Sammen med Seljemennene. Skytshelgen for Vestlandet, for Bergen (Bergensium patrona), for Selje og Selja; for sjøfarende
Den hellige Sunniva (Sunnifa, Sunnefa, Sunneva, Synnøve, Sønneva, Sønneve, Summiva, Suniva, Sungiva, Sumeniva) og Seljemennene har fra gammelt av blitt betraktet som Norges eldste helgener. Legenden ble skrevet på latin rundt 1170 og har tittelen Acta Sanctorum in Selio (egentlig «De hellige på Seljas gjerninger»), og den kan gi et innblikk i tiden og dens miljø.
På den mektige keiser Otto I den stores tid (936-73; keiser fra 962) levde den gudfryktige Sunniva i Irland. Hun var av kongsætt og hadde arvet kongemakten etter sin far, som hadde sørget for at hun ble oppdradd i den kristne tro. Hun holdt omhyggelig sine undersåtter borte fra det onde og oppmuntret dem ved sitt eksempel til å gjøre gode gjerninger. Hun levde selv et hellig liv og var omhyggelig i å iaktta den katolske tros forskrifter. Hun var gavmild mot Kirken og viste stor omsorg for de undertrykte og de fattige. Den hengivenhet til Kristus som hun hadde lært av sin far, holdt hun fast ved da hun ble moden og selvstendig. Hun mente at fordi hun stod høyere enn andre i rang, var hun forpliktet til å være en ledestjerne for dem når det gjaldt dyd og barmhjertighet.
Ryktet om hennes hellighet og hennes kongelige byrd, om hennes skjønnhet og rikdom spredte seg vidt omkring; det kom også en viss tyrann for øre. På Djevelens innskytelse angrep han, undertrykte og plyndret jomfruens land og la det under sin makt. Da han hadde gjort dette, talte han til henne med vakre og forførende ord og lovet henne mangt for at hun ikke skulle nekte å dele seng med ham, som var så mektig og modig. Samtidig truet han med å hogge ned landets innbyggere og å jevne alt der med jorden hvis hun ikke føyde seg etter hans vilje og giftet seg med ham.
Men Sunniva var fylt av kjærlighet til Gud; hun lot seg verken forføre eller skremme. Hun visste at jordens forgjengelige rikdom forderver, og hun ville heller gå i landflyktighet enn å gifte seg med denne forbryterske mannen. Hun samlet sine folk om seg og ba om råd: Skulle hun, og de med henne, flykte fra landet for at hun skulle bevare den kyskhet hun hadde lovet, eller skulle hun bli boende og leve i stadig fare under voldsmannens herredømme? Mange valgte da, nådig ledet av Gud, å glede sin frue, Herrens tjenerinne, ved å etterligne hennes hellige levemåte og forlate landet sammen med henne.
Så tok da hun og de som delte hennes skjebne, sjøveien nordover i tre små skip. Det var en hel flokk, menn, kvinner og barn, som gav seg havets bølger i vold for å unnslippe det verdslige livets brottsjøer. Hun gav seg frimodig ut på havet og i landflyktighet uten årer eller annet båtutstyr, hun la alt i Guds hånd. Og Gud, den herlige som hersker i det høye, han som vinden og havet er underdanige, reddet dem som stolte på ham; han førte dem uskadd over dypets farer og havets veldige brenninger.
Etter en lang sjøreise hvor de ble ført nord for Skottland, forbi Orknøyene og de vikingeredene som fantes på fastlandet, brakte Gud dette storartete reisefølget til den delen av Norge som heter Firdafylke eller Firdenes land (Fjordane fylke). Denne landsdelens beboere, som var hedenske og blottet for fornuft og hadde rå og barbariske skikker, samlet hærfolk så snart de så Guds hellige nærme seg deres enemerker. De dro mot dem som mot røvere, med sverd og stokker. Og da de ikke klarte å ta dem til fange, måtte de nøye seg med å drive dem langt fra land med piler og steiner. For de var forblindet av sitt hedenskap, og deres øyne tålte ikke å se sannhetens klare lys.
Nok en gang måtte Guds hellige gi seg havet i vold. Og det blåste opp til storm som legemlig skilte fra hverandre dem som forble uatskillelige i sjel og sinn. Da sjøen hadde lagt seg, landet den hellige Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja i en bukt ved Stad, hvor det var drikkevann, fisk og fugler til livets opphold. Der ble de boende, og av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn, nord for Sognefjorden. Der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske. Der har de irske pilegrimene antakelig levd et isolert eneboerliv i likhet med andre eneboere på øyene i Atlanterhavet, inntil de døde en naturlig død.
På den tiden hadde Håkon Ladejarl med vold tiltvunget seg makten i Norge; han var den grusomste av alle tyranner og mishandlet sine undersåtter. Mens han rådde, bodde Guds hellige lenge på de omtalte øyene og tjente vår Herre Jesus Kristus i avholdenhet og fattigdom, og ved å leve i kyskhet og hellighet. Disse øyene var ubebodd på den tid, men folk på fastlandet hadde fe som gikk på beite der.
Når
Den onde jarlen, urettens sønn og et lem på djevelens legeme, var sen til dyd og snar til skamløshet. Han gikk med på å støtte dem i deres onde planer og skyndte seg til øya med væpnede menn for å gripe Guds hellige og drepe dem. Men da de hellige så dette, skjulte de seg i grottene sine. Under tårer ba de fromme bønner til Gud om at han skulle gi deres sjeler den evige hvile og deres legemer en grav ved at en engel skulle få fjellet til å styrte ned over dem. Og det gikk som de ønsket: Fjellet styrtet ned, knuste dem alle på én gang og ga tilbake til himmelen de sjeler som på denne måten var blitt frelst fra voldsmennenes raseri. Slik førtes kongsdatteren, og med henne dem som hadde vært hennes følge i nød og trengsler og nå var det i gleden, fra hulene til den evige konges slott hvor de ser Gud ansikt til ansikt og utrettelig nyter hans herlighet. Men tyrannen og hedningenes skare lette omhyggelig over hele øya uten å finne Guds hellige, og de dro forundret bort.
Etter en tid fant jarlen imidlertid en ynkelig død for sin trells hånd og hadde fått sin velfortjente straff for sine synder av den høyeste dommer, overtok den i høy grad kristne kong Olav Tryggvason makten i Norge. På grunn av hans klokskap og iherdighet omvendte landets folk seg fra sine avguder og mottok troens sakramenter fra den salige og ærverdige biskop Sigurd, kong Olav Tryggvasons engelske hirdbiskop.
Men det skjedde på den tid at noen handelsmenn seilte forbi øya Selja. Og på stranden så de likesom en strålende søyle av klart lys som nådde helt opp til himmelen. Det usedvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode under den, snøhvit og blankt, som utstrålte lys og sendte ut en herlig duft.
Handelsmennene tok opp det hellige hodet, denne skatt mer dyrebar enn alle deres varer, og med frykt og ærbødighet brakte de hodet med seg. De seilte til Trondhjem og oppsøkte den berømmelige kong Olav. De var hedninger, men ved Guds ords milde formaning og etter kongens oppfordring, erkjente de sin villfarelse. Og de ønsket frivillig å følge oppfordringen til en som slik førte ordet for Gud. Kongen tilkalte den ærverdige biskop og lot dem døpe i Treenighetens navn og innlemme dem blant de troende. Etter at de var blitt døpt og undervist i den kristne tro, fortalte de kongen nøye, i biskopens nærvær, om lyssøylen de hadde sett og om hodet de hadde funnet, og på kongens befaling ble hodet hentet. Biskopen tok det i sine viede hender og anbrakte det med stor ærefrykt sammen med helgenenes relikvier.
Stadig flere brakte imidlertid vitnesbyrd om disse Kristi martyrer, og nå forkynte selv deres argeste forfølgere deres hellighet. Flere mennesker kom nemlig fra Selja og bekreftet at de selv ofte hadde opplevd det som kjøpmennene. På biskopens oppfordring seilte den fromme kongen til øya med en mengde troende. Da han hadde lett over hele øya, fant han ved vestkysten et stort fjell som så vidt han skjønte, måtte ha rast sammen noen år tidligere. Og da kongen og biskopen undersøkte stedet grundig, fant de velluktende knokler mellom steinene. På biskopens bud og med kongens tilslutning ble det bygget og innviet en kirke på øya, hvor Gud til denne dag, ved sine helliges fortjeneste, gjør tegn og kraftige undere.
