Selja: – De mektige ruinene viser hvilken kraft som ligger i det kristne vitnesbyrd

Publisert 27. juli 2021 | Oppdatert 12. august 2020

1000-ÅRIG TRADISJON: I år 996/997 fant kong Olav Tryggvason relikviene etter seljumennene på Selja. Seljumannamessen feires den 8. juli hvert år, over hele Norge. I år besøkte sokneprest p. Pål Bratbak Norges første hellige sted og Norges eldste pilegrimsmål, for aller første gang. - Selv om jeg hadde gledet meg lenge, overgikk opplevelsen alle forventninger, sier Bratbak til katolsk.no. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

 

Rekordmange pilegrimer deltok på seljumannamessen på Selja i år. Her kan du se et tilbakeblikk fra den hellige øya og lese intervjuer med åtte av de som deltok på feiringen. – Jeg er glad for å kunne fortsette den misjonen som Sunniva og hennes ledsagere har sådd i vårt land, sier p. Khiem Duc Nguyen, som arrangerte årets valfart. 

  

Tekst: Ragnhild H. Aadland Høen

 

 

P. Khiem Duc Nguyen,
 sokneprest i Vår Frue menighet i Ålesund. Hovedcelebrant under seljumannamessen.

P. Khiem tok over som sogneprest i Vår Frue menighet tidligere i år etter at p. Ole Martin Stamnestrø forlot Norge for å inntre i novisiatet ved oratorianer-ordenens hus i London. Menigheten har de siste årene arrangert pilegrimsturen til øya.

– Dette var min første tur til Selja. Jeg har jobbet på St. Sunniva skole i Oslo og vært i St. Sunniva menighet, så det var utrolig spesielt å kunne komme til Selja.

– Som pater Haavar Simon Nilsen fremhevet: I over 100 år var Selja et av Norges tre første bispedømmer. Derfor er det å feire seljumannamesse på Selja å være i enhet med den levende tradisjonen som St. Sunniva og hennes ledsagere påbegynte. Jeg er glad for å kunne fortsette den misjonen som de har sådd i vårt land.

 

* Se bilder fra feiringen                                                                                                                                                          P. Khiem Duc Nguyen 
                                                                                                                                                                  Sokneprest i Vår Frue menighet i Ålesund

 

P. Pål Bratbak, sogneprest i St Olav menighet i Oslo. 

– Helt siden jeg var en liten gutt og elev på St. Sunniva skole, har jeg hørt om Selja. Jeg har lenge hatt lyst til å reise dit, og i år åpnet det seg plutselig opp en mulighet. Selv om jeg hadde gledet meg lenge, overgikk opplevelsen alle forventninger.  Jeg hadde ikke klart å forestille meg hvor mye av klosteret som fortsatt var der. Av og til er det vanskelig å forestille seg hvor store disse klosteranleggene fra middelalderen var. Ruinene kan se litt puslete ut, men på Selja ser man hvor stort det må ha vært. Jeg ble helt satt ut da jeg så med mine egne øyne hva munkene har bygd der ute på den værharde øya! Det er helt vilt. Der, på den forblåste øya valgte de å bygge et stort kloster. Tenk hva de har ofret for å bygge, og bo, og be nettopp der. Jeg ble helt satt ut av tanken.

Etter å ha sett på klosteret var vi en liten gruppe som gikk opp i Sunnivahulen for å feire messe om kvelden den 7. juli. For et sted! Da jeg gikk inn i hulen var det som om tiden stoppet opp, og jeg ble innhyllet i en dyp fred og glede. Plutselig fikk hele historien om Sunniva nytt liv for meg. Historien hennes er jo nokså tragisk. Jeg har alltid beundret hennes mot og offervilje, og at hun så radikalt våget å legge alt i Guds hender og la seg lede. Men på ett plan får jo historien en trist slutt med en merkelig belønning. Hennes ferd over havet fører henne til Selja – ikke til gull og grønne skoger, men til døden i en hule. Hun ba om beskyttelse, og så ble hun drept av stenene som forhindret de voldelige mennene fra å få tak i dem. Det er en merkelig slutt på en heltehistorie. Men klosteranlegget som stadig ligger der ruvende i landskapet vitner så sterkt om at historien ikke stopper der i hulen.

