– Mange gjør karriere av å se på det de ikke har fått. Det blir man ulykkelig av
COVID-19-BUDSKAP: – Mitt inntrykk er at alle som har tatt et ekstra tak for å begrense elendigheten, er blitt møtt med generøsitet. Pandemien har også – blant annet på denne måten – fått frem noe godt i oss, sier biskop Bernt I. Eidsvig av Oslo. Alle foto: C-F Wesenberg
– Vi savner ikke det som er trivielt for oss, men det vi elsker, sier biskop Bernt I. Eidsvig. I så måte har tiden med pandemien vært et filter som hjelper oss til å skille det vesentlige fra det forglemmelige.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
NRK meldte om det første koronatilfellet i Norge 26. februar 2020. Nå skriver vi 21. september, smittetrenden er igjen økende og 18 er innlagt på sykehus. 267 er hittil døde. Vi feirer offentlig messe, men under strenge smittevernstiltak.
– Det som mange trodde skulle bli en sprint, er blitt en maraton. Hvordan holder biskopen motet oppe?
– Jeg har det privilegium at jeg kan feire messen hver dag, men det er en mye mer ensom tilværelse enn jeg er vant med: Konfirmasjonene er delegert til sogneprestene, visitasene venter vi med og selv under de store messene, er det kun et begrenset i antall troende tilstede, sier biskop Bernt I. Eidsvig.
Han beskriver opplevelsen av å feire messe nå som anderledes enn den kjente og kjære, men sier at den nye tilværelsen også rommer muligheter:
– Vi har hatt medarbeidere som uansett smittevernsbegrensninger, har vært dyktig til å nå ut med liturgien: Den hellige messe, andakt og bønn sendes direkte på YouTube, Facebook og ligger ute på våre nettsider. Det er vet jeg at de troende setter pris på, sier biskopen, som beklager at det menneskelige fellesskap likevel lider under situasjonen:
– Vi møtes ikke ansikt til ansikt lenger og vi ser hverandre sjeldnere. Vi har vel alle lært å sette pris på betydningen av et håndtrykk etter snart åtte måneder med albue- eller fothilsing, sier han.
Vår hyrde begynte perioden med 14 dager i karantene etter et utenlandsopphold. Det var kjedelig, men på den annen side:
– Jeg kunne blitt syk og smittet andre. Hjemmekarantene er tross alt å foretrekke fremfor respirator; det var langt innenfor det jeg kunne tåle, smiler biskop Eidsvig.
Hans arbeidshverdag følger nå nye rutiner med digitale møteformer som regelen, ikke bare et sjeldent unntak:
– Jeg savner mine medarbeidere, som nå er på hjemmekontor. Det er stille i bispegårdens korridorer, forteller biskopen, som merker en annen dynamikk i fysiske møter ansikt til ansikt sammenlignet med samtaler på telefon eller i nettkonferanser.
– Mye av vårt overskudd kommer nettopp av den sosiale utveksling oss imellom.
«Menneskelige ressurser og vitenskap viser seg å kunne bekjempe ondet. I Norge kan vi berømme våre myndigheter for å prioritere folks helse og trygghet – og så langt med et godt resultat.»
Intet endetidstegn
Det faller mennesket naturlig og nødvendig å spørre seg om meningen med omstendighetene i sitt liv. Så også med koronapandemien.
– For meg er Covid-19 en påminnelse om hvor skrøpelig og truet menneskelivet er: Vi er alle født med en dødsdom, sier han og trekker frem at vi midt i elendigheten også kan finne mye å glede oss over:
– Menneskelige ressurser og vitenskap viser seg å kunne bekjempe ondet. I Norge kan vi berømme våre myndigheter for å prioritere folks helse og trygghet – og så langt med et godt resultat, sier biskop Eidsvig.
Han har merket seg at folk uttrykker takknemlighet for våre helsearbeideres innsats.
– Mitt inntrykk er at alle som har tatt et ekstra tak for å begrense elendigheten, er blitt møtt med generøsitet. Pandemien har også – blant annet på denne måten – fått frem noe godt i oss: Folk hjelper hverandre med innkjøp, ringer til eldre og enslige for å høre hvordan de har det og ber for hverandre, sier biskopen, som er begeistret over all den ny-utløste nestekjærligheten.
«Det skal bli kraftige jordskjelv, og mange steder hungersnød og pest. Det skal skje forferdelige ting og vise seg store tegn fra himmelen», sier Lukas om endetidstegn i Lukas 21,11.
– Hva vil biskopen si til dem som frykter at korona er et såkalt endetidstegn?
– Alt det skapte er endelig. Denne type tegn har funnes siden tidenes morgen – jordskjelv, vulkanutbrudd og pest, selvsagt, og like lenge har noen hatt for vane å tolke naturfenomenene som tegn på at dommedag er nært forestående. Man skal være veldig sikker i sin sak for å si at Covid-19 representerer noe helt nytt og anderledes, fastslår biskop Eidsvig.
Han er svært skeptisk til endetidstegn-forkynnelse, og tolker heller ikke koronaviruset som det.
– Vi må heller se på skadebegrensningen av pandemien – som kunne vært helt forferdelig, som et godt tegn. Sammenlignet med spanskesyken i 1918 – 20, den forrige pandemi, kommer vi mye bedre fra det. Det er flere vaksiner under utvikling, legevitenskapen når stadig frem til ny kunnskap om viruset og forskjellige behandlingsformer. Det er lovende, og gir enda større håp.
FINNER TRØST: – Trøsten ligger alltid i å innstille seg på
Gud og det felleskap han kan tilby oss, sier biskop Bernt Eidsvig.