Da de kristne omhyggelig samlet de knokler som de kunne finne av de hellige, fant de det uskadde legemet av den salige jomfru og martyr Sunniva, som så ut som hun sov. Menneskeknoklene som de hadde funnet, ble lagt i et skrin og en kiste ble tømret til den hellige Sunniva. Denne skrinleggingen fant sted med stor heder i det nådens år 996. Etter lang tids forløp, i det Herrens år 1170, overførte Bergens biskop Pål, i ærverdig ihukommelse, den hellige Sunnivas relikvier fra øya Selja til Bergen. Der ble de til den allmektige Guds ære skrinlagt og anbrakt i byens domkirke den 7. september.
(Jakob Langebek, Scriptores rerum Danicarum medii ævi, collegit adornavit et publici juris fecit Jacobus Langebek, Hafniæ 1774, IV, s 16-20; etter Breviarium Nidrosiense)
I Vera Henriksens bok «Selja og Stad» finner vi en gjengivelse av Sunnivalegenden på norsk. Henriksen har tatt utgangspunkt i en dansk oversettelse fra latin av Chresten Krogh, og deretter sammenlignet denne med originalteksten i samråd med p. Albert Raulin op (1919-2003). Den latinske teksten skal være skrevet rundt 1170 og deler av den er gått tapt. Vera Henriksen har utfylt teksten med en variant fra Nidaros-breviariet fra 1519 (Breviarium Nidrosiense). Begynnelsen og de siste linjene er hentet derfra, mens resten er etter legendesamlingen.
Den islandske munken Odd Snorresson (Oddur Snorrason eller Odd Munk) skrev i klostret på Þingeyrar i år 1190 sin saga om Olav Tryggvason (Ólafs saga Tryggvasonar). Den latinske originalen er ikke bevart, men sagaen ble oversatt allerede rundt år 1200. Odd Munk forteller legenden omtrent på samme måte. Her nevnes ikke keiser Otto Is regjeringstid som tidsbestemmelse, en omstendighet som ikke er aldeles uvesentlig for kritikken av legenden. Derimot nevnes en bror av Sunniva, Albanus (Alban), som den fornemste mannen i det irske reiseselskapet, som for øvrig består av «Venner og Tjenestemænd, Karlfolk og Koner». Noe angrep av hedningene før bosetningen på øyene omtales ikke, og heller ikke noe uvær i sjøen som splittet skipene. I denne sagaen omtales overhode ikke noe opphold av hellige på Kinn, men bare at følget er «dyrket der på samme måte». Endelig er det hos Odd Munk ikke to kjøpmenn som bringer Olav Tryggvason den første underretningen om miraklene på Selja, men derimot to ansette menn eller storbønder fra Firdafylke (Fjordene), som gis navnene Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson. Uten tvil er det ment de samme personene som på et tidligere sted i den samme sagaen kalles Tord Ingileivsson og Tord Eigileivsson, om hvem det der fortelles at de ikke ville svike kong Olavs far Tryggve («Olaf Tryggvessøns Saga af Odd Munk», utgitt av P.A. Munch, Christiania 1853, kap 18-20, jf. kap 3, samt utgiverens anmerkninger s 73 og 93). Odd Munk beskrev forholdene på Selja grundig. Ingen vet om han selv hadde oppholdt seg i Norge, men hans abbed, Karl Jónsson, ville saktens ha vært en utmerket kilde, for han skrev en bok om kong Sverre, under hans tilsyn.
Den syvende sagaen i Snorre Sturlassons kongesagaer er Olav Tryggvasons saga, fra rundt 1230. Den bygger på Odd munks saga om Olav Tryggvason og Kristnisaga i tillegg til skaldekvad og muntlige tradisjoner. Snorre var en mer kritisk forfatter og skar unna tekst, la til, omformet og dramatiserte sin fortelling. Hos Snorre forbigås hele fortellingen om Sunniva og hennes følge helt, og i hans saga om Olav Tryggvason uttales det allerede en tvil angående det som fortelles om Albanus som Sunnivas bror. Hans formodning, som uten tvil er riktig, er at det foreligger en forveksling med den engelske protomartyren St. Alban (Flatøbogen, I, s 246). Ifølge postreformatoriske kilder hadde Sunniva to søstre, de hellige Borni og Marita, og hennes bror var den hellige Alban (Albanus, Alben). Sagn fra 1100-tallet vil ha det til at hodet til martyren Alban er gravlagt på Selja, og klosterkirken der er en av flere kirker viet til St. Albanus i Norge.
Legenden om Sunniva tilhører en sagnkrets som har hørt til Nordsjøtradisjonen og som har typiske trekk fra andre lignende legender, for eksempel den hellige Ursula av Köln og de elleve tusen jomfruene. Her er legenden så leseren kan sammenligne den med Sunnivas:
«I en tid da allerede jordens ender var omvendt til Gud, levde i Britannia en gudfryktig konge ved navn Deonotus, som trolig oppfylte alle Den katolske kirkes regler, og hvis dronning lignet ham i alle dyder. De ønsket seg inderlig en sønn, men fikk kun en datter som ble kalt Ursula, fordi hun engang som David skulle felle Bjørnen (ursus), det er Djevelen. Hun tenkte på sin Gud dag og natt, og det var allerede tidlig åpenbart for alle at hun ville bli en hellig kvinne.
Men ryktet om Ursulas skjønnhet nådde vidt omkring og kom for en hedensk fyrstes ører, og denne ville at hun skulle bli hans sønns brud. Han sendte derfor bud til Ursulas far med gaver og løfter, men også med trusler dersom hans bønn ikke ble oppfylt. Kong Deonotus ville vel nødig løsrive sin datter fra hennes himmelske brudgoms armer, men på den andre siden følte han seg ikke mektig nok til at motstå hedningene.
Ursula selv, som elsket sitt folk som en Judit eller Ester, ba brennende til Gud om befrielse for sitt land, og mens hun en gang utmattet var falt i søvn, viste Gud seg for henne i et syn og åpenbarte henne hennes fremtidige skjebne, antallet av hennes hellige søstre og den martyrdød hun en gang skulle lide. Om morgenen deretter gikk hun til sin far med et fornøyd ansikt, trøstet ham og fortalte ham at Herren hadde sagt til henne at han og den unge mannen som ville gifte seg med henne, skulde velge ut ti jomfruer, utmerket ved adel og skjønnhet, og i tillegg tusen jomfruer for henne og hver av de ti, og videre utruste elleve skip og unne henne og disse hennes søstre tre års frist, hvoretter Guds vilje skulle skje.
Dette ble innvilget henne; også ved den hedenske kongens hoff ble det nå stor jubel, og sønnen forlangte ivrig å bli døpt. Jomfruene ble valgt ut, skipene utrustet og de elleve tusen jenter gikk ombord og begynte sine øvelser under folkets store jubel. Således gikk de tre årene, og bryllupsdagen nærmet seg. Ursula ble nå engstelig og ba sine søstre om at de skulle banke enda sterkere på den guddommelige barmhjertighetens dør og formante dem til ikke å miste kyskhetens rustning. Alle brast i gråt og ba til Gud for deres dronnings kyskhet, og Herren hørte deres bønn. Han lot en vind blåse opp som varte en dag og en natt, og de elleve skipene kom lykkelig til havnen Tile.
Ved strandbredden istemte de jublende sin brudesang som steg opp til Herren Sebaots ører, og derpå gikk de den andre morgenen atter ombord og seilet opp Rhinen til Germanias moderstad Köln, hvor nå deres ben hviler i fred. Der viste seg for Ursula i en drøm en mann, som åpenbarte henne at hun skulle dra videre til Roma, gjøre sine bønner der og så i fred vende tilbake til Köln; ingen av hennes følge skulle omkomme før tilbakekomsten, men derpå skulle de med martyriets glorie gå inn i det himmelske brudekammer. Derpå forsvant mannen, men Ursula meddelte jomfruene hans ord, og de jublet ved tanken på at det skulle falle i deres lodd å bespottes for Kristi navns skyld.
De ofret takkoffer og dro videre opp Rhinen til Basel og vandret derfra til fots til Roma. Her. besøkte de helgenenes templer under brennende bønner, dro så ad den samme veien tilbake til Basel, besteg sine skip og kom atter til Köln. Denne byen ble nå beleiret av hunerne, men jomfruene, som allerede før hadde hatt beviser på innbyggernes mildhet, gikk harmløse i land. Plutselig styrtet barbarene over dem som ulver over får og drepte en stor mengde av dem med umenneskelig grusomhet.
Da morderne kom til Ursula selv, ble de slagne ved synet av hennes skjønnhet, og deres konge selv begynte å smigre henne og spurte henne om hun ville bli Europas beseirers gemalinne. Men den hellige pike avviste en sådan beiler som om han hadde vært Mørkets Fyrste. Da befalte hedningen at hun skulle drepes, og hun, den himmelske edelsten, sank ned blant sine søstres skare, gjennomboret av en pil, idet hun for andre gang ble døpt ved blodets dåp, og hennes sjel svang seg med hennes hellige søstres opp til den himmelske borg.
Men Köln, den lykksalige by, ennå lykksaligere ved denne uforlignelige skatt, skulle erfare hva de helliges død var verdt for Herren. For det fremsto likeså mange rekker av bevæpnede menn som det hadde vært jomfruer, og fienden ble slått og måtte skynde seg bort i ilsom flukt. Da gikk kølnerne ut av byens porter og fant likene av jomfruene, som allerede fra før av var kjent for dem. De æret dem ikke som mennesker, men som Gud i menneskelige legemer, samlet deres lemmer sammen og gravla dem til sin bys evige ære. Siden har ingen våget å begrave noe lik innen kretsen av de jomfruelige gravsteder.
En tid etter kom fra Østen en mann ved navn Clematius, beveget til det av en guddommelig åpenbaring, til Köln og oppførte der en kirke til de 11 000 jomfruers ære. Deres lidelse fant sted i det år 238».
(Surius: Vitæ Sanctorum, Tom V, s. 918 ff; Oskar Schade: Die Sage von der heiligen Ursula und den elftausend Jungfrauen, 2. opplag, Hannover 1854, s 29 ff).
Legenden om de elleve tusen jomfruer hører som kjent til middelalderens mest berømte og har til og med i senere århundrer vært holdt høyt og i ære av ultramontane katolikker. At det i året 238 ikke fantes hunere i Europa og andre iøynefallende historiske urimeligheter, har disse på beste måte søkt å råde bot på gjennom fortolkninger og gjetninger, og så sent som i 1837 ble det med stor andakt feiret en minnefest i Köln for de elleve tusens da seksten århundrer gamle martyrium (Schade, 1 c, s 62).
Også hos oss har legenden vært nokså kjent, og kunstneriske fremstillinger av den har endog funnet veien til nordiske kirker. I Oslo universitets samling er det bevart et alterskap fra Slagens kirke ved Tønsberg, som fremstiller Ursula og hennes selskap i tolv sterkt opphøyede fremstillinger, et kunstverk som man har tillagt særdeles høy verdi, men som antas å være en utenlandsk mesters arbeid (L. Dietrichson: Den norske Træskjærerkunst, s 61-63).
Dette er imidlertid ikke stedet for å dvele ved Ursula-sagnet i seg selv, og det skal derfor kun påpekes at dette og Sunniva-sagnet åpenbart er ganske påfallende like hverandre. Både Ursula og Sunniva er fromme kristelige kongedøtre som ville leve i jomfruelig stand; begge trues av mektige hedenske beilere, begge flykter med tallrikt følge over havet, lider til slutt martyrdøden med alle sine ledsagere langt borte fra hjemmet og anerkjennes siden som hellige. At Ursulas hjem er England og Sunnivas Irland, er i og for seg en ubetydelig forskjell, spesielt når man husker den alminnelige geografiske begrepsforvirringen som hersket i middelalderen, som gjør at forvekslingen av to naboland ikke betyr noe. I tillegg kommer at en variant av Ursula-legenden gjør hennes far til konge i «det skotske Britannia» (Schade, I c, s 47), og at latinske forfattere i den tidligere middelalder med Scotia iblant forsto Irland (Zeuss: Die Deutschen und die Nachbarstämme, s 568). Farens navn Deonotus er åpenbart ikke noe navn, men bare en form av vårt «NN», for i legender betegnes alminnelige ukjente fromme som «de som Gud kjenner» eller hvis «navn står i Livsens Bok». Senere har kongen fått navnet Maurus.
Det kan heller ikke legges særlig vekt på at Ursulas følge bare består av jomfruer, mens Sunniva også ledsages av menn, og her har også Ursula-sagnet varianter i overflod, som sier at det i hennes følge foruten jomfruer også var personer av alle aldre og av begge kjønn. At dette bare skulle være et senere tillegg fra 1100-tallet, oppdiktet av geistligheten i Köln for å forklare at det på jomfruenes angivelige begravelsesplass ved samme by (ager Ursulanus) ved gravninger ble funnet knokler av menn og barn, har vært påstått (Schade, l c), men kan neppe anses for bevist.
Ursula-sagnet i dets vanligste form lar som vi have sett, jomfruen og hennes følge ferdes ved Rhinen og i Sør-Europa, mens derimot Sunniva kastes rundt på det ville havet. Også her har imidlertid legenden om Ursula merkelige varianter som stemmer med den norske. Allerede den engelske forfatteren Galfredus Monumetensis (d. 1154) lar jomfruenes skip drives hen til «barbariske øyer» (Galfredi Monumetensis Historia Britonum, V, s 14; ed Giles, London 1844, s 92-93). I Nord-Tyskland nevnes til og med en bestemt øy som det stedet de drev til, nemlig Helgoland. En gammel fortegnelse over Nord-Frieslands herreder og kirker, som angis å være forfattet i 1240, men nå bare kjennes i et håndskrift fra 1500-tallet, kaller øya «Insula S. Ursulæ, vulgo Helgerlandt» (Staatsbürgerliches Magazin, hg v Falck, IV, s 189-200; VI, s 339).·Den berømte lærde magnaten Henrik Ranzau, stattholder i den kongelige del av hertugdømmene (d. 1599), avleder i sin beskrivelse av det cimbriske Chersonnes navnet Helgoland enten av en biskop Hilgo eller av de elleve tusen jomfruer (Westphalen: Monumenta inedita, I, s 69-70). Fra samme århundre har vi også en beretning av den holsteinske ridderen Bertram Pogevisch om sagn på øya om Ursula (Westphalen, I c, IV, s 220).
I den formen som er mest interessant for oss, forekommer imidlertid sagnet hos Ditmarskens plattyske historieskriver Johan Adolphi (vanligvis kalt Neocorus), som må antas å være født i begynnelsen av 1500-tallets andre halvdel. Neocorus kommer tilfeldigvis til å omtale øya fordi den beryktede fribytteren Viben Peter hadde sitt tilhold der, og forteller i en parentes følgende: «Hillige Land er en Klippe midt i Søen. Man siger, at de 11 000 Jomfruer have landet der, og at det da var et stort og godt Land, men at Indbyggerne vare saa ugudelige, at de skjændede dem, hvorfor Landet er sunket, fordærvet og helt forstenet, og jeg har selvet Stykke Voxlys derfra, som er helt blevet til Sten» (Johann Adolfi's, genannt Neocorus, Chronik des Landes Dithmarschen, hg v F.C. Dahlmann, II, Kiel 1827, s 85). Dette trekket at øya ble forsteinet, minner unektelig også om det norske sagnet ved at klipper og steiner spiller en rolle i begge.
Sunniva-sagnets sammenligning med Ursula-legenden er også svært gammel. Allerede hos Adam av Bremen, men riktignok bare i et av scholiene, vil man først finne gjentatt en eldre beretning om at de hellige Syv sovere skulle hvile i en hule hos skridfinnene (samene) i det ytterste Norden, og deretter følgende ord: «Andre sier at noen av de elleve tusen jomfruer er kommet dit, hvis skip og følge er begravd av et berg, og at det skjer mirakler. Olav bygde en kirke der» («Dicunt alii ex undecim milibus virginibus illuc pervenisse aliquas, quarum cetus et naves monte obrutæ sunt, ibique fied miracula. Ubi et ecclesiam construxit Olaph».)(Adam, Scholia 141).