De mektige ruinene viser hvilken kraft som ligger i det kristne vitnesbyrd når det leves ut sant og ekte - uansett pris. Sunnivas blod ble såkorn til noe nytt i Norge. Hennes mot og vitnesbyrd har bidratt sterkt til å forvandle Norge. Det kan ikke ha vært på grunn av den skjønne eller praktiske beliggenheten at Norges første bispesete på Vestlandet ble lagt nettopp dit. Og det var neppe tanken om et behagelig liv som i 400 år inspirerte menn til å slå seg ned for å leve klosterlivet nettopp der.

Jeg kan ikke se noen annen grunn enn at både de kirkelige myndigheter, og alle de som tilsluttet seg klosteret, ble inspirert av hennes vitnesbyrd om trofasthet til Gud og de løftene hun hadde gitt Ham. Og alle disse menneskenes vitnesbyrd og bønn er i aller høyeste grad fortsatt levende og virksomt på øya.

 

FRED OG GLEDE: – For et sted! Da jeg gikk inn i Sunnivahulen var det som om tiden stoppet opp, og jeg ble innhyllet i en dyp fred og glede, sier p. Pål Bratbak. Her leser han evangeliet under seljumannamessen. Foto: Hege Askvik

  

– Som individer er så godt som alle bortsett fra Sunniva glemt, men deres vitnesbyrd er levende i de mektige ruinene som fortsett står der, og fortsetter å trekke pilgrimmer til øya. P. Haavar, som hadde en fantastisk preken, minnet oss om at vi ikke var samlet der til messe for å se bakover i tid, men fremover.

Jeg kaster meg nå med større glede inn i fremtiden, styrket av Sunniva og hennes ledsageres vitnesbyrd og forbønn. Det var virkelig en vitamininnsprøyting å være der.

Tenk om det en dag blir mulig å grunnlegge et nytt kloster der! Det er ikke mitt kall, men det må jo finnes folk som er like modige og tøffe i dag som den gang?

Jeg har hørt det er sagt, men nå har jeg også selv opplevd det, at Selja er et åndelig kraftsentrum i Norge.

  

 

KLOSTERRUINEN:  Kristine og Jon Yngve Hardeberg i samtale med seminarist Mathias Bruno Ledum etter messen. I bakgrunnen løper Alma og Jonatan Grav Hardeberg. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Kristine T. Grav Hardeberg med familie
Katolikk og forfatter fra Gjøvik. 

Kristine T. Grav Hardeberg: – Det var svært fint å få være med på Seljumannamessen. Jeg var rørt og glad for å være der. Hadde klump i halsen da vi gikk i prosesjon over øya. Tenkte på alle som hadde gått her før meg, gjennom tusen år, og bedt de samme bønnene. Det var også fint å sitte i åpningen til Sunnivagrotten og se ned mot klosterruinene.

Jon Yngve Hardeberg: – Det var veldig fint å være der. Fredfullt. Nærkontakt med naturen og med Gud. Greide faktisk nesten å lære utenat «Hill deg Maria». Det var så flott å synge de gamle, gode salmene – som for eksempel da vi sang «Alltid freidig når du går» i prosesjonen, akkurat i det regnet kom over oss.

Alma (16): – Det hele var interessant, annerledes enn noe annet jeg har vært med på. Særlig det å ha gudstjeneste i en kirkeruin.

Jonatan (12): – Det var litt rart. Og det regnet en del. Det beste var da vi spiste sjokolade før vi gikk opp til hulen.

 

NORDISK ROMA: Daniel Steiner Ebert (t.h.) fra Danmark synes Selja er «som et nordisk Roma». – Det er «vidunderligt» at vi har en slik mulighet i Norden, mener han. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Daniel Steiner Ebert
Dansk seminarist (prestestudent). 

– At være på Selja for første gang, var for mig en stor oplevelse. Det var en helt særlig oplevelse at være der. Stilheden, mindet om martyrerne og Guds skønne natur.

Messen i hulen den 7. juli var også en helt speciel oplevelse, som et nordisk Rom. Det er vidunderligt at vi har sådan en mulighed i Norden.

Prossejionen den 8. juli: det regnede og blæste, men det var super fedt at folk stadigvæk gik raskt frem mod målet. Det gjorde det hele lidt bedre at man også skulle kæmpe lidt for det.

Jeg vil anbefale pilgrimsturen til de unge i Danmark og egentlig også de andre danskere i kirken. Det er virkelig værd at opleve. Og vi må selv følgelig tage sten fra Rundetårn med op når vi kommer. Rundetårn blev jo bygget med blandt andet sten fra Selja kloster.

Det ville være vidunderligt hvis benediktinerne kom tilbage til Norge og Selja. Det ville være en velsignelse for hele Norden!

 

MINISTRANT: André Nguyen var ministrant under seljumannamessen. Han synes det er rart at elevene på St. Sunniva skole ikke drar på klassetur til Selja. Foto: Hege Askvik

 

André Nguyen (15)
Ministrant fra St. Olav menighet i Oslo. Elev ved St. Sunniva skole.

– Jeg hadde det veldig kjekt på Selja! Jeg syntes det var en fantastisk opplevelse å dra til Selja for første gang. Jeg synes det er rart at elevene på St. Sunniva skole ikke har fått muligheten til å dra på klassetur dit. Det er et superfint sted og et fint utgangspunkt for å lære å kjenne til historien om St. Sunniva.

Øya, stedet og utsikten var egentlig nok for meg, men det var en stor bonus å kunne delta i messen i hulen kvelden før seljumannamessen. Hulen gir en følelse av hvordan det var å feire messe uten et svært kirkebygg. Det var fint. Selv om været ikke var i vår favør, var det fint å se så mange dukke opp og gå sammen i prosesjon og trosse det ujevne terrenget og uværet.

Seljumannamessen var fin. Været ville ikke samarbeide, men det stoppet ikke oss fra å feire en fin messe. Det beste/fineste øyeblikket for meg var kanskje under elevasjonen i seljumannamessen. Jeg syntes det var så vakkert å se Jesu legeme løftet høyt opp i været av p. Khiem i sin røde messehagel til tross for uvær og alt sånt, på det stedet munkene feiret den eksakte messen hvert år i flere hundre år.

Det var så vakkert å se at St. Sunniva og hennes ledsageres blod var et frø som spirte og som fortsetter å spire til denne dag.

 

 

Hilde Cecilie Bøe Veldt

På Selja med sin nederlandske mann Robin og tre barn.

- Vi representerer nok mer allmennheten enn den katolske pilgrim. Robin sier at det var en interessant kulturell opplevelse. Han kjente igjen mange av de latinske sangene, og sier at faren hadde sunget med av full hals om han var der.

- Ungene opplevde selve prosesjonen og messen som kald og våt, mens jeg mest la merke til hvordan samværet og de hjertelige menneskene som var der varmet meg. Jeg blir fascinert av mennesker som brenner så mye for èn ting og vier sitt liv til det – til kirken/Gud.

- Det var godt å ha et tårn å kunne søke ly fra regn og vind i. Og det var godt og fredfullt å hvile blikket på utsikten vi hadde fra klostertårnet: Utsikten over havet, klosterruinene og oppgangen til hulen.

