndelig innsatsen i lokalkirkenes trosliv. Den starter med en prosess som ser på endringene i de ulike kulturelle og sosiale omgivelsene og hvilken påvirkning de har hatt på det kristne livet. Den leser troens minne på nytt, tar på seg nye ansvar og genererer ny energi for å forkynne Jesu Kristi Evangelium med glede og på en smittende måte. I denne sammenheng er pave Johannes Paul IIs ord til Kirken i Europa svært betegnende og forbilledlige: «… Det har oppstått et presserende behov for en ‘ny evangelisering’, i vissheten om at ‘Europa i dag ikke bare må appellere til sin tidligere kristne arv: det må settes i stand til å bestemme sin fremtid gjennom møtet med Jesu Kristi person og budskap’».’ 

(f) Evangelii gaudium, pave Frans (2013) 

1. Evangeliets glede fyller hjertene og livene til dem som møter Jesus. De som lar seg frelse av ham, blir satt fri fra synd, sorg, indre tomhet og ensomhet. Med Jesus Kristus blir gleden alltid født og gjenfødt. I denne formaningen ønsker jeg å henvende meg til de Kristustroende, for å innby dem til en ny etappe i evangeliseringen, preget av denne gleden, og peke ut nye veier for Kirkens reise i årene som kommer. 

I. En glede som fornyes og meddeles  

2. Den store faren i dagens verden, med sin mangfoldige og undertrykkende forbrukermentalitet, er den enkeltes opplevelse av tristhet født av et makelig anlagt og grådig hjerte, den febrilske jakten på overfladisk nytelse og en frakoblet samvittighet. Når vårt indre liv lukker seg i sine egne interesser, blir det ikke lenger rom for andre, ikke noe rom for de fattige. Da kan vi ikke lenger høre Guds stemme, da kan vi ikke lenger nyte den sødmefylte gleden i hans kjærlighet og entusiasmen for å gjøre det gode opphører. Også troende er utsatt for denne faren, som er reell og varig. Mange blir ofre for den, og blir harme, misfornøyde og slappe mennesker. Dette er ikke å velge et verdig og meningsfylt liv; dette er ikke det Gud ønsker for oss; dette er ikke livet i Ånden som strømmer ut fra Den oppstandne Kristus’ hjerte.  

3. Jeg innbyr alle kristne, hvor de enn måtte befinne seg, til å fornye i dag sitt personlige møte med Jesus Kristus, eller i det minste til å bestemme seg for å la seg bli møtt av ham, til å søke ham utrettelig hver eneste dag. Ingen må tro at denne invitasjonen ikke er noe for ham eller henne, for «ingen er utelukket fra gleden Herren har bragt» [1]. Herren skuffer ikke dem som tar sjansen; og når vi tar et lite skritt mot Jesus, innser vi at han allerede er der og venter på oss med åpne armer. Dette er øyeblikket for å si til Jesus Kristus: «Herre, jeg har latt meg lure; på utallige måter har jeg flyktet fra din kjærlighet, men her er jeg igjen for å fornye min pakt med deg. Jeg trenger deg. Forløs meg igjen, Herre, ta meg nok en gang i din frelsende favn.» Det gjør oss så godt å komme tilbake til ham når vi har gått oss vill! Jeg vil si det nok en gang: Gud blir aldri lei av å tilgi; det er vi som går lei av å be om hans barmhjertighet. Kristus, som innbød oss til å tilgi hverandre «sytti ganger sju» (Matt 18,22), gir oss sitt eksempel: han tilgir oss sytti ganger sju. Gang på gang kommer han tilbake for å bære oss på skuldrene sine. Ingen kan ta fra oss verdigheten som denne uendelige og urokkelige kjærligheten gir oss. Med en ømhet som aldri skuffer oss og som alltid kan gjenopprette vår glede, lar han oss løfte hodet og begynne på nytt. La oss ikke flykte fra Jesu oppstandelse, la oss aldri gi opp, hva som enn måtte hende. Måtte ingenting mer enn livet hans driver oss fremover! 

4. Bøkene i Det gamle testamentet hadde forutsagt at frelsens glede ville strømme i overflod i Messias’ tid. Profeten Jesaja hilser jublende den ventede Messias: «Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor» (Jes 9,3). Og han oppfordrer Sions innbyggere til å møte ham med sang: «Rop høyt i jubel, dere som bor på Sion!» (Jes 12,6). Profeten ber dem som allerede har fått øye på ham i det fjerne om å bringe budskapet til andre: «Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud!» (Jes 40,9). Hele skaperverket tar del i frelsens glede: «Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse» (Jes 49,13). 