At det her ikke kan tenkes på noen andre enn Sunniva, er innlysende. At Adam selv er forfatter av dette scholie, kan riktignok ikke direkte påstås, men det er i alle fall ikke usannsynlig. En stor del av scholiene stammer åpenbart fra Adam selv (Lappenberg i Archiv für ältere Deutsche Geschichtskunde, VI, s 870 ff), dette og det følgende (142) er blant disse. Selve vårt scholies innhold, som omtaler Olav (hvorved naturligvis menes Olav den hellige), hans sønn Magnus og «ugudelige» bror Harald, men ingen senere konger, gjør det også rimelig at det er Adam selv som taler. Kan man dermed, noe som neppe er tvilsomt, anta at scholiet tilhører 1000-tallet, da retter man et sterkt slag mot den omtalte påstanden om at Kölns geistlighet på 1100-tallet skulle ha tilføyd beretningen om at jomfruene hadde andre ledsagere. Men den som forfekter denne påstanden, professor Oskar Schade, har også oversett dette scholie hos Adam, og det selv om han på et annet sted siterer den gamle bremiske forfatteren.
Også i senere tider har likheten mellom våre to foreliggende legender påtrengt seg de lærde. Således har for eksempel den svenske historieskriveren Johannes Messenius, av hvis ord man ikke akkurat kan se om han kjenner scholiet hos Adam, skjønt dette er høyst sannsynlig, likefrem gjort Sunniva til en av de elleve tusen, ja til og med «den fornemste av jomfruene nest etter Ursula», og derfor uten videre lagt Sunniva til 300-tallet, likesom han slår hennes ledsagere sammen med de hellige Syv sovere (Johannes Messenius, Scondia Illustrata, Tomus I, s 58; ad ann 390).
Frederik Münter, som verken synes å kjenne scholiet eller Messenius, har av seg selv sett at Sunniva-sagnet «sannsynligvis kun er en av de mange avleggere av sagnet om de elleve tusen Jomfruer» (Kirchengeschichte von Dänemark und Norwegen, I, s 432). Munch har ikke vært oppmerksom på noe av alt dette, men derimot ment at den begivenhet det fortelles om i Sunniva-sagnet, «fraregnet alle legendariske utsmykninger, temmelig godt kan antas virkelig å ha funnet sted» (Det norske Folks Historie, I, 2, s 297), mens endelig Konrad Maurer i scholiet hos Adam, forunderlig nok, bare ser «et ulykkelig innfall», skjønt han innrømmer likheten mellom jomfruenes og Sunnivas historie (Die Bekehrung des Norwegisches Stammes, I, s 9).
For de aller fleste er dog riktignok nå Sunniva-legendens nedstammelse fra Ursula-sagnet en klar sak, og sannheten herav vil neppe heretter bli dratt i tvil. Men en større vanskelighet trer straks til ved kritikken av det norske sagnet. Om det erkjennes at legenden om selve Sunniva kun er en overføring til Norden av Ursula-sagnet, kunne det jo tenkes, vil man si, at det i vårt land, på Selja og Kinn, virkelig har oppholdt seg irske menn, blant dem endog fromme geistlige eller «Paper», og «Seljemennene» altså ha vært virkelig eksisterende personer, noe som kunne synes å øke i sannsynlighet når man tenker på at slike utvandringer oftere foregikk fra Irland, og i tillegg husker at det blant Hvaler-øyene finnes en Papø (Papey, «Den røde Bog», s 513), nå «Papperø»).
Denne mening er også blitt fremsatt av den danske historikeren A.D. Jørgensen. Denne forfatteren, som erkjenner at Sunniva-legenden «øyensynlig er påvirket» av sagnet om de elleve tusen jomfruer, mener at Seljemennene har vært folk som kom vestfra, talte irsk og var kristne og derfor sto i et fiendtlig forhold eller dog holdt seg fjernt fra landets innbyggere, inntil de etter hvert døde ut og forsvant. Med stor fyrighet og ikke uten en viss veltalenhet, men riktignok uten historisk bevis, lar Jørgensen nå Olav Tryggvason lytte til rykter om disse «hemmelighetsfulle» irske menn som «langt tilbake i tiden» hadde levd på øyene, og over hvis «ubegravde ben befolkningen mente å se jærtegn». For Olav «måtte det være gripende ved tanken på disse menn som var kommet hit langs samme vei som ham, med den samme tro og det samme evighets håp, men uten hans høye kall, der som stille vitner hadde henlevd her i den opprørte sjø» osv. Olav Tryggvason skulle altså virkelig kjent Seljemennene som kristne irer, personlig ha besøkt øya og grunnlagt dyrkingen av Seljemennenes, hvoretter så «senere sagnet om kongedatteren Sunniva, kanskje en sammenblanding av et eldre eventyr der på stedet med legenden om Ursula, og hennes navn etter hvert har trådt i stedet for Seljemennenes» (A.D. Jørgensen: Den nordiske Kirkes Grundlæggelse og første Udvikling, s 336 ff).
Også Gustav Storm har med stor bestemthet antatt at irske munker har slått seg ned på øyene Kinn og Selje (Gustav Storm: Kritiske Bidrag til Vikingetidens Historie, I, s 22), uten at han dog for øvrig på noen måte har tiltrådt Jørgensens betraktning.
En i vår tid som mener at innflytelsen fra tyske misjonærer på det norrøne er blitt vektlagt i for stor grad, er språkforskeren Jan Erik Rekdal, professor i irsk språk og kultur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Han mener at legenden om den hellige Sunniva trolig er modellert etter lignende helgenfortellinger i gælisk tradisjon. Dagens Nordvest-Skottland, Nordvest-England, inkludert Hebridene og Man, Orknøyene og Shetland, var senest på 900-tallet blitt tokulturelt norrønt-gælisk. I disse områdene hadde klostre og samfunn av kristne eremitter eksistert i et par hundre år, og helgenfortellingene var en viktig del av kulturen før nordmennene kom. Rekdals hovedtese er at Sunniva-fortellingen ble skapt i forbindelse med at Olav Tryggvason dro til Norge, at den er modellert over en irsk helgenlegende og at myten ble brukt i de tidlige forsøkene på å kristne de hedenske nordmennene.
Flere forskere tror at Sunniva-legenden har utviklet seg minst i to trinn. Først var det snakk om en gruppe mennesker på øya Selja som omtales som seljemennene og framstår som anonyme skikkelser. Andre trinn i legenden er at historien knyttes til en bestemt person som gis navnet Sunniva. Men det kan ha eksistert en muntlig tradisjon som omtaler Sunniva og som er eldre.
Rekdal har funnet en rekke legender med likhetstrekk til Sunniva-myten, om enslige, tapre kvinner som forfølges av hedenske fiender. Men han festet seg likevel ved en myte knyttet til en irsk mann, den hellige Donnán av Eigg. Legenden forteller at Donnán og 52 ledsagere ble drept av hedninger i 617 eller 618 ved å bli brent levende på øya Eigg i de indre Hebridene vest for Skottland. Denne fortellingen har trolig vært godt kjent i de norrøn-gæliske områdene. Legendene om både Sunniva og Donnán handler om et kollektiv martyrer, det finnes ingen genealogiske opplysninger om de to, og for begge er det snakk om en gruppe kristne på en øy i opposisjon til hedninger på fastlandet. Det er imidlertid også mange ulikheter: Sunniva er kvinne, mens Donnán er mann. Den norske helgenens fortelling inneholder en sjøreise, men det gjør ikke den irske. Likevel har Rekdal latt seg fascinere av parallellene og den mulige koblingen mellom legendene om Sunniva og Donnán som et eksempel på kulturell utveksling mellom det norrøne og det gæliske.
En som mente at ikke bare er sagnet om Sunniva, men også om Seljefolket, helt og holdent en geistlig legende uten noen historisk kjerne, var den norske språkforskeren Sophus Bugge (1833-1907). I sin bok «Norske Helgener» fra 1879 har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) gjengitt sin venn Bugges argumenter «efter hans egne Optegnelser og med hans egne Ord», og vi tar dem med her:
Navnet Sunniva er eiendommelig for det norske sagnet. Noen av de eldste vitnesbyrd om Köln-legenden nevner enten slett ingen navn på de hellige jomfruer, eller så har de navnene Martha og Saula, men ikke Ursula, eller endelig Ursula uten spesielt å fremheve henne. Derfor blir det rimelig at den norske legenden stammer fra en gammel form av den fremmede, helst tyske legenden om de hellige seilende jomfruer, hvor Ursula ennå ikke har blitt deres leder.
