SAMMEN OM TROEN:Å gå i kirken, til helt vanlige messer, er sentrum i familien Joys-Jensens trosliv. – For familiens trosliv, blir det godt å få åpne kirker tilbake, sier Ingrid. Her sammen med ektemannen Jorge, sønnen Lukas og datteren Frieda med lille Pilar.
Når man samtaler med Familien Joys-Jensen om koronapandemien, blir man nesten glad. For selv i det nitriste, kan du finne hverdagslige kilder til glede og håp.
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Familien Joys-Jensen bor i Oslo sentrum, og består til vanlig av mor Ingrid, far Jorge og minstemann Lukas, 10. klassing på St. Sunniva skole. Når St. Olav katolske magasin er innom, er kjernen supplert av mellomste datter Frieda og lille Pilar, familiens seks uker gamle velsignelse. Hun er allerede meget godt oppdratt, og sover gjennom intervjuet.
Da koronapandemien rammet Norge i februar 2020, innførte kirkene strenge smittevernsregler. I perioder har de sågar vært stengt.
– Hvordan har det virket inn på deres trosliv?
– Da vi sluttet å tenke at «dette går snart over», så ble troslivet vårt rett og slett digitalisert, sier Jorge, som kjapt etterfølges av Ingrid:
– Påsken fulgte ganske raskt etter at kirkene måtte stenge. Da begynte vi å følge messene på nett. De første var i biskop Bernts i kapell, og gjorde et sterkt inntrykk, sier hun og forklarer hvorfor:
– De var så rene og nedstrippet. Back to scratch, liksom. Det fungerte godt for meg, sier hun.
Jorge trekker frem at siden musikken, kirkerommets interiør og alle andre enn prestene ble fjernet, fremsto liturgien enda mer sentral.
– Så kunne vi «shoppe» messe. Det var fint! Til vanlig feirer vi messe i St. Olav domkirke, men i løpet av dette året har vi vært nær sagt overalt: Påsken feiret vi i Roma, så har vi vært i Bodø, Trondheim – for å nevne et par, ramser Ingrid opp.
– Og julen feiret vi i St. Eystein menighet, min barndoms menighet i Bodø. Det var flott, spesielt siden vi slapp den lange reisen, forteller Jorge.
Mor og mormor Ingrid har benyttet de digitale messene til å forme den flunkende nye katolske generasjon:
– Jeg feirer morgenmesse på latin i St. Olav domkirke, Trondheim, sammen med mitt barnebarn Pilar (6 uker)!
– Har smittevernstiltakene ført til at dere mer enn før lever troen sammen, i familien?
– Nei, egentlig ikke; vi feirer jo messe sammen i kirken til vanlig, så på ett vis er det blitt mindre, mener Jorge, og Ingrid er enig:
– Det blir ikke det samme å feire den sammen digitalt.
– Nei, det har du rett i: Jeg fikk nettopp kjeft, fordi jeg slurpet te, mens de andre fulgte en digitalmesse, røper Jorge.
Ingrid forteller at det er noe med hele prosessen, at messefeiringen egentlig begynner allerede før man kommer til kirken: Man skal sette av tid, kle seg, gå dit sammen, slå av mobilen, så ankommer man etterhvert til kirken – og da er man mentalt klar for å motta budskapet.
– Hva har dere gjort sammen, da?
– Vi har diskutert Lukas’ kristendomslekser ganske inngående. De er interessante! Men det ville vi vel gjort uansett, mener Jorge.
– Vi har ikke hatt bibelgrupper hjemme eller sunget i familiekor, nei. Men vi har gått tur! For familiens trosliv, blir det godt å få åpne kirker tilbake, sier Ingrid, mens det demrer for de andre familiemedlemmene rundt kjøkkenbordet:
– Vi feiret jo olsok utendørs sammen med p. Frode og p. Torbjørn på Storøya. Det var flott, minner Jorge om. Så kommer det frem at de også hentet velsignet aske utenfor sakristiet før askeonsdag. Og at de laget askekors på hverandre. Til og med på mormor Solfried som bor lengre oppe på St.Hanshaugen!
– Og jeg hentet palmeblader, som vi har hengt bak et krusifiks i gangen, forteller Lukas.
«Gleden over god mat! Det har jeg merket meg! Det er så godt med god mat.»
Lukas
Glede i hverandre
«Vi savner ikke det som er trivielt for oss, men det vi elsker», sa biskop Bernt I. Eidsvig i én av sine prekener i påsken 2020.
– Hva har dere savnet?
– Jeg har savnet å gå til helt vanlig messe. Den trenger ikke engang være god! Gå til nattverd, tenne lys – sitte litt trangt i benken. Synge. Henge med folk ute på trappen etterpå, forteller Ingrid. Jorge er enig, og legger til:
– Jeg savner ikke kirkekaffe, men kirkekafé. Der treffer jeg venner og blir oppdatert på det som har skjedd, skjer – og skal skje.