Sakarja, som ser Herrens dag, innbyr folket til å hylle kongen som kommer «ydmyk og ridende på et esel»: «Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier» (9,9). 

Men kanskje er den mest smittende invitasjonen den til profeten Sefanja, som fremstiller Gud s om et lysende midtpunkt for fest, og med en glede som han ønsker å formidle til sitt folk i et frelsende utrop. Det fyller meg med liv å lese denne teksten på nytt: «Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag» (Sef 3,17).  

Dette er gleden vi opplever i dagliglivets små ting, som et svar på Gud Fars kjærlige innbydelse: «Barn, gjør godt mot deg selv etter det du har … Nekt deg ikke en god dag» (Sir 14,11.14). Hvor mye faderlig ømhet kan vi ikke ane i disse ordene! 

5. Evangeliet, hvor Kristi kors stråler i herlighet, innbyr oss innstendig til glede. Noen få eksempler er nok. «Gled deg!» lyder engelens hilsen til Maria (Luk 1,28). Marias besøk hos Elisabet får Johannes til å hoppe av glede i sin mors liv (jf. Luk 1,41). I sin lovsang forkynner Maria: «Min ånd fryder seg i Gud, min frelser» (Luk 1,47). Idet Jesus begynner sitt offentlige virke, roper Johannes ut: «Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt» (Joh 3,29). Jesus selv «jublet i Den hellige ånd» (Luk 10,21). Budskapet hans er en kilde til glede: «Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen» (Joh 15,11). Vår kristne glede drikker fra kilden i hans overstrømmende hjerte. Han lover disiplene: «Dere skal sørge, men sorgen skal blir forvandlet til glede» (Joh 16,20). Og han understreker: «Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere» (Joh 16,22). Etterpå, da de så den oppstandne Kristus, «frydet de seg» (jf. Joh 20,20). I Apostlenes gjerninger står det at de første kristne «spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede» (Apg 2,46). Overalt hvor disiplene dro, ble det «stor glede» (Apg 8,8); til og med under forfølgelser ble de «fylt av glede» (Apg 13,52). Den nydøpte evnukken «fortsatte lykkelig videre på sin vei» (Apg 8,39), mens Paulus’ fangevokter «gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud» (Apg 16,34). Hvorfor skulle ikke også vi gå inn i denne gledesstrømmen? 

6. Det finnes kristne som har en væremåte som ligner en fastetid uten påske. Jeg erkjenner imidlertid at glede ikke oppleves på samme måte i alle livets stadier eller under alle omstendigheter i livet, som noen ganger er svært vanskelige. Gleden tilpasser seg og forandrer seg, men den forblir i det minste alltid som et lite lysglimt som oppstår fra en personlig visshet om å være uendelig elsket hinsides alt. Jeg forstår mennesker som er tilbøyelige til å være triste på grunn av de alvorlige vanskeligheter de lider under, men litt etter litt må vi la troens glede livne til igjen, som en hemmelig, men fast tillit, selv under de verste kvaler: «Du har tatt freden fra meg, jeg har glemt hva det gode er. … Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. … Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren» (Klag 3,17.21-23.26). 

7. Fristelsene til å finne unnskyldninger og beskyldninger dukker hyppig opp, som om utallige betingelser må være oppfylt for at gleden skal være mulig. Dette skjer fordi vårt «teknologiske samfunn har kunnet mangedoble mulighetene til nytelse, men det kan knapt bringe glede» [2]. Jeg kan si at de vakreste og mest spontane gledesuttrykkene jeg har sett i livet, har vært blant fattige mennesker med lite å klamre seg til. Jeg husker også den ekte gleden hos mennesker, som selv under krevende arbeidsinnsats har klart å bevare et troende, sjenerøst og enkelt hjerte. På ulike måter berører alle disse eksemplene på glede Guds stadig større kjærlighet, som har åpenbart seg i Jesus Kristus. Jeg vil aldri bli lei av å gjenta Benedikt XVIs ord, som tar oss til kjernen i Evangeliet: «Å bli en kristen er ikke resultatet av et etisk valg eller en opphøyd tanke, men snarere av møtet med en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og dermed en avgjørende retning» [3]. 