Navnet Sunniva er ikke norsk, og legenden hører da helst hjemme der hvor navnet hører hjemme. Det tør også med trygghet sies at det ikke er irsk. Sunniva kan ikke ha vært en historisk irsk kvinne, og legenden ikke være kommet fra Irland til Norge.
Den eldre formen av navnet er sikkert nok Sunnefa (finnes i Fornmanna Søgur, VIII, s 361; X, s 282, Morkinskinna s 93), og dette er uten tvil et frankisk navn. I formen Sunnoveifa eller Sonnoveifa forekommer det i den hellige Remigius’ testamente fra 533 (J.M. Pardessus: Diplomata no 118, 119). Sunnoveifa må i senere tid ha blitt uttalt Sunnvêfa, for man finner samme første ledd i Sunvildus (854) og for -veifa forekommer -vêfa, for eksempel i Genovefa. Sunnvêfa er på norsk blitt til Sunnefa, på samme måte som Leikvangr er blitt til Leikangr. At navnet Sunnoveifa, Sunnvêfa, ikke har vært brukt hos andre tyske stammer enn hos frankerne, tør sluttes av at alle de nevnte navnene på -veifa, -vefa i Förstemanns Navnebok er frankiske, noe som også er tilfelle med navn på Sunn-, om enn ikke utelukkende.
Av navnet Sunneva sluttes at legenden om henne er blitt overført fra Nord-Tyskland, og at dens opprinnelige hjem er hos frankisktalende folk. Navnet Sunneva fører oss altså til den tyske stamme, hos hvem sagnet om Ursula med hennes ekte frankiske navn er blitt til. Men hvordan er denne nordtyske legenden blitt festet til en norsk utøy?
Professor Bugge kan ikke slutte seg til A. D. Jørgensens formodning. Det synes lite trolig at Olav Tryggvason med de Seljemennene hvis knokler han lot skrinlegge, skulle ha forstått helt andre helgener enn de som noen menneskealdre senere mentes ved dette navn. For når helgenene først ble anerkjent av kongen, måtte geistlige menn til denne forherligelse knytte en så å si offisiell legendarisk fremstilling av de avdødes fortjenester, og i den følgende tid måtte denne fremstillingen bevares og stadig holdes frem av geistligheten. Den opprinnelige legenden kunne da riktignok utsmykkes, men den kunne ikke lett forandres så fullstendig at de opprinnelige helgener ble ombyttet med nye.
Professor Bugge finner det ikke en gang sannsynlig å søke grunnen til at Sunniva-legenden, som er en form av den nordtyske Ursula-legenden, er blitt festet til Selja og Kinn, i at det på disse øyene hadde holdt seg sagn om at irske Paper hadde bodd der. Ved denne oppfatning skulle man dog vente at det i Sunniva-sagnet skulle påpekes enkelte trekk som hørte hjemme i det formentlige sagn om de irske munkene på øyene. Men dette er ikke tilfelle. Tvert imot kunne alle de ledd som Jørgensen henfører til den historiske kjerne, påvises i fremmede former av Ursula-sagnet. Således at helgenen er datter av en irsk konge, at hun og hennes følge er kristne, at hedenske innbyggere i landet øver fiendtligheter mod de fremmede som er kommet i land på utøyer, og endelig fortellingen om deres død.
Prof. Bugge vil derfor våge en annen forklaring. Når Sunniva-legenden er nordtysk, ligger det nærmest å tenke seg den overført til Norge ved nordtyske geistlige. Det fremgår av den legendariske fortellingen selv at sagnet først og fremst er blitt knyttet til Selja, og deretter er Kinn føyd til. Når legenden tenkte seg en flåte på flere skip som ble splittet, slik som det fremstilles hos Galfredus Monumetensis, var det naturlig at man, så snart legenden var blitt henført til Selja, også nevnte flere steder i omegnen hvor noen av den hellige skare hadde landet. I Sellø sogn har således en gård hett Helgramannavik (Björgynjar Kálfskinn, s 8).
Bugge formoder at Sunniva-legenden er blitt festet til Selja på grunn av øyas navn. Dette støttes av den måten som den samme øyas navn er brukt i en annen legendarisk fortelling. Da Olav Haraldsson vendte hjem til sitt fedreland for å bli dets konge, kom han i henhold til Ottar Svartes vers fra havet inn til det midterste av Norge. I den prosaiske fortellingen heter det at han først landet på en øy utenfor Stad som heter Sæla. Kongen sa at det måtte være et godt tegn at de vare kommet til Sæla, «den lykksalige øy» (Olafs Saga i Heimskringla, kap 27; Olafs Saga, Christiania, 1849, kap 20; Allerede i Ágrip kap 20: «com at viþ Sælo», men uten detaljer).
At det med Sæla her menes Selja, er ikke tvilsomt, da det fortelles at kongen fra Sæla seilte sør til Ulvesund. Skriveren av Flatøbogen (II, s 31) har også forstått dette og derfor rettet Sæla til Selja. Vi har ingen grunn til å tvile på at Olav først landet på Selja, hvis sikre havn fra gammel tid av har vært mye søkt, men vi tør tro at det først var etter at Olav var blitt erklært for hellig, at hans ytring om det gode varsel som lå i øyas navn, ble diktet blant menn som visste at han ved sin ankomst til Norge hadde landet der. Øya heter ellers overalt Selja, ikke Sæla, og dens navn har ikke noe med sæl å gjøre. Navnet er vel dannet av sel, seterhytte. Denne forklaringen passer godt til det at bøndene på fastlandet i henhold til fortellingen om Sunniva lot sitt fe gresse der.
Sunniva-legenden kan da antas å være festet til Selja fordi dette øynavnet ble oppfattet som «den salige øy», slik som det bevislig er blitt oppfattet i fortellingen om Olav den Hellige. På samme måte virket navnet Helgoland, «det hellige land», med til å fremkalle fortellingen om at det var der Ursula med sin skare hadde landet.
Det forekommer derfor meget påfallende at nordmenn skulle danne tydningen av Selja som «den salige øy», da Selja og Sæla umiddelbart for deres oppfatning måtte stille seg som dannet av to forskjellige ordstammer. Det forekommer derimot sannsynlig å tillegge utlendinger denne tydning, helst nordtyskere, kanskje snarest frisere. I gammelfrisisk heter «salig»: selich, sillich. På lignende måte har en feilaktig etymologisk oppfatning av et norsk stedsnavn gjort seg gjeldende hos Adam av Bremen (IV, 37). Han kaller Hálogaland: Halagland og sier at hedningene kalte dette landet hellig på grunn av vidunderet med solen som om sommeren skinner hele natten gjennom (Jf. Sophus Bugge i Norsk historisk Tidsskrift, I, s 135-140).
Altså, mener professor Bugge, er Sunniva-legenden et nordtysk, opprinnelig frankisk sagn, som av nordtyske geistlige er blitt overført til Norge. Han tenker seg at de har kjent øya Selja, og at de har festet sagnet til den fordi de oppfattet øyas navn som «den salige». For at legenden skulle kunne knyttes til øya, var det nødvendig at også de helliges ben skulle kunne påvises der. Dem kan man, som professor Rygh formoder, ha trodd å finne i de knokler som fantes i huler på øya, som da likesom flere andre huler på øyer ved Norges vestkyst i eldgammel tid har vært bebodde.
At også den første avfattelsen av legenden om Sunniva skyldes en tysk geistlig, tør sluttes av det uttrykk at Sunniva levde i «Otto den førstes dager». Dette uttrykket ville ellers være meget besynderlig, hvor det i Norge fortelles om en irsk helgens ankomst til Norge, hennes død og forherligelse i dette land.