- Veien opp til hulen ga et majestetisk utsyn over klosteret. Selve hulen fikk tankene til å svirre om hva som hadde skjedd der. Jeg følte et hellig nærvær i klosterruinene, og ble imponert over hvor tilgjengelige og åpne de og tårnet var for publikum. Det var kjekt å se at det ble så godt vedlikeholdt der. Vi er takknemlige for at vi fikk oppleve dette vakre historiske stedet og seljumannamessen.

 

SUNNIVAHULEN: – Jeg følte et hellig nærvær i klosterruinene, forteller Hilde Cecilie Bøe Veldt.
Her venter barna hennes på at det skal bli deres tur til å tenne lys i Sunnivahulen. Foto: Hilde Cecilie Bøe Veldt

 

KALL: I sin preken under seljumannamessen sa pater Haavar Simon Nilsen: – Sunniva kaller oss til å følge Kristus på den djupe pilegrimsreisen livet skjenker oss. Vi skal søke vårt indre eksil og stillheten, ikke som flukt eller i et øde landskap, men som utspring for alle gode frukter Jesus ønsker å gi oss. Foto: Hege Askvik

  

P. Haavar Simon Nilsen
Dominikanerbror og prest i St. Dominikus kloster på Majorstua i Oslo. Holdt preken: «Kvar stein og kvart bygg her på Selja er eit tidsvitne».

– Det er bare tredje gang jeg er her på Selja, men det kjennes som mange flere. Det å dra til Selja, det er å møte en levende person, og i ethvert møte med en levende person, så vil det være unikt hver gang. Slik var det også denne gangen. Denne gang var det noe med Sunniva og seljumennene som hadde med forbilde å gjøre. De står oss nær. Vi deler våre liv sammen med de som har utvist en slik tro som de har gjort. Det er en fantastisk dybde i vår relasjon til Sunniva og seljumennene. De er levende skikkelser som vi møter gang på gang, og hvert møte er et nytt møte.

Også var det fantastisk med dåpspåminnelsen vi fikk med det regnskyllet som kom under prosesjonen. En herlig påminnelse om dåpen. Vi krysset sundet med båt, men det var som å gå med Moses gjennom Rødehavet.

 

KIRKE: Seminarist Mathias Bruno Ledum på terrassen utenfor Sta. Sunniva-kirke. Foto: Pål Bratbak

 

Mathias Bruno Ledum
Seminarist (katolsk prestestudent) fra Gudbrandsdalen. 

– Det mest gripende øyeblikket var å feire messe inne i Mikaelshulen og be 1. vesper til Sunnivafesten. Tenk at det muligens er stedet hvor Sta. Sunniva og hennes ledsagere døde, hvor blodet til landets første martyrer plantet såkornet som Kirken i Norge senere skulle spire og vokse fram av. Gjennom hele frelseshistorien ser man at Gud gang på gang velger ut de underligste menneskene på de underligste stedene til å spille viktige roller i frelsesverket. Nettopp det ble veldig tydelig for meg da vi feiret messen i en kald, mørk hule på en øde øy der ute i havgapet.

Jeg ber den hellige Benedikt inderlig om hans forbønn hos Gud for at hans etterfølgere atter skal vende tilbake til Selja. St. Benedikt er skytshelgen for Europa fordi hans liv og virke satte i gang en bevegelse som var med på å forme hele den vestlige sivilisasjonen. Med sin utrettelige bønn og sitt trofaste arbeid virker benediktinerklostre fortsatt den dag i dag som åndelige oaser rundt omkring i verden. Det passer dermed utmerket at det stedet der Kirken i Norge ble født, får et kloster som kan bli en bærebjelke for kristendommen i hele landet og fortsette å sette sitt preg på verden.

 

 

Om seljumannamessen

  • Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
  • Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene. Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024. Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae», skytshelgen for Norge, og seljumannamesse ble og blir feiret over hele Norge.
  • Festdagen er nevnt i de eldste utgavene av både Gulatingsloven (fra 1020), Frostatingsloven og Eidsivatingsloven.

 

Les mer