– Jeg savner å synge sammen med andre, med kor, orgel og det hele! Det er litt stusselig å synge hjemme alene ... , sier Frieda, som ikke mottar mye sympati fra lillebror Lukas:
– Vi har hatt messer på skolen hele tiden sammen med p. Josef. Jeg fikk til og med askedryss på askeonsdag, forteller han. Det er noen som har det!
27. mars 2020 sa pave Frans under sin bønn på Petersplassenat «koronapandemien ikke er Guds dom over menneskeheten, men Guds henstilling til oss om å finne ut av hva som er viktig i våre liv – og å leve deretter».
– Hva har dere funnet ut?
– Hvor viktig det er å holde kontakt med venner. Det har jeg lagt veldig godt merke til når jeg ikke har kunnet møte dem så ofte, sier Lukas, mens mor Ingrid tar for seg samfunnsperspektivet:
– I all ydmykhet – for jeg skjønner at mange har hatt det vanskelig – korona-situasjonen har vist oss at vi har et utrolig velfungerende samfunn, og at det er viktig for oss. Vi har et sikkerhetsnett for dem som rammes, og vi har fulgt smittevernsreglene. Hvorfor, spør hun og mener at svaret handler om tillit både til våre medmennesker og systemet.
– Vi har brukt mye mer tid sammen med familien enn til vanlig. Det har vært veldig alright, og jeg føler at vi har kommet tettere på hverandre, sier Jorge før Lukas legger til det mange kan kjenne seg igjen i:
– Gleden over god mat! Det har jeg merket meg! Det er så godt med god mat. Ordentlig og varm mat. Ikke bare rester fra igår, liksom!
– Vil deres erfaringer i koronatiden endre måten dere lever livene deres på i fremtiden?
– Jeg slutter med junkfood. Bare Michelin-mat på meg nå. Neida, men jeg har iallfall fått med meg at skikkelig mat er viktig for meg, proklamerer 10. klassingen til sine foreldres store glede og bange anelse: Hvem skal tilberede maten?
– Jeg hadde ofte halvdagsmøter i Europa, og brukte mye tid på å forflytte meg. Det er det slutt på. Vi har funnet andre løsninger, forteller pappa Jorge og overlater ordet til Ingrid:
– Jeg har så utrolig mange tilgodelapper på opera, teater, kino og middager, men jeg spør meg selv om hvor raskt vi kommer tilbake til normalen? Blir det slik at det nå holder med én ting i uken, så orker vi ikke mer? Jeg er ikke sikkert på svaret, men jeg er sikker på at vi har hatt godt av å ta en sånn tvangspause. Jeg kommer iallfall til å prioritere tydeligere enn før, mener Ingrid.
«De første messene var så rene og nedstrippet. Back to scratch, liksom.»
I underkant av 800 personer har dødd av korona i Norge, og over 120 000 har vært smittet. Koronatiden har dermed ført til både sykdom, engstelse og ensomhet.
– Hvordan har troen hjulpet dere gjennom en utfordrende tid?
– Jeg synes ikke det har vært så utfordrende, og det gjør meg takknemlig, for jeg vet at vi har vært heldige. Vi har holdt oss friske og i arbeid, sier Ingrid. Hun legger til at de var bekymret for Jorges foreldre, som befant seg på en avsidesliggende øy i Filippinene idet pandemien brøt ut. Da var familien hjemme i Norge engstelig. Det gikk bra.
– Jeg var litt redd. Hvordan var det å være gravid og evt. smittet? Jeg har begynt å be igjen om kvelden. Det kan skyldes at jeg var bekymret og søkte trygghet, forteller Frieda.
– Vil du dele et konkret sitat, en bønn eller salme som har betydd mye for dere under koronapandemien, med St. Olav kirkeblads lesere?
– Ja, det må være salmen «Herre, gjør meg stille»: Den handler om å finne ro og stillhet, og det har vi vel hatt behov for, sier hun.
Herre, gjør meg stille (A 152)
Herre, gjør meg stille for deg.
Saml du mine tanker, du som kjenner meg.
Herre, all min uro betror jeg til deg.
La din Ånd fylle tomheten i meg.
Mats Johansson
Fakta om pest og pandemi
Svartedauden: Byllepest som rammet Europa i perioden 1347 – 1353. Kom til Norge i 1348. Svartedauden antas å ha fått navnet sitt etter fargen på kroppen til mange av de pestdøde. Minst en tredjedel av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde, dvs. 50 av 80 millioner.
Spanskesyken: Influensapandemi i perioden 1918 – 1920. 50 – 100 millioner mennesker døde i verden, omkring 15 000 døde i Norge. Dødeligheten var høyest blant barn og unge voksne. Navnet spanskesyken skyldes at spanske myndigheter i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom.
Koronapandemien: Pandemien begynte i storbyen Wuhan i Hubei-provinsen i Kina i desember 2019. Viruset – SARS-CoV-2 – ble identifisert av kinesiske helsemyndigheter 7. januar 2020. 30. januar 2020 erklærte WHO utbruddet som en «alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse». Over 3,5 millioner mennesker har dødd av koronasmitte i verden, 783 har per 1. juni 2021 dødd i Norge.