At Sunniva-dyrkelsen allerede skulle være oppkommet i Olav Tryggvasons tid, er neppe rimelig. Mens både de nordiske fremstillinger av legenden på latin og de islandske sagaene lar Olav Tryggvason bygge en kirke på Selja, nevner scholiet hos Adam av Bremen kun en kirke bygd av Olav den Hellige. Da stedet for de «hellige jomfruers» dyrkelse er uriktig betegnet av scholiets forfatter, kunne man tenke seg at han også feilaktig hadde nevnt Olav den Hellige i stedet for Olav Tryggvason. Men på den andre side kan det fremheves at meddelelsen i scholiet er mye eldre enn de nordiske fremstillinger av legenden, og at det til Bremen godt kan være kommet pålitelig beretning om Sunnivas helligdom, ettersom sakseren Bernhard var biskop på Selja. Det synes da mulig at det først har vært under Olav den Hellige at man har fortalt legenden om Sunniva og hennes følge, som i Haakon Jarls dager skulle ha funnet sin død på Selja, og hvis ben skulle være funnet under Olav Tryggvason. At man henførte deres død til Haakon Jarls tid, var naturlig, da legenden krevde en hedensk fyrste som med vold opptrådte mod de hellige. At man lot knoklene bli funnet og erkjent for hellige under Olav Tryggvason, synes å stå i god overensstemmelse med det at sammenhengen mellom de to Olavers virksomhet for kristendommen overhode sterkt fremheves og visselig allerede er blitt fremhevet av Olav den Hellige selv. Formodningen om at Sunniva-legenden først er ført frem i Norge ved nordtyske geistlige, strider heller ikke imot at dette skulle være skjedd under Olav den Hellige, for vi vet av Adam av Bremen (IV, 33) at denne konge sendte Grimkjell til erkebiskop Unwan med anmodning om at denne ville sende geistlige fra Tyskland til Norge. Vi synes å spore hvorledes fortellingen om helgenenes anerkjennelse under Olav Tryggvason litt etter litt har vokst i utførlighet og bestemthet. I de latinske fremstillingene av legenden heter det ubestemt at det var noen kjøpmenn (mercatores), som på Selja fant det hellige hode, som de brakte til Olav Tryggvason. Derimot i Odds Olav Tryggvasons Saga og visstnok deretter i den sagaen om samme Konge som ble opptatt i Flatøbogen, nevnes storbøndene Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson. Den navnløse fremstilling er formodentlig den opprinneligere. Den forekommer i den latinske fremstillingen som Arne Magnussen fant på et pergamentblad, som han betegner som «satis vetustum» (Scriptores rerum Danicarum IV, s 2.)
Det kan da riktignok ikke ha vært yngre enn begynnelsen av 1200-tallet. Munch har riktig nok rett i at de i forbindelse med Sunniva-dyrkelsen nevnte Þórdr Eigileivsson og Þórdr Jorunsson er de samme menn som Þórdr Ingileivsson og Þórdr Eigileivsson der i Odds Saga kap 3 nevnes som menn som ikke ville svike kong Olavs far Tryggve, og han har riktig nok også rett i at Jorunnar er riktigere enn Ingileifar. Men når Munch og med ham G. Storm (Snorres Historieskrivning, s 132) mener at de vilkårlig er overført fra Sunniva-legenden, hvor de hører hjemme, til fortellingen om Tryggve for at deres navn allerede der kunne forherliges, er professor Bugge tilbøyelig til å formode at de hører hjemme i fortellingen om Tryggve, hvorfra de er overført til Sunniva-legenden, hvor man trengte navn på brave menn som hadde innlagt seg fortjeneste ved å medvirke til at sannheten om helgenene kom for lyset. Så langt professor Bugge.
Tradisjonen forteller at Olav den hellige har knelt i den lille Sunnivakirken og hulens kapell da han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon. De eldste sikre spor på at Sunniva har vært dyrket i Norge, treffes forøvrig først i andre halvdel av 1000-tallet. Som kjent ble Magnus den Godes datter Ragnhild gift med jarlen Håkon Ivarsson og hadde med ham datteren Sunniva, åpenbart oppkalt etter vår helgen, og sannsynligvis født mot slutten av Harald III (Sigurdsson) Hardrådes regjeringstid (1045-66). Denne Sunnivas sønnesønn var den danske konge Erik III Lam (1137-46).
Rundt 1070 opprettet kong Olav III (Haraldsson) Kyrre (1067-93) de tre første bispedømmene i Norge, nemlig Oslo, Nidaros (Trondhjem) og Selja. De fikk sine sentre rundt skrinene til de tre norske helgenene, Olav i Nidaros, Hallvard i Oslo og Sunniva i Selja. Dette viser tydelig at Sunnivas kult var i full gang på Selja, som ble bispesete for Gulatingsområdet. Den eldste tradisjonen er knyttet til de anonyme seljemennene. Ifølge landskapslovene var det Seljumannamesse som skulle holdes hellig 8. juli; Sunniva blir hovedperson i legenden først et stykke ut på 1100-tallet. At den eldre Gulatingsloven (Norges gamle Love I, s 10) lar Olav den hellige påby at Seljemennenes fest skulle høytideligholdes, beviser ingenting, da samtidig også hans egen fest anføres som påbudt av ham selv!
Som den første biskopen av Selja utnevnte kongen sakseren Bernhard, kalt Bjarnhard eller Bjarnvard den sakslendske («hinn saxlendzki»), som ifølge P.A. Munch (Norske Folks Historie II, s 186 ff) hadde kommet til Norge i 1042 eller noe senere. Han var blitt bispeviet allerede under kong Magnus I (Olavsson) den gode (1035-47), men han holdt seg på Island som misjonsbiskop fra 1047 til 1067, det vil si mens Harald III (Sigurdsson) Hardråde var konge (1045-66). Han kom tilbake til Norge da Olav Kyrre ble innsatt som konge sommeren 1067.
Innen det kirkelige livet gikk kong Olav straks i gang med to ting. For det første normaliserte han forholdet til Roma, som etter alt å dømme hadde vært svært i ulage under kong Harald, som også ville ha herredømmet i Kirken. Før biskop Bernhard tok over bispestolen på Selja, ble han sendt til Roma, trolig i dette ærendet. Det andre kong Olav tok fatt på, var organiseringa av rikskirken i landet ved å opprette de tre bispedømmene. Vi kan regne med at Bernhard var tilbake fra Roma en gang i 1068, og han ble da utnevnt til biskop av Selja og tok opp sin tjeneste der. Av den grunn feiret Bjørgvin bispedømme sitt 900-årsjubileum på Selja søndag den 11. august 1968 (og 950-årsjubileet i 2018).
Men allerede biskop Bernhard flyttet til Bergen, hvor han døde i 1093, og selv om bispestolen og Sunnivas levninger ble værende på Selja i hundre år, hadde biskopene sitt bosted i Bergen. De fire neste biskopene av Selja var Svein, Magne (1093-1130), Ottar islending (1130-39) og Sigurd (1139-1156), sistnevnte døde i 1156. Samme år eller året etter overtok biskop Pål. I kong Sverre Sigurdssons (1177-1202) «En tale mot biskopene», som ble skrevet mellom 1196 og 1202, heter det: «Da biskop Sigurd var falt fra, valgte kong Øystein II Haraldsson (1142-57) Pål, kapellanen sin, til bisp etter ham. Men så kom kong Inge I (Haraldsson) Krokrygg (1136-61) og jaget Pål bort, og valgte i stedet Nikolas Petersson fra Sogn». Fordrivingen av Pål skjedde i 1160.
Men hva skjedde så? I noen bispelister står Pål oppført som biskop av Selja fra 1157 til 1194, og i Sunnivalegenden heter det at «i det Herrens år 1170 overførte Bergens biskop Pål, i ærverdig ihukommelse, den hellige Sunnivas relikvier fra øya Selja til Bergen». Samtidig ble bispesetet offisielt flyttet til Bergen. Men i artikkelen Katolske biskoper i Norge før reformasjonen heter det at Pål var biskop fra 1156/57 til 1170 og at Nikolas Petersson fra Sogn var biskop fra rundt 1160 til 1194, og at det var han som «flyttet bispesetet formelt fra Selja til Bergen i 1170 da han flyttet St. Sunnivas levninger fra Selja til Bergen». Det virker som om de fleste kilder regner biskop Pål som den som flyttet relikviene og bispesetet. Uansett overtok i 1194 kong Sverres engelske hirdprest Martin som biskop av Bergen (1194-1216).
Sunnivas levninger ble i alle fall brakt til Bergens katedralkirke (Kristkirken) (Gustav Storm (ed.), Islandske Annaler, Christiania, 1888, s 70), som sto ferdig i 1170. I 1191 kunne forfatteren av det kjente skriftet «Historien om danenes ferd til Jerusalem» (De profectione Danorum in terram sanctam) fortelle at «den hellige Sunnivas legeme hviler der (i Bergen) på en forhøyning i domkirken» (Ibi (Bergis) sancta Sunnif toto corpore in ecclesia cathedrali exaltata quiescit) (Scriptores rerum Danicarum V, s 353). I legenden heter det at Sunnivas relikvier ble «skrinlagt og anbrakt i byens domkirke den 7. september [1170]». Andre kilder sier at Sunnivas skrin ble overført til Bergen og satt på høyalteret den 31. august 1170 av biskop Pål. I hvert fall en del av helgenskrinene til Seljemennene ble igjen på øya. Sunniva ble vernehelgen for Vestlandet og Selja. I det bevarte officiet for Seljumannamesse blir Sunniva også omtalt som verner for sjøfarende.
