Biskop Bernt: – Jeg takker for de troendes bønn. Den styrker meg.
Bilde
ORDINASJONSØYEBLIKKET:Biskop John Willem Gran legger sine hender på den 28-årige ordinand Bernt I. Eidsvigs hode idet han ordineres til prestetjenesten. Prestevielsen fant sted i St. Olav domkirke, Oslo, 20. juni 1982. Les biskop Grans innledningsord ved biskop Eidsvigs prestevielse.Foto: arkiv
Da biskop Bernt Eidsvig la seg ned på gulvet i St. Olav domkirke for å bli ordinert til prest av biskop Gran, braket det løs rundt ham.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
STUDIETID:Daværende prestestudent Bernt I. Eidsvig i London, der han studerte ved Heythrop College. Foto: arkiv
Selv med hodet og blikket vendt ned mot gulvet, kunne ordinanden merke at lys fra oven skar gjennom kirkerommet – og det smalt som ved et artilleriangrep. For et tordenvær Herren slapp løs over Oslo søndag 20. juni 1982!
Bilde
– Kanskje det var en slags himmelsk tilslutning med jubelsalutt, eller kanskje helt motsatt, en advarsel, spøker biskopen lattermildt før han beskriver minnet av egen prestevielse:
– Vi hadde ikke hatt en vielse for bispedømmet på svært lenge – rundt 10 år, og deler av seremonien bar preg av improvisasjon, men biskop John Willem Gran stod der trygg og glad og hele organisasjonen var preget av optimisme, sier 40-årsjubilanten.
Hans familie og venner fra studietiden i Oslo var der – og under middagen kom det en skokk av taler.
– Den eneste tale jeg virkelig husker, er Helene Sofie Wigerts, riksmålets grande dame. Hun sa noe sånt som at ‘Paulus sa at kvinner skulle tie i forsamlingen, men da hadde han ikke gjort regning med meg’. Det stemmer nok. Hun bekjente at hun ikke hadde hatt et særlig sterkt religiøst engasjement, men ‘jeg har kjempet med overbevisning mot samnorsken’. Det siste likte min far særlig godt, humrer biskopen, som egentlig ikke gjør seg så mange tanker om at det nå er passert 40 år siden han ble prest:
– Jeg fylles vel ikke av så mange tanker ved anledningen, men mer av en følelse av takknemlighet for at jeg fikk kallet til å bli prest. Dernest er jeg glad for at Kirken gav meg mulighet til å tjene som det ved å ordinere meg. Det har vært en gave, sier han, selv om alt ikke har vært like greit hele tiden.
– Men det er de gode minner som preger meg, når jeg tenker tilbake. Jeg blir glad for mange positive opplevelser, alle de velviljens mennesker jeg har truffet i mitt kloster, i Kirken – og ikke minst her i Akersveien 5, både lege og lærde.
TAKKER: Den ny-ordinerte prest Bernt I. Eidsvig holder sin takketale. Foto: arkiv
I evig bevegelse
Bilde
Kirken er på sin tredje pave etter biskopens prestevielse: Den hellige Johannes Paul II (1978 – 2005), Benedikt XVI (2005 – 2013, pave emeritus fra 2013) og Frans (2013 – ). Diktaturer har falt (Sovjetunionen) og oppstått (Russland). Kirken og verden har kort sagt endret seg.
– Hvordan har presterollen forandret seg gjennom disse fire tiårene?
– Da jeg ble prest, var ennå mange i tvil om hvordan de skulle fylle presterollen etter Annet vatikankonsil. Når det gjaldt sjelesorg, for eksempel, gikk en del prester i retning av terapi og studerte psykologiske emner, observerer biskopen, som med glede tenker tilbake på sin studietid i England: Hos jesuittene i London fant han mange gode forbilder.
– Jeg fikk øynene opp for det slitet, som preger arbeidet i en menighet. Jeg hadde ikke tilsvarende forbilder her til lands, ikke fordi de ikke fantes, men fordi jeg ikke vokste opp som katolikk, sier han.
Han ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap 20. desember 1977, ble cand. theol. ved Universitet i Oslo i 1978 og Master of Theology ved Heythrop College i England i 1982.
Han forteller at det var stor forskjell mellom Kirken i Norge og England på den tiden, men mener at det ikke nødvendigvis hadde noe med teologi å gjøre:
– Kirken i England samlet folk fra hele Samveldet og De britiske øyer – ikke minst fra Irland. I London levde jeg i en menighet som var av en helt annen etnografi enn vår norske. Kirken der dengang var mer som den norske er nå, sier han.
I Norge, derimot, besto menighetene av intellektuelle konvertitter og en del gamle katolske familier. Det hele var ganske hvitt, så kom flyktningene – chilenerne, vietnameserne og tamilene – og skapte det farverike mangfold, som nå er den norske versjon av verdenskirken,
– Å møte mennesker fra for meg fremmede kulturer gav meg mye glede og lærdom. Vietnameserne, særlig, gav svært tydelig beskjed om hva de forventet av presten. Deres hjemlige prester hadde nok en annen autoritet enn vi var vant med i Vest-Europa, sier han.
Mange av de mest markante prestene i Norge var på tidlig 1980-tall tyskere og nederlendere.
– De var preget av sine hjemlands kirker, naturligvis, og hadde en forventning om at det skulle bli slik også her. Det ble det aldri, og er et talende eksempel på at det nasjonale av og til kan gjøre en blind for det lokale, resonnerer biskopen.
Han mener at messefeiringen anno 2022 er mer tradisjonell enn da han kom ny-uteksaminert tilbake fra England i 1982:
– Jeg var den første som brukte talár på mange år, bortsett fra biskop Gran, da. De prestene som er kommet til senere, er nok mer tradisjonsbevisste enn de som var i Norge da jeg ankom.
«Det gledeligste jeg har opplevd som prest er samhørigheten som utviklet seg i Bergens St. Paul menighet – og at skolen, etterhvert skolene, fikk en så stor betydning.»
HJEMMET:Biskopens minnes sine 14 år i Klosterneuburg, Østerrike, med stor glede. Her er han omviser for daværende amerikansk førstedame Hillary Clinton i 1997. Foto: Klosterneuburg
I mot- og medgang
Bilde
Når man har vært prest i 40 år, novisemester i et større kloster og biskop i et stort bispedømme, kan man ikke forvente bare medgang. Det ville vært naivt, og biskopen er realist. Motgangen melder seg også velvillig til tjeneste. Biskop Bernt har opplevd at våre skolers fremtid er sikret, opprettelsen av et eget seminar for unge norske menn med prestekall og en betydelig økning av antall katolikker innenfor landets grenser. Han har også måttet håndtere krevende saker med motsatt fortegn.
– Det gledeligste jeg har opplevd som prest er samhørigheten som utviklet seg i Bergens St. Paul menighet – og at skolen, etterhvert skolene, fikk en så stor betydning. Vi arbeidet sammen – prestene, skolene og menigheten – og dro svært forskjellig byggestener i samme retning, forteller han.
Biskopen residerte i Bergen fra 1. oktober 1982 til 26. august 1991, først som kapellan, deretter som sogneprest. Så forlot han by og land til fordel for Klosterneuburg, Østerrike:
– Jeg var 14 år i Klosterneuburg; hele min tid der, både som novise og novisemester, gledet meg. Menighetslivet var svært forskjellig fra her, og jeg ble kjent med personer, som jeg ennå pleier kontakt med. Det samme gjelder klosteret, som jeg noe motstrebende måtte forlate da Kirken kallet meg til bispeembedet.
– Og hva med motgangen, hva husker du tilbake til med minst glede?
– Trondheim 2010. Overgrepssakene var tunge å håndtere. Ikke bare på grunn av den menneskelige smerte de forvoldte ofrene, men også fordi jeg måtte gjøre meg kjent med dem i detalj og kommentere dem i mediene. Ikke var jeg trent til det og ikke hadde jeg det apparat rundt meg som jeg har idag. Det var på mange måter en ensom plikt. På den annen side: Den vekket manges samvittighet – det kom stadig meldinger om folk som ba for Kirken, for ofrene, for meg – og mange tok kontakt for å stille sin kompetanse til disposisjon: psykologer, jurister og mediefolk, sier biskop Bernt.
Overgrepssaken illustrerer på mange måter hvor vanskelig overgangen fra prest til biskop, fra hyrde til overhyrde, kan være:
– Det var brutalt. I klosteret levde jeg i et trygt fellesskap med et stabilt regime: Jeg kjente og likte det godt, så skulle jeg til et bispedømme, som jeg hadde forlatt 14 år tidligere. Jeg ble stort sett vennlig mottatt og mange hadde nok større forventninger enn jeg har kunnet innfri. Å skuffe andre er ikke noe man gjerne gjør, sier han.
Biskop Bernt kom til et Oslo med mange venner fra studietiden. Det var en kilde til stor glede – og avkobling fra embedsplikter.
– Så kom jeg til en Kirke i stor forandring: Norge mottok stadig flere innvandrere fra katolske land, sier han.
I 2005 var det cirka 50 000 registrerte medlemmer av Kirken i Norge. Nå er det 170 000 (168 679 pr. 13.6.2022 ).
– I forbindelse med veksten har vi mottatt stor hjelp fra utenlandske biskoper, særlig polske. Det er jeg takknemlig for.
KALT TIL Å TJENE:Et ledemotiv for biskop Bernts prestegjerning er å gjøre godt for andre. Her er han feltkapellan og tjener sitt land og sine soldater i 1979. Foto: privat
Lengter hjem til utlandet
Bilde
28. august 1995 avla biskopen ordensløfter hos augustinerkorherrene i Klosterneuburg, han ble deretter novisemester og sogneprest.
– Klosterneuburg er mitt hjem. Det var den orden jeg alltid hadde forestilt meg at jeg skulle tilhøre. Det skjedde i en sjelden rekkefølge. Først ble jeg prest i Oslo katolske bispedømme, deretter begynte jeg i novisiatet. Klosterkallet var sterkt, og jeg opplevet som medlem av denne orden at jeg fikk en familie: Vi lever ett liv i fellesskap – felles korbønn og felles måltider, men samtidig selvstendige arbeidsoppgaver: Det synes jeg er en både ideell og praktisk kombinasjon, sier biskop Bernt og vedgår at lengselen etter klosterlivet er merkbar:
– Jeg savner det; det har avtatt etterhvert, men da mine siste medbrødre reiste hjem etter bispevielsen, følte jeg meg fryktelig alene.
– Du sier at du er glad for å ha truffet mange interessante mennesker. Kan du trekke frem én av dem som har betydd mye for deg i din gjerning som prest og senere biskop?
– La meg trekke frem dom Joseph Coombe-Tennant: En benediktiner, som forberedte meg på prestevielsen. Han hadde en helt usedvanlig historie. Han flyktet fra krigsfangenskap dypt inne i Tyskland og kom seg på mirakuløst vis tilbake til Storbritannia. Det forteller adskillig om hans styrke. Jeg fant hans personlighet overbevisende: Han lyttet til han hadde noe passende si, minnes biskopen.
Dom Joseph gav den kommende prest gode anvisninger for senere gjerninger:
– Kort fortalt var hans budskap «Hold bønnen ved like, vær disiplinert». Han hadde selv et usannsynlig prestekall, og jeg så hvordan han levet som prest – og fikk det til. Det gjorde dypt inntrykk. Hans råd har fulgt meg på veien til idag, forklarer biskop Bernt og utdyper:
– Hvis du ikke har selvdisiplin, kan du vanskelig lykkes i din prestegjerning. Hos meg bygger den på bønn, for disiplinen begrunner ikke seg selv. Den må tuftes på noe – og bønn er et solid grunnlag, sier han.
40 år som prest er et halvt liv. Når man studerer de valg man har gjort, lar det seg innimellom gjøre å finne et slags mønster, et ledemotiv, for liv og gjerning.
– Jeg tror på Kristi eksempel og jeg ser etter noen jeg kan gjøre noe for. Siden jeg egentlig er en noe genert person, så kan dette av og til være litt vanskelig: Som biskop har jeg hatt en åpen dør. Når jeg er ute i menighetene blant de troende, forsøker jeg etter beste evne å møte alle vennlig og med åpenhet, forteller han.
Hans ledemotiv har gjort prestekallet til sin konkrete gjenstand for engasjement:
– For det første har jeg prøvd å være prest (og biskop!) på en måte som ihverfall ikke gjør det umulig for andre å bli det. Å være novisemester ved Klosterneuburg erfarte jeg som meningsfullt og givende. Noe av det første jeg foretok meg her var derfor å opprette St. Eystein presteseminar. Jeg erkjenner at det aldri vil komme store skarer av kall heroppe, men de som kommer, skal bli godt tatt vare på: Prestestudentene skal gis et hjem i Kirken her i Oslo, konstaterer biskopen og trekker frem sin takknemlighet overfor seminarets rektorer: p. Carlo (2006 – 2014), Bharath Villavarayen (2014 – 2020) og nå p. Tao (2020 – ).
Bilde
OLAV SAMLER:Biskop Bernt innstiftet selv Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp. Den feires med økumenisk festmesse i San Carlo al Corso-kirken i Roma hvert år 16. oktober. Da samler vår Evige konge troende av flere valører til feiring av Kristus i Den evige stad. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
BISKOPENS HOVEDSETE:Biskop Bernt i St. Olav domkirke, Oslo, som er blitt betydelig oppgradert iløpet av de siste årene, både utvendig og innvending. Les mer om arbeidene. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Å vokse sammen
Bilde
Kirken er den samme som da biskopen ble tatt opp i dens fulle fellesskap i 1977, men den er likevel helt forskjellig. Dengang var det i overkant av 10 000 (anslag) registrerte katolikker i Norge, nå er det 170 000. Dengang var Kirken i landet preget av norsk monokultur, nå favner den rundt 200 nasjonaliteter.
– Hva er Kirken i Norges største utfordring idag?
– At vi skal vokse sammen; alternativet er at vi vokser fra hverandre. Nå tenker jeg på Kirken både som en menneskelig størrelse og en åndelig. Hvis vi bare har med mennesker fra egen kultur- og språkkrets å gjøre, så vokser vi fra hverandre. Det sjokkerer meg å høre folk si at «jeg tilhører Kirken i mitt hjemland». Det er like absurd som å si at «jeg tilhører Kirken, slik den var i 1950». Du er der Kirken er, når du er der. Noe annet går ikke.
– Vi lever i en polarisert og polariserende tid. Biskopen trekker i den forbindelse ofte frem en forskjell mellom ideologi og teologi. Hva mener han med det?
– En ideolog er en som har svar på alt, men ikke spør om noe. Gode teologer lytter til Gud før de svarer på spørsmål, svarer biskopen kontant.
Samtidens kulturkriger raser ved steile fronter og USA er, sin tradisjon tro, en foregangsnasjon. Erkebiskop Salvatore Cordileone av San Francisco nektet nylig katolikken Nancy Pelosi, den demokratiske leder av Representantenes hus, nattverd på grunn av hennes støtte til Høyesteretts kjennelse i Roe v. Wade (domsavsigelse fra landets høyesterett den 22. januar 1973 som legaliserte abort i USA).
– Hva tenker biskopen om dette?
– Jeg ville ikke gjort det. Såvidt jeg vet, mener Nancy Pelosi at provosert abort er et onde. Det får være avgjørende for hennes adgang til sakramentene. Hvordan abort best kan begrenses, er det ingen som kan si med sikkerhet, fremhever biskopen.
Så langt han kan se, har ingen abortlovgivning – restriktiv eller liberal – vært vellykket utfra et kristent synspunkt.
– Strafferetten er i det hele tatt lite egnet til å gjøre menneskers privatliv moralsk. Når det gjelder intime og frivillige forhold mellom to personer av samme kjønn, skal slike selvsagt ikke straffes, hvis noen fortsatt skulle mene det. Kirken kan hjelpe folk til å komme til rette med sitt liv, men da er kategorien sjelesorg og ikke jus. Jeg er takknemlig for at pave Frans nyanserer hvor det tidligere ble talt fordomsfullt og bastant, sier hovedstadens katolske overhyrde.
Kirken over hele verden går nå Den synodale vei. Paven sier at kristendom alltid må være menneskelig og menneskeliggjørende, den må forsone forskjeller og avstander, skape nærhet. Han vil at vi skal lytte til dem som vi ikke lytter til.
– Det er et prosjekt jeg er en del av; jeg beskjeftiger meg med pavens utsagn og prøver å anvende anbefalingen i den daglige utføring av min gjerning. Jeg ønsker særlig å få dem som har forlatt Kirken, i tale. Det er alltid en historie der, som er verdt å lytte til, sier han.
– Kirken er anderledes idag enn da biskopen ble ordinert til prest. Hvilken endring gleder deg mest?
– I vår norske kirke finner jeg en fromhet, som har fått veldig fine liturgiske uttrykk. Allerede Adam av Bremen (død ca. 1080) skrev om nordmenns kjærlighet til messen – og den kom ikke av at vi hadde praktfulle kirker dengang. Kanskje det er en slags norsk tradisjon for å finne vakre liturgiske uttrykk? Liturgien er felles og trygg – og den beveger, sier biskopen, som er takknemlig for at vi ikke har eller har hatt store konflikter om hvorvidt vi skal feire den tridentinske eller den nye messen.
– Vi feirer den gjeldende messe med verdighet, og prestene tar liturgien på alvor. Det er gledelig og forpliktende, mener han.
Det gjelder ikke minst nå, i en tid hvor å splittes synes mer populært enn å samles:
– Den hellige messe er Kirkens nav, den alle har til felles – og liturgien samler oss fysisk til ett åndelig fellesskap over tid og rom, sier biskop Bernt, som takker alle som har fulgt ham hele – eller et stykke på – denne veien.
– Jeg takker for de troendes bønn. Den styrker meg, og jeg takker prestene og ordensfolket for det fellesskap de har gitt og gir. Det gleder meg.
BISKOPENS VÅPENSKJOLD:Våpenskjoldet med grønn bispehatt og seks dusker i tre rekker på hver side samt et gyllent bispekors, viser biskopens hierarkiske stilling og oppgave. Valgspråket lyder «Labori non honori» – for arbeid, ikke for ære.
Biskop Bernt I. Eidsvig
Bilde
Født i Rjukan (bispedømmet Oslo) 12. september 1953.
Tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 20. desember 1977.
Fullførte teologiske studier ved Universitet i Oslo (Cand. Theol.) i 1978 og ved Heythrop College i England (Master of Theology) i 1982.
2. mai 2014: Storprior for Ordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem sin magistrale delegasjon i Norge. Utnevnt til Ridder-Kommandør med stjerne i Ordenen av Den hellige grav i Jerusalem av stormester kardinal Edwin Fredrick O'Brien.
I Oslo katolske bispedømme har han sittet i Presterådet 1983–1990, i Konsultorkollegiet 1987–1990, og i Pastoralrådet 1988–1991. Han var medforfatter (Del III) til boken "Den katolske kirke i Norge" (Aschehoug 1993).