8. Ene og alene takket være dette møtet – eller gjensynet – med Guds kjærlighet, som blir til et lykkelig vennskap, blir vi forløst fra vår ensomhetsfølelse og selvopptatthet. Vi blir fullt ut mennesker når vi er mer enn mennesker, når vi lar Gud lede oss bortenfor oss selv for å nå frem til vårt sanneste vesen. Der finner vi kilden til vår evangeliseringsinnsats. For hvis vi har tatt imot den kjærligheten som gir oss tilbake meningen med livet, hvordan kan vi la være å dele den med andre? 

Den tilfredsstillende gleden i å evangelisere 

9. Det gode har alltid en tilbøyelighet til å meddele seg selv. Hver ekte opplevelse av sannhet og skjønnhet søker å utvide seg selv, og hvert menneske som opplever dyp frigjøring får en større følsomhet for andres behov. Når det meddeles, slår det gode rot og vokser. Derfor må den som ønsker å leve et verdig og meningsfylt liv anerkjenne sin neste og søke det gode for ham eller henne. Enkelte av apostelen Paulus’ ord burde ikke være overraskende for oss da: «For Kristi kjærlighet tvinger oss» (2 Kor 5,14); «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9,16). 

10. Dette byr oss en mulighet til å leve livet på et høyere nivå, men ikke med mindre intensitet: «Livet styrkes når det blir gitt videre, og det svekkes i isolasjon og bekvemmelighet. Sannelig, de som best utnytter mulighetene livet gir, er de som lar forlater den trygge kysten og brenner for oppdraget med å gi livet videre til andre» [4]. Når Kirken kaller kristne til en innsats for evangeliseringen, gjør den ikke annet enn å vise de kristne selvrealiseringens sanne dynamikk. For «her oppdager vi en annen dyp lov i tilværelsen: at livet vokser og modnes i den grad vi gir det for andres liv. Dette er til syvende og sist hva misjon er» [5]. Følgelig bør ikke den som evangeliserer se ut som en som akkurat har vært i en begravelse! La oss gjenfinne og utvide gløden, denne «sødmefylte og trøsterike gleden ved å evangelisere, selv når vi må så med tårer … Og måtte vår tids verden, som søker – noen ganger med angst, andre ganger med håp – motta det glade budskap, ikke fra triste, motløse, utålmodige og engstelige forkynnere, men fra tjenere for evangeliet som lever liv som utstråler en glødende iver, og som selv først har mottatt Kristi glede i sitt indre …» [6].  

19. Evangeliseringen skjer i lydighet til Jesu misjonsbefaling: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19-20). Disse versene viser oss øyeblikket da den oppstandne Kristus sender sine disipler ut for å forkynne Evangeliet alltid og overalt, slik at troen på ham kan utbres til alle verdens hjørner. 

En Kirke på utferd 

20. I Guds ord dukker denne «utferds»-dynamikken som Gud ønsker å fremprovosere hos de troende stadig opp. Abraham mottok kallet til å dra ut til et nytt land (jf. 1 Mos 12,1-3). Moses hørte Guds kall: «Gå nå! Jeg sender deg» (2 Mos 3,17), og førte folket ut til det lovede land (jf. 2 Mos 3,17). Til Jeremia sa Gud: «Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå» (Jer 1,7). I dag, i Jesu befaling om å «gå og gjøre alle til disipler», er de alltid nye scenariene og utfordringene i Kirkens evangeliseringsoppdrag til stede, og vi er alle kalt til denne nye misjonerende «utferden». Hver eneste kristen og hvert kirkelige fellesskap må skjelne hvilken vei Herren peker ut, men vi er alle innbudt til å ta imot dette kallet til å gå ut av vår komfortsone og ha mot til å nå ut til alle «periferiene» som har behov for Evangeliets lys. 

21. Evangeliets glede som fyller disiplenes fellesskap, er en misjonerende glede. De syttito disiplene opplever den når de fulle av glede vender tilbake fra sitt misjonsoppdrag (jf. Luk 10,17). Jesus opplever den når han jubler i Den Hellige Ånd og priser Faderen for å åpenbare seg for de fattige og de minste (jf. Luk 10,21). De første omvendte, som fulle av undring hører apostlenes forkynnelse på «sitt eget morsmål» (Apg 2,6) pinsedag, føler den. Denne gleden er et tegn på at Evangeliet er blitt forkynt og bærer frukt. Men den har alltid i seg utferdens og gavens drivkraft, det å gå ut av seg selv, være på vei og alltid så det gode såkornet stadig på nytt. 