Kulten for Sunniva og Seljemennene var konsentrert til Selja frem til 1170 med translasjonen av Sunniva-skrinet til Bergen, som dermed tok over en del av den sentrale kulten. Ved denne anledningen er sannsynligvis også den overleverte og endelige versjonen av Acta sanctorum in Selio blitt skrevet ned, trolig i miljøet knyttet til Bergen bispestol. Bergen tok over som hovedsete for Sunniva-kulten. Senere er skrinet flere ganger omtalt i skriftlige kilder, for eksempel i forbindelse med bybrannene i Bergen i 1170/71 og i 1198, da skrinet ble båret mot ilden. Allerede etter få år, i et brev skrevet mellom 1189 og 1194, omtaler biskop Pål de offergavene som kommer inn til St. Sunniva-skrinet (Diplomatarium Norvegicum, VIII, nr 4).
På Selja var det imidlertid grunnlagt et benediktinerkloster. Når dette skjedde, er uvisst, men det har ganske sikkert vært et av landets eldste. Munkene kom antakelig fra England, og de bygde et kloster som de ikke viet til Sunniva, men til Englands protomartyr, den hellige Alban (etter en versjon av legenden var Alban Sunnivas bror og var med henne til Norge). I klosterkirken fantes det i tillegg til relikvier av Alban «mange skrin, både store og små, hvor Sunnivas ledsageres hellige ben ble oppbevart». Dessuten hadde Sunniva på øya en kirke eller kapell et stykke fra klostret oppe i fjellet utenfor helleren (Chr. Lange: De norske Klostres Historie, 2. utgave, s 344 ff). Der finnes fortsatt ruinene etter Sunnivakirken. Den vesle murkirken står på det stedet hvor Olav Tryggvason skal ha bygd den første trekirken. I koret i denne kirken skal Sunnivas skrin ha stått til det ble flyttet til Kristkirken i Bergen i 1170. I hulen (som kalles Sunnivahulen eller -helleren) ble det reist et lite kapell, trolig viet til erkeengelen Mikael. Om restene av klostret, se de kildene sitert av Lange samt først og fremst O. Krefting: Selje Klosterlevninger (Christiania 1868, 4to), hvor dessuten Odd munks beretning i hans Saga om Olav Tryggvason fra slutten av 1100-tallet om «fem Kirker» på øya undersøkes nærmere. Trolig har det altså vært fire (eller fem) kirker på Selja: Albanuskirken som ble kalt Kristkirke fordi den var hovedkirke for bispesetet, Sunnivakirken, Mikaelskapellet og sognekirken på Bø som var en stavkirke trolig viet Maria. Der ble også påvist en St. Sunnivas kilde på Selja, og Odd munk nevner at mange ble leget ved bekken som kommer opp inne i Sunnivahelleren.
Selja kalles Norges eldste valfartsmål, og om Sunniva-kirken der vitnet Kirkens liturgi slik: «En blindfødt pike overnattet i Sunnivas basilika. Hun gikk helbredet hjem, glad over lysets herlighet». «En gutt hadde falt fra en mur; han så ut til å være død. På Selja gav de hellige gutten tilbake til moren». «En lam kvinne hadde søkt de helliges vern. Ved Herrens hjelp kunne hun gå helbredet hjem». I tidligere tider trakk man en parallell mellom Jomfru Maria og den irske jomfruen på Selja. Mens Maria ble Kirkens Mor fordi hun fødte Kristus, sa man at Sunniva gjennom sin martyrdød fødte kristendommen i Norge.
Festdagen for Sunniva og hennes følge var 8. juli, og det er den fortsatt i den moderne katolske kalenderen som «Den hellige Sunniva og Seljemennene» (Sunniva cum sociis in Selio, martires). Dagen ble også kalt Seljumannamesse (festum Sanctorum in Selio) eller Seljevoka, og dagen er også avmerket på den norske primstaven («menn» i denne forbindelse betyr naturligvis både menn og kvinner). Disse hellige ble anerkjent over hele landet, men ble riktignok særlig dyrket som lokalhelgener for Bergens stift. Ut fra Missale Nidrosiense vet vi at Seljumannamesse den 8. juli i alle fall i senmiddelalderen i Norge var en festdag maius duplex, altså av nest høyeste grad. Seljumannamesse har dermed vært en av de største festdagene i landet.
Sunniva har også en translasjonsfest (Sunnivæ translatio), som minnes overføringen av Sunnivas relikvier til Bergen og oftest nevnes den 31. august. Men siden legenden sier at hennes relikvier ble «skrinlagt og anbrakt i byens domkirke den 7. september 1170», nevnes også 7. september som translasjonsfest. Sokneprest Michael Wohlenberg i Selje foreslår at kanskje ble skrinet fjernet den 31. august og satt opp en uke senere på høyalteret i Kristkirken i Bergen. Uansett ser translasjonsfesten ut til å ha vært en mer lokal fest innen Bergen bispedømme (Storm 1880:283 ff, Gjerløw 1982:119). I Missale Nidrosiense fra 1519 sto minnedagen i alle fall på 31. august som Translatio Sunnivæ.
Ut fra den sentrale posisjonen de hellige på Selja dermed har hatt, er det merkelig at vi i Norge bare kjenner en kirkededikasjon til St. Sunniva utenom kirken på Selja og en kirke i Bergen (N. Nicolaysen: Norske Fornlevninger, s 416), nemlig Sunnivakirken som i 1459 ble omtalt i Tjølling i Vestfold, altså langt utenfor Bergen bispedømme (Diplomatarium Norvegicum V, nr. 823). At imidlertid atskillige kirker på Vestlandet som vi nå ikke kjenner dedikasjonen til, har vært innviet til henne, er utvilsomt. En stue i kongsgården i Bergen omtales i 1181 under navn av Sunnivastuen (Sverres Saga, kap 64). I våre dager er den katolske kirken i Molde oppkalt etter henne.
I tillegg kom altere i forskjellige andre kirker, først og fremst naturligvis i Bergens katedralkirke med prebende (Ramus: Norges Beskrivelse, s 154) og en prebende i Trondhjems domkirke (Schøning: Domkirkens Beskrivelse, s 238). Sannsynligvis var det et alter også i Stavanger, hvor domkirken i 1517 hadde to samlinger relikvier fra Selja, som omfattet både beinrelikvier og rester av båtene de hellige var kommet i til Selja (Kolsrud 1958:355). I Efterløt kirke i Sandsvær i Buskerud ble det i 1849 funnet tre relikvier i alteret, den ene ifølge vedliggende pergamentstrimler av «De Sanctis in Selia». Selja-relikviene ble senere gitt til St. Olav katolske kirke i Christiania, hvor de i 1859 ble lagt ned i en alterstein fra Hovedøya klosterkirke (Duin 19X4: 346 og 399, Christie 1986: 412). Både altersteinen og relikviene er nå i St. Magnus katolske kirke i Lillestrøm.
Sunnivakultens hovedsted, Domkirken eller den store Kristkirken i Bergen, ble som kjent revet i 1531, på slutten av Frederik Is regjeringstid (1524-33), da den sammen med de andre bygningene rundt Bergenhus festnings murer sto i veien for kong Fredriks forsvarsstrategi. Han var redd for at den landsforviste kong Kristian skulle komme til å gjøre et forsøk på å ta Norge. Bergens biskop Olav Torkildsson og høvedsmann på Bergenhus Eske Bille stilte seg lojale bak kongen i dette, og innkalte bønder fra Bergens omegn for å rive blant annet Kristkirken. Samtidig er uten tvil helgenens skrin konfiskert. Navnet Sunniva (Synnøve) har inntil våre dager holdt seg i Bergens stift.