Savner det vi elsker
Fra 28. mars 2020 til 10. mai kunne vi ikke feire offentlig messe, kun prestene fortsatte å feire den hellige messe; kirkene var stengt for alt annet enn stille bønn i ensomhet. Fra 10. mai har de troende atter feiret messe og mottatt kommunion, men fortsatt under strenge smittevernsregler.
– Perioden uten offentlig messefeiring var trist, fordi fellesskapet manglet: Messen ble feiret av prestene, naturligvis, men uten de troende, sier biskopen, og vedgår at det var rart å feire messe i sitt private kapell kun sammen med en mobiltelefon: Via den ble messen delt i lyd og bilde med de troende over det ganske land, tusener fulgte med.
– Likevel fornemmet jeg felleskapet i bønnen og at folk fant mot, selv da vi fryktet at det hele skulle komme ut av kontroll: Vår engstelse og vår hjelpeløshet, alt dette ble tatt opp i messen, og lagt i Guds hender, sier biskop Eidsvig om tiden rett etter at myndighetenes hittil strengeste smittevernstiltak ble offentliggjort.
Under oljevigselsmessen 15. juni 2020 sa biskop Eidsvig: «Ingen savner en formalitet; alle savner det de elsker» om fraværet av den offentlige messefeiring.
– Jeg tror at messefraværet var en nyttig påminnelse. Vi savnet virkelig å feire messe sammen, fordi det betyr så mye for oss. Heri ligger en viktig lærdom: Man kan komme styrket utav det som i utgangspunktet er vondt og vanskelig.
– Fortsatt er det troende som ikke kan feire messe fysisk i sin kirke, for eksempel de som er i en risikogruppe. Hva vil du si til dem?
– Den åndelig kommunion er alltid en mulighet, selv om det kan kjennes ensomt: Man kan be om å få kommunion hjem. Gud kommer til oss når vi trenger ham, slik vi trenger det. Det er et spørsmål om hans ubegrensede generøsitet og vår vilje til å motta.
«Kristus kommer oss alltid i møte, men vi må være åpen for det – og vi må ta ham imot. Bønn kan være en ensom aktivitet, gitt at vi bruker den som enveiskommunikasjon.»
«Se, jeg står for døren»
Fritak for messeplikt skapte reaksjoner, men intet kan måle seg med reaksjonene som fulgte etter kunngjøringen 11. mars 2020 om at kun håndkommunion er tillatt.
– Munnkommunion tolkes som om det er et tegn på større ærbødighet, men det er som å gi seg selv karakter. Ærbødighet har ikke noe med munn eller hånd å gjøre, men det sinnelag man mottar kommunionen med, uansett hvordan man gjør det, presiserer biskop Eidsvig. Han forstår at vanen sitter dypt hos mange, men forsikrer om at det finnes ikke noe læremessig grunnlag for å vurdere den ene formen for kommunion opp og den annen ned.
– Husk at i våre første 900 år fantes det kun håndkommunion, sier han.
Ennå er det ikke satt en dato for lansering av en trygg og effektiv vaksine; kanskje på denne siden av nyttår, kanskje kommer den først iløpet av første halvår 2021. Ett er sikkert: Pandemien vil vare ved og prege våre liv i lang tid fremover.
– Hvordan hjelper Bibelen og Guds ord biskopen til å se fremover, mot lysningen?
– Trøsten ligger alltid i å innstille seg på Gud og det felleskap han kan tilby oss, sier biskop Eidsvig og siterer Johannes åpenbaring 3, 20: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.».
– Kristus kommer oss alltid i møte, men vi må være åpen for det – og vi må ta ham imot. Bønn kan være en ensom aktivitet, gitt at vi bruker den som enveiskommunikasjon. Svarene kommer også i bønn, hvis vi lytter. På den måten preger bønnen oss, ikke bare i det vi sier, men med de ord vi mottar: Bønn er ikke en ensidig tekstmelding, poengterer han.
Nå feires førstekommunioner og konfirmasjoner. Det er noe biskopen gleder seg over og til hvert eneste år. I år treffer han langt færre enn vanlig nettopp på grunn av de spesielle omstendigheter vi lever under.
– Hva vil du si til årets konfirmanter?
–Man trenger visdom for å se sine velsignelser, for å bli lykkelig. Mange gjør karriere av å se på det de ikke har fått. Det blir man ulykkelig av. Se på det du får og det du kan gi! Lykkelig er den generøse.
Smittevernstiltak for messefeiring fra og med søndag 10. mai
- Opptil 200 troende kan delta i messen. Prest, ministranter, kor, organist og kirkevert kan delta i tillegg. Det må være plass til avstand på minst én meter mellom deltagerne. Familier kan sitte sammen.
- Menigheten skal ha oversikt over hvem som deltar i messene med navn og telefonnummer. Grunnen til dette er at det skal være mulig å spore smitte.
- Hygienetiltak: vask av hender, vask av kirken, vis varsomhet under seremonien. Finn råd om gode vaskerutiner her.
- Hvis kommunion deles ut, skal presten bruke bomulls- eller latekshansker. Hendene skal vaskes med såpe og vann eller antibac like før hanskene tas på. Hvis presten ved utdeling av kommunion berører kommunikantens hånd, må hanskene skiftes.
- Kollekt kan gis ved slutten av messen. Vipps anbefales.
Les mer:
- Påskeplikt 2020
- 5 ordensfolk anbefaler: Slik kan du feire alternativ messe
- 6 bønner: Hva er åndelig kommunion?
- Biskop Bernt Eidsvig om påskeplikten: – Kristus kommer til alle som vil motta ham