22. Guds ord har et uforutsigbart potensial i seg. Evangeliet snakker om et frø, som når det en gang er sådd, vokser av seg selv, også om bonden sover (jf. Mark 4,26-29). Kirken må godta denne ustyrlige friheten i ordet, som er virksomt på sitt eget vis og på mange ulike måter, som ofte fraviker våre spådommer og sprenger våre planer. 

23. Kirkens nærhet til Jesus er en nærhet i bevegelse, og denne foreningen «kommer til uttrykk som en misjonerende forening» [20]. I trofasthet mot Herrens eksempel, er det i dag avgjørende for Kirken å gå ut for å forkynne Evangeliet til alle, på alle steder, ved alle anledninger, uten å nøle, uten motvilje og uten frykt. Evangeliets glede er ment for alle mennesker, den kan ikke utelukke noen. Dette er hva engelen forkynte for hyrdene i Betlehem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket» (Luk 2,10). Johannes’ åpenbaring snakker om «et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). 

Å ta initiativ, engasjere seg, ledsage, bære frukt og feire 

24. Kirken som «drar ut» er et fellesskap av misjonærdisipler som tar initiativ, engasjerer seg, ledsager, bærer frukt og feirer. «Å ‘stege først’ – å ta initiativet: unnskyld denne neologismen. Det evangeliserende fellesskapet merker at Herren har tatt initiativet og gått forut for det i kjærlighet (jf. Joh 4,10). Derfor vet det å ta det første steget, det vet å ta initiativet uten frykt, gå andre i møte, oppsøke dem som er langt borte og stå i veikryssene for å innby de utstøtte. Et slikt fellesskap lever med et ubegrenset ønske om å vise barmhjertighet, som en frukt av selv å ha opplevd den utstrålende kraften i Faderens uendelige barmhjertighet. La oss tørre å ta initiativet litt oftere! Da vil Kirken forstå å «engasjere seg». Jesus vasket disiplenes føtter. Herren engasjerer seg og han trekker inn sine egne, idet han kneler foran andre for å vaske dem. Men like etterpå sier han til disiplene: «Og salige er dere så sant dere også gjør det» (Joh 13,17). Et evangeliserende fellesskap går inn i andre menneskers dagligliv gjennom gjerninger og gester, forkorter avstander, bøyer seg i ydmykhet om nødvendig, og tar på seg menneskelivet ved å berøre Kristi lidende kropp i menneskene. Slik «lukter det sau» av dem som evangeliserer, og «sauene» lytter til stemmen deres. På denne måten innstiller det evangeliserende fellesskapet seg på å «ledsage». Det ledsager menneskeheten under alle forhold, hvor vanskelige og langvarige de enn måtte være. Det er vel kjent med langvarig venting og apostolisk utholdenhet. Evangelisering består i mye tålmodighet og tar begrensningene med i beregningen. Trofast mot Herrens gave vet det også hvordan det skal «bære frukt». Det evangeliserende fellesskapet er alltid oppmerksomt på fruktene, for Herren ønsker at det skal bære frukt. Det tar vare på hvetekornene og mister ikke freden på grunn av ugresset. Når såmannen ser ugresset spire blant hveten, verken klager eller overreagerer han. Han finner en måte å få Ordet til å bli virkelighet i den konkrete situasjonen og til å bære det nye livs frukt, selv om de virker ufullkomne eller ufullstendige. Disippelen er rede til å ofre hele sitt liv, ja, om så ved å lide martyrdøden som et vitnesbyrd om Jesus Kristus, men målet hans er ikke å skaffe seg fiender, men snarere at Guds Ord tas imot og får åpenbare sin frigjørende og fornyende kraft. Og endelig vet det gledesfylte evangeliseringsfellesskapet alltid hvordan det skal «feire». Det feirer og holder fest for hver eneste lille seier, hvert eneste fremskritt i evangeliseringsarbeidet. Gledesfylt evangelisering blir til skjønnhet i liturgien, midt i det daglige kravet om å fremme det gode. Kirken evangeliserer og lar seg evangelisere gjennom liturgiens skjønnhet, som selv er en feiring av evangeliseringsvirksomheten og en kilde til stadig på ny å gi seg selv.