I den middelalderske litteraturen har Sunniva ikke etterlatt andre minnesmerker enn de allerede omtalte. Av særegne jærtegn som har vært tillagt henne, finnes kun meget få bevarte i noen måtelige munkerim, som ikke har noen som helst interesse (Scriptores rerum Danicarum IV, s 20-21). I breviariet er det bevart en hymne til henne, hvor hun først kalles Patrona Norvegiæ og dernest Bergensium patrona, men den hører heller ikke til de betydeligste produkter av denne art. Senere har Sunniva funnet en plass i Acta Sanctorum.
Kunstneriske fremstillinger av Sunniva er ikke helt sjeldne, og skal vi dømme fra de overleverte ikonografiske fremstillingene av henne, må kulten ha hatt en vid utbredelse, i alle fall i senmiddelalderen. I alt er 23 ikonografiske fremstillinger av St. Sunniva bevart fra norsk middelalder, de fleste fra Hordaland, Trøndelag og Nord-Norge. 21 av fremstillingene er deler av alterskap, 16 av dem maleri og 5 plastiske figurer. Dei malte fremstillingene av Sunniva er fra Bygland kirke i Setesdal i Aust-Agder, fra Holmedal, Granvin, Fjell og Austevoll i Hordaland, fra Veidholmens for lengst nedlagte kirke i Edø prestegjeld på Nordmøre, fra Horg i Sør-Trøndelag, Gartland, Otterøy og Leka i Nord-Trøndelag, Vik og Sømna i Nordland og Berg, Kvæfjord, Trondenes og Skjervøy i Troms.
Alterskapet fra Austevoll i Hordaland har en utskåret Sunniva-figur som sentralmotiv i tillegg til den malte Sunniva-fremstillingen på den ene fløydøren. Alterskapet sto i Sandtorv kirke på Austevoll i Hordaland, som ble revet rundt 1650). Det ble laget i Nederland eller Nord-Tyskland mellom 1510 og 1525, altså like før reformasjonen, og er nå i Bergen Museum. Der flankeres St. Sunniva av St. Peter og Maria Magdalena. I venstre hånd holder Sunniva en fjellblokk til minne om måten hun led martyrdøden på, mens i høyre hånd holder hun sannsynligvis en bok.
De andre trefigurene av Sunniva er fra Tranøy i Nordland, Karlsøy i Troms og Onsøy i Østfold. Alterskapet fra Onsøy kan tidligere ha stått i et kloster i Oslo (N. Nicolaysen 1862 66:13). Trefiguren fra Karlsøy kirke finnes i Universitetets oldsaksamling. En utskåret Sunniva-figur i hvalrosstann står også i det såkalte «Christian Is reisealter» fra ukjent sted i Norge. I tillegg til fremstillingene på alterskap er Sunniva fremstilt på en messehagel fra Lebesby i Finnmark og på et antemensale fra Ulnes i Valdres. Sunniva er også fremstilt på en sølvkalk fra Ulstein kirke på Sunnmøre. Den alminnelige fremstillingsmåten er en stående figur med eller uten krone, holdende i alminnelighet med begge hender et klippestykke foran seg; noen ganger er der tilføyd en palmegren. Konsentrasjonen til Nord-Norge har tradisjonelt vært forklart som en følge av den nære kontakten mellom denne landsdelen og Bergen i middelalderen.
Vår kjennskap til kulten for Sunniva og Seljemennene i Norden utenom Norge er også først og fremst knyttet til senmiddelalderen, og ser også for en del ut til å være resultat av kontakten med Bergen. I Sverige har likevel allerede Vallentuna-kalendariet fra rundt 1200 med Seljumannamesse den 8. juli (Gjerløw 1982:120). I det yngre kalendariet for Skara bispedømme er Sunniva først ført opp med minnedag 11. juli, altså tre dager etter den tradisjonelle messedagen (Johansson 1986:520). I Sverige er kulten sannsynligvis fremmet av cistercienserne. Vi vet for eksempel at Julita cistercienserkloster i Södermanland i 1463 fikk en Sunniva-relikvie fra biskop Finnboge av Bergen (Diplomatarium Norvegicum XVI, nr. 217), og i et psalterium fra 1400-talet, skrevet for cistercienserklostrene enten i Varnhem eller Gudhem, er Sunniva kommet med i litaniet. Yttergran kirke i Uppland har også en Sunniva-figur, som er en av fem helgenfigurer i et alterskap hvor St. Olav er midtfiguren. Sunniva er identifisert gjennom at hun holder på en steinblokk. Dette er et svensklaget arbeid fra rundt 1470-80. Uppsala domkirke hadde relikvier av «de sanctis in cello». I motsetning til i Skara bispedømme synes likevel ikke kulten rundt de hellige på Selja å ha vært særlig kjent ved det svenske erkebispesetet, og disse norske helgenene er heller ikke kommet med i liturgien ved Uppsala domkirke (Ugglas 1933/35:40). Men hennes officium har funnet plass i Åbo-missalet (Scriptores rerum Danicarum IV, s 21). Sunniva er også framstilt på en alterkalk som nå er i Sverige, men som opprinnelig kan komme fra Norge (Ugglas 1933/35).
Vår Frue kirke i København hadde en Sunniva-relikvie i 1515, og det fantes relikvier av henne eller hennes følge hos minorittene i Roskilde og i Lunds domkirke (Scriptores rerum Danicarum VIII, s 266, 305, 405). I Museet for nordiske oldsaker i København finnes det på baksiden av et gullrelikviekors på den ene korsarmen et medaljongbilde, hvis omskrift angir at det er Sunniva det menes. Hun er her uten attributter. Dette stykket fantes på Ourø i Holbekfjorden, men er trolig av norsk opprinnelse. Det er bemerkelsesverdig på grunn av sin alder, da det neppe kan være yngre enn slutten av 1000-tallet (Best avbildet i Antiqvarisk Tidsskrift 1849-1851, pl 1-2; jf. I. Undset: Norske Oldsager i fremmede Museer, s 2).
På Island kan translasjonsfesten for Sunniva den 7. september har vært feiret i Skálholt bispedømme. Dette kan ha sammenheng med at to av abbedene ved benediktinerklostret på Selja senere ble biskoper av Skálholt. Utenom Norden finner vi i Mariakirken i Lübeck et alter til ære for Maria, St. Olav og St. Sunniva, stiftet av Bergen-farerne i 1401. Også Nikolaikirken i Stralsund skal ha hatt en Sunniva-figur.
Vi ser altså at Sunniva-kulten senest i løpet av senmiddelalderen ikke bare har satt spor etter seg over hele Norge, men også i Norden ellers. Utbredelsen av kulten både i Norge og utenfor landegrensene blir blant annet satt i forbindelse med Bergens status og Sunniva som Bergensium patrona – bergensernes vern. Utbredelsen av kulten kan altså for en stor del være resultat av handelskontaktene Bergen hadde med Nord-Norge, med Norden ellers og med Nord-Tyskland. I 1399 lovte pave Bonifatius IX (1389-1404) avlat til alle som besøkte Munkeliv kloster og Kristkirken i Bergen under Seljumannamesse og de to etterfølgende dagene (Diplomatarium Norvegicum XII, nr. 130).
Klosteret på Selja hadde sin storhetstid på 1300-tallet. Utgravninger omkring klosterruinen har vist at munkene hadde en gutteskole på Selja og er blitt rammet av både brann og epidemier før reformasjonen. Man regner med at kommuniteten ved benediktinerklostret eksisterte til 1460-70-årene. Tradisjonen forteller at klosteret lå øde allerede før reformasjonen, etter at det en tid i forveien skal ha blitt bombardert av svenskene. I 1668 fortelles det om en protestantisk presteenke som den unge etterfølgeren i embetet på Selja verken ville ekte eller forsørge. Som hevn brente hun klosterets arkiv.
De andre norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Hallvard, den hellige Eystein, den hellige Torfinn, den hellige Magnus Orknøyjarl, den hellige Ragnvald Orknøyjarl. I tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X (1513-21). Dessuten ble det gjort forsøk på å etablere helgenkult for erkebiskop Jon Raude, og kong Øystein II Haraldsson (1125-57) har vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige. Det finnes også en rekke norske lokalhelgener eller bygdehelgener.
Noen kilder opererer med bare syv ledsagere, eventuelt «Sunniva med Alban og syv andre ledsagere».
Kilder: Undset, Daae, Attwater (dk), Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen.net, celt-saints, nrk.no, nbl.snl.no, apollon.uio.no, nordfjord.no, histos.no, tf.uio.no, sunniva-studenthjem.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. juli 2009 – Oppdatert: 3. desember 2018