I sin sekstende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 27. april, tar pave Frans for seg lignelsen om den barmhjertige samaritanen. I stedet for bare å spørre «Hvem er min neste?» bør vi selv prøve å være en neste, - liksom samaritanen, liksom Jesus selv. Vi er en neste når vi går bort til den andre, har «inderlig medfølelse med» og hjelper den andre selv når det muligens går ut over oss selv.
Det er i Lukasevangeliet vi leser om den barmhjertige samaritanen:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk 10,25-37)
Les også: Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 | Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 |Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 | Katekese 12 | Katekese 13 | Katekese 14 | Katekese 15
Gå du og gjør som han!
God dag, kjære brødre og søstre!
I dag skal vi reflektere over lignelsen om den barmhjertige samaritanen (jf. Luk 10,25-37). En lovkyndig setter Jesus på prøve med følgende spørsmål:Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? (vers 25). Jesus ber ham svare selv, og mannen svarer helt riktig: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv (vers 27). Da avslutter Jesus slik: Gjør det, så skal du leve (vers 28).
Da stiller mannen et annet spørsmål, som viser seg å være meget verdifullt for oss: Hvem er så min neste? (vers 29), underforstått «Slekningene mine? Landsmennene mine? De som har samme religion som jeg?…». Han vil altså ha en klar regel for å kunne klassifisere i «neste» og «ikke-neste», i de som kan bli en neste og de som ikke kan bli en neste.
Jesus svarer med en lignelse der det dukker opp en prest, en levitt og en samaritan. De to første er knyttet til gudstjenesten i tempelet; den tredje – samaritanen - er en skismatisk jøde som anses for å være utlending, hedning og uren. På veien fra Jerusalem til Jeriko støter presten og levitten på en døende mann som er blitt overfalt, ranet og etterlatt av røvere. I slike situasjoner sa Herrens lov at de måtte hjelpe ham, men begge to går forbi uten å stoppe. – De hadde det travelt… Kanskje presten så på klokka og sa «Men jeg kommer for sent til messen… Jeg må holde messe». Og den andre sa «Men jeg vet ikke om Loven tillater meg det for han er jo blodig og da blir jeg uren…». De går utenom og nærmer seg ikke mannen. Og her lærer lignelsen oss for det første at det ikke uten videre er slik at den som ferdes i Guds hus og kjenner hans barmhjertighet vet å elske sin neste. Nei, det er ikke sikkert! Du kan kjenne hele Bibelen, du kan vite alt om liturgi og teologi, men utifra denne vitenen følger ikke automatisk at du elsker: Kjærligheten går en annen vei, det trengs intelligens, men også noe mer… Presten og levitten ser, men de overser; de ser men de gjør ikke noe for å hjelpe. Men det fins ikke noen ekte gudstjeneste hvis ikke tjenesten blir omsatt i å tjene vår neste. La oss aldri glemme dette: Vi kan ikke bare være tilskuere til alle de som er rammet av sult, vold og urett. Hva vil det si å overse menneskets lidelse? Det vil si å overse Gud! Hvis ikke jeg nærmer meg den mannen, den kvinnen, det barnet, den gamle som lider, så nærmer jeg meg ikke Gud.
Men la oss komme til lignelsens kjerne: Samaritanen, nettopp han som ble foraktet, han som ingen ville ha veddet noe på, og som også han hadde sitt å stelle med og sine plikter, nettopp han er det som når han ser den sårede mannen, ikke går forbi, slik de andre to som var knyttet til tempelet gjorde, men han fikk inderlig medfølelse med ham (vers 33). Slik sier evangeliet: Han fikk inderlig medfølelse med ham. Det vil si hjertet, hans indre, ble rørt! Det er dette som er forskjellen. De andre to «så», men deres hjerter forble lukkede og kalde. Samaritanens hjerte derimot var samstemt med Guds eget hjerte. «Medfølelse» eller «medlidenhet» er nemlig et særtrekk ved Guds barmhjertighet. Gud har medfølelse med oss. Hva betyr det? Han lider med oss, han tar seg nær av våre lidelser. Medlidenhet betyr å «lide med». Verbet antyder at det indre rører på seg og skjelver ved synet av menneskets lidelse. Og i den barmhjertige samaritanens gester og gjerninger kjenner vi igjen Guds barmhjertige handlemåte gjennom hele frelseshistorien. Det er den samme barmhjertigheten som Herren møter hver og en av oss med: Han overser oss ikke, han kjenner våre smerter, han vet hvor sterkt vi trenger til hjelp og trøst. Han kommer nær oss og forlater oss aldri. Hver enkelt av oss kan spørre seg selv og svare i hjertet: «Tror jeg dette? Tror jeg at Herren har medfølelse med meg, slik jeg er, synder, med mange problemer og mange om og men». Tenk etter. Svaret er «ja!». Men hver og en må se i sitt eget hjerte for å se om han tror på Guds medlidenhet, den gode Gud som nærmer seg oss, som gjør oss friske, som kjærtegner oss. Og om vi avviser ham, venter han: Han er tålmodig og alltid ved vår side.
Samaritanen ter seg med sann barmhjertighet: Han forbinder mannens sår, bringer ham til et herberge, pleier ham selv og sørger for at han får hjelp. Alt dette lærer oss at medlidenheten, kjærligheten, ikke er noen vag følelse men at den innebærer å ta seg av den andre selv om det kan koste oss mye. Den innebærer å sette oss selv på spill og ta skrittene bort til den andre for å gjøre oss til ett med den andre: Du skal elske din neste som deg selv (vers 27). Dette er dette som er Herrens bud.
Etter lignelsen snur Jesus opp ned på den lovkyndiges spørsmål og spør ham: Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere? (vers 36). Endelig er svaret helt klart: Den som viste barmhjertighet mot ham (vers 37). Ved begynnelsen av lignelsen var det den døende som var «den neste» for presten og levitten; på slutten er det den barmhjertige samaritanen som gikk bort til den andre og var nær ham. Jesus snur rundt på perspektivet: Ikke klassifiser de andre for å bestemme hvem som er neste og hvem ikke. Du selv kan bli til en neste for ethvert trengende menneske som du møter, og du er det virkelig hvis du har medlidelse i hjertet, hvis du altså lider med den andre.
Denne lignelsen er en vidunderlig gave til oss alle, og også en oppgave! Til hver enkelt av oss gjentar Jesus det han sa til den lovkyndige: Gå du og gjør som han! (vers 37). Vi er alle kalt til å gå den samme veien som den barmhjertige samaritanen, som er et bilde på Kristus: Kristus bøyde seg ned til oss, han ble vår tjener og slik frelste han oss for at også vi skal kunne elske hverandre som han har elsket oss, på samme måte (jf. Joh 13).
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse