I sin femtende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 20. april, sammenligner pave Frans fariseeren Simon, som Jesus var på besøk hos, og den syndefulle kvinnen som kom og fuktet Jesu føtter med de oppriktige tårene sine. Hennes mange synder er tilgitt, derfor elsker hun mye. Men han som får lite tilgitt, elsker lite.
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!» (Luk 7,36 – 50)
Les også: Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 | Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 | Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 | Katekese 12 | Katekese 13 | Katekese 14
Tårene til henne som fikk tilgitt mye og som elsket mye
God dag, kjære brødre og søstre!
I dag vil vil vi se på en side ved barmhjertigheten som blir godt illustrert av den teksten fra Lukasevangeliet (Luk 7,36 - 50) som vi har lyttet til. Det gjelder noe som skjedde Jesus da han var gjest hos en fariseer som het Simon. Simon hadde ønsket å invitere Jesus hjem til seg fordi han hadde hørt andre snakke godt om Jesus som en stor profet. Og mens de satt og spiste kom en kvinne som var kjent som en synder av alle i byen. Uten å si noe setter hun seg ved Jesu føtter og brister ut i gråt. Tårene hennes fukter Jesu føtter og hun tørker dem med håret sitt, så kysser hun dem og smører dem inn med en velluktende olje som hun hadde med seg.
Det er en iøynefallende kontrast mellom disse to figurene: Simon, lovens iherdige tjener og den syndige kvinnen uten navn. Han dømmer andre utifra det ytre mens hun gjennom sine gester oppriktig uttrykker det hun har i hjertet. Selv om Simon har invitert Jesus vil han ikke bli brakt i vanry eller bli innblandet inn i Mesterens liv. Kvinnen derimot stoler fullt ut på Ham med kjærlighet og med tilbedelse.
Fariseeren kan ikke fatte hvordan Jesus kan la seg «smitte» av syndere. Han syns at hvis Jesus virkelig er en profet så bør han kunne gjenkjenne synderne og holde seg på avstand for ikke å bli smittet av dem, som om de var spedalske. Denne holdningen er typisk for en bestemt måte å se religion på, og den bygger på det faktum at Gud og synd er rake motsetninger. Men Guds ord lærer oss å skille mellom synden og synderen: Vi bør ikke inngå kompromisser med synden, men syndere – det vil si alle vi – er som syke som trenger trenger behandling, og for å kunne behandle dem må legen komme nær dem, undersøke dem og røre ved dem. Og for å bli frisk må selvfølgelig den syke innse at han trenger lege!
Stilt mellom fariseeren og kvinnen stiller Jesus seg på kvinnens side. Jesus er fri fra fordommer som kan forhindre barmhjertigheten i å komme til uttrykk, og Mesteren lar henne gjøre det hun ønsker. Han, Guds Hellige, lar seg berøre av henne uten å være redd for å bli smittet. Jesus er fri fordi han er nær Gud, som er barmhjertig Far. Og denne nærheten til Gud, den barmhjertige Far, gir Jesus frihet. Ved å tre inn i en relasjon med den syndige kvinnen får Jesus slutt på den tilstanden av isolasjon som den ubarmhjertige dommen til fariseeren og hennes medborgere - de som utnyttet henne – dømte henne til:Syndene dine er tilgitt (vers 48). Nå kan altså kvinnen gå i fred. Herren ser oppriktigheten i hennes tro og omvendelse, derfor kunngjør han for alle: Din tro har frelst deg (vers 50). På den ene siden har vi den lovkyndiges hykleri, på den andre kvinnens oppriktighet, ydmykhet og tro. Vi er alle syndere, men ofte faller vi i hykleriets fristelse og tror at vi er bedre enn de andre: «Se på din synd...», sier vi. I stedet bør vi se på våre egne synder, vår egne fall, våre egne feil, og vi bør se mot Herren. Det er dette som er frelseslinjen: Forbindelsen mellom syndige «jeg» og Herren. Hvis jeg føler meg rettferdig, så fins ikke denne frelsesforbindelsen.
Nå blir de andre ved bordet enda mer forundret: Hvem er han, som til og med tilgir synder? (vers 49). Jesus svarer ikke eksplisitt, men synderens omvendelse er åpenbar for alle og viser at i Jesus stråler Guds barmhjertighets makt, som greier å forvandle hjertene.
Den syndige kvinnen lærer oss sammenhengen mellom tro, kjærlighet og takknemlighet. Hennes mange synder er tilgitt, derfor elsker hun mye. Men den som får lite tilgitt, elsker lite (jf. vers 47). Også Simon må innrømme at det er den som er blitt ettergitt mest, som elsker mest. Gud har lukket alle inne i det samme barmhjertighetsmysteriet, og av denne kjærligheten, som alltid er den som kommer først, lærer vi alle å elske (jf. 1 Joh 4,19). Paulus minner oss om at
I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.
Så rik er Guds nåde,
som han har latt strømme over oss…
(Ef 1,7 – 8)
I denne teksten betyr ordet «nåde» praktisk talt det samme som «barmhjertighet», og vi får vite at den er «overstrømmende», det vil si at den overskrider alle våre forventninger - for den virkeliggjør Guds frelsesplan for hver og en av oss.
Kjære søsken, la oss være takknemlige for troens gave, la oss takke Herren for hans store og ufortjente kjærlighet! La Kristi kjærlighet strømme over oss: Disippelen øser av denne kjærligheten og bygger på den; hver av oss kan få spise og leve av denne kjærligheten. I den takknemlige kjærligheten som vi så retter mot våre søsken, hjem, familie og samfunn blir Herrens barmhjertighet formidlet til alle.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse