Olavsalteret i Roma: Kongen står i Guds vindpust

Publisert 29. november 2022 | Oppdatert 15. oktober 2022

  

 PARADEGATE: Hellig Olavs kapell i Roma ble i 1893 lagt til én av Den evige stads mest fornemme kirker, San Carlo al Corso. 

 

Midt i Roma står Hellig Olav på en klippe og skuer inn i evigheten, mens hellig vind fra alteret løfter kongekappen og blåser innover landet: Norge.  

 

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

De fleste katolske land har en nasjonalkirke i Roma, men ikke Norge. Vi har et kapell: Til gjengjeld ligger det i én av Den evige stads vakreste barokkirker, prominent plassert langs byens paradegate. I San Carlo al Corso-kirken finner vi Olavskapellet, som ble innviet 9. april 1893, på dagen 50 år etter den første katolske messe i Norge etter reformasjonen (1537).

Kapellet ligger øverst i basilikaens venstre sideskip, helt oppmot alteret. Altertavlen består av et bemerkelsesverdig olavsportrett utført av kunstnerrn Pius Welonski (1849 – 1931).

– I olavsportrettet møter vi Hellig Olav som «Norges evige konge». Han står som opphøyet rikssymbol og garantist for kristen lov og rett, sier kunsthistoriker Therese Sjøvoll.

Welonski slår altså an norske toner på en tid da rikets selvstendighet fra Sverige (og Danmark) skulle bygges: 

– Portrettet er nasjonalromantikk så det synger, og nasjonalsangen «Ja, vi elsker» presser på!

Selv hører jeg alltid et buldrende mannskor som synger «Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd», når jeg står foran dette bildet, musiserer Sjøvoll. 

Verset hun viser til, går som følger:

 

Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd

/Hvor fartøy flyte kan, der er han førstemann

/På tokt og hjemme her, ved sund og skjær og fiskevær

/han har sin Gud i sinn og setter livet inn

 

– Kan du høre det? Rene 17. mai og Bjørnstjerne Bjørnson (1832 – 1910) i billedform!

Sjøvoll forteller om vår «nasjonalskald», så det bruser i brystet:

– Han var den første som arrangerte barnetog: 17. mai, 1870. Bjørnson skrev også teksten til «Ja, vi elsker» og «Den norske sjømann».  Han finnes et sted i dette Olavskapellets kulisser; det er jeg sikker på, sier hun.

I 1892 feiret pave Leo XIII (1810 – 1903) sitt 50-årsjubileum som biskop. «... Den 3. mars overrakte baron Wedel Jarlsberg som hs. høiærverdighet biskopens delegat Den hellige fader vor jubileumsadresse og kong Olaf den helliges billede som jubileumsgave», skriver biskop Johs. Olaf Fallize (1844 – 1933) i meddelelsesbladet Kirkelige Bekjendtgjørelser.  Året etter ble alter og bilde innviet av kardinal L.M. Parocchi, pavelig vikar for Roma og San Carlo-kirkens høye beskytter.

 

NASJONALSYMBOL: – Her er vår nasjonalhelgen, våre norske fjell og fjorder, midt i en romersk barokkirke, mener kunsthistoriker Therese Sjøvoll, 

 
Bjørnsons Olavsdag

Norge hadde akkurat vunnet sin parlamentariske styreform (1884) og unionskonflikten med Sverige ble stadig mer utfordrende. Konsulatsaken ble klimaks for Norges stadig mer selvbevisste selvstendighetslinje.   

– Sporer vi det store nasjonale frigjøringsidé i Welonskis portrett?

– Absolutt! Helt klart! Igjen vil jeg vise til Bjørnson, som fremhevet Hellig Olav som en samlende skikkelse i kampen for et fritt Norge. Bjørnson ville innføre det han kalte «Olavsdagen». Olav skulle feires 29. juli til minne om hans martyrdød på Stiklestad samme dag i 1030, forteller Sjøvoll.

Bjørnssons «Olavsdag» skulle være en gjenreisning av den gamle olsokfeiringen og skulle, ifølge Bjørnson, bli Norges «store nasjonale kirkedag». Sjøvoll forklarer at Bjørnssons prosjekt var Den norske kirkes omfavnelse av Hellig Olav. Slik skulle vår nasjonalhelgen forenes med Norges «Selvstendighetsarbeide». 

– ‘For i Hellige Olav’, sa Bjørnson, ‘blev de alle [nordmenn] Frænder. I hans Martyrdød blev de æt Folk; den gjorde Ende paa Fremmedherredømet. Han var landets Vern, dets Fane, dets Lov, dets højeste ærestinde’, siterer Sjøvoll fra Bjørnsons mektige «Tale paa Olavsdagen» fra 29. juli, 1897.

 

HELLIG VIND:  Olav henvender seg mot alteret og gir det til Gud. Han møter – der han står – vinddraget, som gjør at kappen blåser opp og flagrer om ham og identifiserer ham som konge – det kommer fra alteret, altså fra Gud, sier arkitekturprofessor Thomas Thiis-Evensen om bildets samspill med det arkitektoniske rom.  

 

Et lite stykke Norge

Etter at alteret hadde blitt innviet, skrev biskop Fallize: «Dette kapell er fra nu af de norske katolikkers nationalhelligdom i Rom». Senere la kulturpersonligheten Jan E. Hansen til at Welonskis lerret «berører enhver nordmann, fordi bakgrunnen for bildet er en felles opprinnelse i norsk-europeisk kulturhistorie som gir samklang i verdiforståelsen, enten man er lutheraner eller katolikk, agnostiker eller ateist.»

– Hva tenker du som kunsthistoriker og Roma-kjenner: Fungerer bildet etter sin hensikt og er Olavsalteret blitt den nasjonale helligdom i Den evige stad som Fallize engang håpet på?

– Enhver norsk borger blir berørt, tror jeg, når de kommer inn i San Carlo-kirken og oppdager dette kapellet. Her er vår nasjonalhelgen, våre norske fjell og fjorder, midt i en romersk barokkirke, sier Sjøvoll, som forestiller seg at noen kanskje kniser litt over Olavs fremtoning.

– Han står «røslig og mandig» – for å si det med Bjørnson – i full rustning med dragen under føttene. Likevel gjør det inntrykk å se «vårt lille land» og vår nasjonalhelgen representert i Roma, Den evige stad, sier Sjøvoll.

Hun mener at Olavsalteret er blitt den nasjonale helligdommen Fallize håpet på: Her feires norske messer på 17. mai, ved julehøytiden og ikke minst samles norske borgere av alle konfesjoner for å feire den store økumeniske festmessen 16. oktober, på Minnedagen for Hellig Olavs dåp og omvendelse.

– La oss vende tilbake til selve lerretet: Hellig Olavs positur og attributter – hva vil Welonski fortelle oss med dem?

–  I Olavsportrettet møter vi Hellig Olav som seirende krigerkonge og helgen. På hodet bærer han kongekronen og helgenglorien svever over ham. Øynene hans er vendt mot himmelen, i evig bønn for fedrelandet. Kongekappen flagrer i den friske vinden og Olav er kledd i rustning og bærer sverdet i en slire på hoften, sier Sjøvoll om portrettet som skaper et nasjonalt samlingspunkt midt i Den universelle kirkes hovedstad.  

Hun beskriver rustning som en slags pseudo-renessansestil, med røtter i 1400- og 1500-tallets hoffkultur. 

– Kongekappen – av blå silkefløyel? – er foret med hermelin. Kappen og særlig rustningen er ufrivillig komisk sett med moderne øyne. Olavs bekledning er et stilsammensurium uten like. Vi vet jo at middelalderens Olav aldri hadde båret slike klær, presiserer Sjøvoll.

I hånden holder Olav rikseplet med korset, som et symbol på Guds herredømme over den dennesidige verden. Sjøvoll peker på den andre hånden, som hviler på stridsøksen: symbolet på Olavs martyrdom.

– Olavs martyrøks er et symbol på det kristne Norge, som vi finner igjen i Norges riksvåpen; i våpenskjoldet til Den norske kirke og i våpenskjoldet til Den katolske kirke i Norge.

Rikseplet og Olavs martyrøks føyer seg inn i olavsikonografien og tradisjonen, sier Sjøvoll. 

– Rustning og kappe er også kjent fra tidligere olavsfremstillinger, men for oss ser de kanskje mest ut som kostymer fra en Wagner-opera.  Den tyske komponist var også opptatt av nasjonal identitet og nasjonsbygging, så parallellen var kanskje ikke så underlig i sin samtid.

 

TRE SKIP: San Carlo al corso-kirken har tre skip. Til venstre ser du sideskipet med Hellig Olavs kapell.  

 

Kongens kamp

Den stolte vikingkonge står med det ene benet på norsk jord og det annet på en beseiret drage. Monsteret er bekronet og bærer et menneskelignende ansikt.

– Hvem eller hva har Olav vunnet over?

– Enkelt sagt så representerer dragen det onde og hedenskapen Olav beseiret da han «kristnet Norge», for Olavs martyrdød markerte kristendommens seier i Norge. Dragen kan også settes i sammenheng med en annen helgen og Kristi soldat, nemlig St. Georg, som blant annet er Englands nasjonalhelgen. St. Georg avbildes ofte i kamp med dragen, og kanskje dragen i olavsportrettet er en visuell påminnelse om St. Georg og andre tidligkristne militære helgener som hadde vært «Kristi forkjempere» i strid. Hellig Olav var en athleta Christi, en Kristi forkjemper i Norge, sier Sjøvoll.

Landskapet virker ikke gjestmildt – bølgene slår oppover bratte klipper og i bakgrunnen skimtes høye snekledde fjell. Himmelen en nogenlunde blå, men det blåser friskt og kongens kappe løftes høyt. Mellom fjellene og klippene ligger en kirke på et grønnsvær – kanskje er det en stavkirke.

– Rustningen, kongekappen, rikseplet, og sverdet setter Olav inn i en visuell tradisjon for avbildninger av konger, mens den utpreget norske topografien og det barske norske klimaet plasserer Olav geografisk, sier Sjøvoll.

Welonski gir altså Den hellige Olav til et spesifikt land: Han er konge i evigheten, men Hellig Olav er Norges evige konge. 

– Landskapet med sine snedekte tinder og loddrette fjell som stuper ned i et dramatisk hav, er våre norske fjell og fjorder. Bildet er som «et lite stykke Norge» – for å si det på melkesjokoladevis – midt i en romersk barokkkirke, assosierer Sjøvoll.   

Billedrammen er stram i formen: rektangulær med et ytre forgyldt felt og deretter et sort felt mot lerretet. I det sorte feltet er det skrevet en tekst.

– Rammen bærer innskriften: ‘S. OLAUS MARTYR – NORVEGIAE REX  – ET PATRONUS NORVEGIA CATHOLICA – LEONI XIII PONT. MAX. – AN. EPISCOPATUS L’. På norsk betyr det: ‘St. Olav, Norge sin konge og skytshelgen. Det katolske Norge til Leo XIII, den øverste biskopen, til det 50. året for hans bispevigsel’, oversetter kunsthistorikeren fortløpende.

Rammen forteller oss altså hvem og hva som er avbildet, og den sier også noe om hvordan og hvorfor vårt nasjonalkapell i San Carlo al Corso ble opprettet.

– Nasjonale kirker og nasjonalkapeller er ikke uvanlig i Roma, og initiativet til et norsk nasjonalkapell i Roma kom fra Johannes Olav Fallize, den første katolske biskop i Norge etter reformasjonen, sier Sjøvoll.

Fallize fremmet ønsket om et nasjonalkapell ovenfor pave Leo XIII, som etterkom ønsket og gav Norge et sidekapell i den meget prominente San Carlo al Corso-kirken. Pavens kammerherre, den norske baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg (1852 – 1909) arrangerte avdukingen av portrettet. Han har sannsynligvis også vært deltagende i arbeidet som ledet frem til et norsk nasjonalkapell i Roma.

– Hvorfor fikk den polsk-litauiske kunsteren Pius Welonksi oppdraget?

– Svaret er ikke innlysende. Pius Welonski har neppe hatt hele ansvaret for utformingen av hele det ikonografiske programmet. Her mener jeg vi må se til de nasjonalromantiske strømningene i Norge på denne tiden, sier Sjøvoll, som trekker frem at Olavsalteret altfor ofte er blitt avskrevet som en kunstnerisk flause. Konsekvensen er lite forskning på alteret, dets tilblivelse og samtidige kontekst.

– Jeg mener vi må begynne med Bjørnson og selvstendighetskampen, melder Sjøvoll – og oppfordrer til forsterket forskningsinnsats.  

 

MOT HIMMELEN: – Kuppelen er halvsirkulær og avsluttes ikke i en halvkuppel. Nei, det er
en parabel, den er i full fart – sammen med lanternen på toppen – oppover., forteller Thomas Thiis-Evensen,. 

 Svensk fortvilelse

Bjørnstjerne Bjørnson bodde i Roma i flere perioder (1860 – 62; 1873 –75; 1893 – 95; 1897 – 99; 1904 – 05). Han var en sentral figur i det skandinaviske miljø i Roma, og flere av hans nasjonalromantiske arbeider ble til mens han bodde i Roma.

– Bjørnson bodde altså i Roma i 1893, men så vidt vi vet var han ikke tilstede under avdukingen av portrettet, sier Sjøvoll.

Den påfølgende sommer etter innvielsen av alteret, ble Hellig Olav kanonisert og hans festdag – 29. juli / olsokdagen – innført i Den katolske kirkes kalender. Kanoniseringen rapporteres i norske aviser i februar 1894, men Sjøvoll har ikke rukket å sjekke forholdene omkring helligkåringen nærmere i Kirkens egne arkiver.

I februar 1894 skriver den selvsamme Bjørnson fra Roma. Han forteller hvordan svenskene, og særlig den svenske ambassadøren til Roma, baron Carl Bildt (1850 – 1931), ergrer seg over helligkåringen av nordmennenes Hellige Olav.

– Sveriges Hellige Birgitta hadde nemlig ennå ikke blitt kanonisert. Vatikanet hadde prioritert Hellig Olav – til svenskenes fortvilelse! ‘Også i Vatikanet er der rang mellom Sverige og Norge: ogsaa der har Norge seiret’, skriver Bjørnson, forteller Sjøvoll.

Noen år senere, i 1897, på olsokdagen 29. juli i Trondheim, argumenterer en patosfylt Bjørnson for at Norges nasjonalhelgen må gjenreises også av den norske kirke.

– Den norske kirke, det norske folk, og Norges selvstendighetskamp må samle seg omkring Hellig Olav som et symbol for et sterkt og uavhengig Norge. For ‘Olav Haraldsson levde og døde for dette Folks Selvstændighed ... deri saa han sin kongelige Kristengjerning’, forklarer Sjøvoll og viser til at Bjørnson allerede i første versjon av «Ja vi elsker»  fra1859 beskrev Norge  som «det Landet Olaf malte/Korset med sit Blod».

– Jo, det er absolutt et sus av Bjørnsonsk fedrelandskjærlighet over Olavskapellet i Roma, konkluderer Sjøvoll.

– Du har vært i Can Carlo al Corso-kirken og sett alteret mange ganger. Hva er ditt tips til tilreisende pilegrimer når de skal oppleve begge deler for første gang?

– Takknemlighet tenker jeg er et viktig stikkord. Vi lever i et fritt land og takknemlighet over vår frihet tror jeg vi alle kan kjenne ekstra sterkt på i disse dager, sier Sjøvoll og legger til:  

– Hellig Olav «kristnet folk og land» og kristendommen og kristenretten ble fundamentet for vår nasjon, selv om vårt samfunn nå blir stad mer sekulært. Jeg vil oppfordre pilegrimer og troende til å be om Hellig Olavs forbønn:

 

Be for oss, hellig Olav, Norges evige konge!

Du som kristnet folk og land,

Kristi tjener, kong Olav

Be for oss, hellig Olav, Norges evige konge!

 

BAROKK-BERØRING: –  Hellig Olav møter – der han står – selve vinddraget, som gjør at kappen blåser opp og identifiserer ham som konge – vinden kommer fra altret, altså fra Gud. Det er den samme tankegang som gjør seg gjeldende for fontenen på Piazza Navona: Nilen holder det pavelige våpenskjold oppe med hånden. På andre siden gjør figuren som forestiller Ganges det samme. Skjoldene er iferd med å blåse ned … hvorfor? Den hellige ånd blåser over verden, sier  prof. Thomas Thiis-Evensen. Her fotografert midt på Piazza Navona, rett foran Berninis barokke mesterverk Fontana dei Quattro Fiumi fra 1651. Les mer om fontenene her. 

  

DE DUMME: – Kirkens ledelse ville ha en emosjonell kunst.
De ville vekke følelser i erkjennelse av at noen mennesker er dumme,
noen er intelligente, men alle har vi følelser, mener Thomas Thiis-Evensen, 

En helgens piruett

Norges nasjonalalter er et kapell i en kirke, det befinner seg altså i en meningsfylt arkitektonisk kontekst. Professor Thomas Thiis-Evensen beskriver i artikkelen «Hellig Olav og veiene fra Roma» San Carlo al Corso som «en mektig barokkirke med aner tilbake til 1400-tallet».

– Hva er det vil arkitektene bak kirken vil fortelle oss?

– Barokken, som forøvrig betyr ujevn, er et barn av Den katolske kirkes motreformasjon, sier Thiis-Evensen.

– Da Luther kom med sin opposisjon ­– velbegrunnet, vil jeg si – samlet Kirkens menn seg til konsil i Trento (1545 – 47; 1551 – 52 og 1562 – 63) for å komme igang med  Motreformasjonen. Én ting var helt avgjørende, nemlig å få folket engasjert. Da er kunsten viktig, sier Thiis-Evensen og utlegger renessansekunsten som stiv og intellektuell. Og for Kirken, som skulle du fange sjelene, virker ikke dét.

– De ville ha en emosjonell kunst. De ville vekke følelser i erkjennelse av at noen mennesker er dumme, noen er intelligente, men alle har vi følelser! Slik er – meget forenklet sagt – barokken er et barn av motreformasjonen: Heretter svinger helgene seg nærmest i piruetter, det er flagrende kapper – det er Bernini og Borrominis verden. Programmet var å engasjere og pirre, utbryter Thiis-Evensen på barokk manér.

Det er i denne tradisjonen står San Carlo al Coroso-kirken står. Det kan vi merke allerede før vi trer inn i kirkerommet, og Thiis-Evensen henleder oppmerksomheten mot fasade, kuppel og trapper:

– Tempelfronten er gresk-inspirert, i renessansen ville den vært stille og rolig og korrekt, men San Carlo er anderledes: Fasaden går ut og inn og opp mot gavlen. Ja, det er full fart oppover. Midtpartiet er innfattet av to store korintiske søyler. Hovedinngangen er større enn sidedørene og består av tilsammen tre dører: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. På sidene har vi flate søyler, for det er de to i midten som gjør seg gjeldene: Jakin og Boas, tradisjon fra Salomos tempel, sier Thiis-Evensen og forklarer at tanken bak er at vi som troende går inn i en by – søylene kan også være allusjon til en byport, nemlig Det evige Jerusalem.

Inspirasjonen til kuppelen er hentet fra Pantheon, som ligger rett i nærheten:

– Kuppelen er halvsirkulær og avsluttes ikke i en halvkuppel. Nei, det er en parabel, den er i full fart – sammen med lanternen på toppen – oppover. Tolkningen er barokk. Den er emosjonell, sier Thiis-Evensen og tar for seg et annet element som tar de troende oppover: 

– Selvsagt at du må gå opp en masse trapper. ‘Du går opp til keiseren og ned til skomakeren’, som Hans Peter L’Orang sa. Det er et grunnleggende arkitektonisk trekk, som vi merker på kroppen.

Så er vi inne i kirken.

 

«Denne vekselvirkningen mellom vinddrag, overgivelsen av rikseplet og plasseringen på alterets høyre side, griper meg.»

Thomas Thiis-Evensen

 

Den fornemste plassering

Olavsalteret ligger i et eget kapell på venstre side i kirkerommet (ryggen mot døren), så nært hovedalteret som du kan komme.

–Hvordan fortoner kapellets plassering seg i forhold til alteret, der Gud er? Det ligger til høyre, altså for Guds høyre hånd. Det er den fornemste plasseringen, fordi høyrehånden er den sterkeste. Slik er iallfall symbolikken, sier Thiis-Evensen som spør seg om det var tilfeldig – om kapellet var ledig, men slår seg til ro med at Olavskapellet ligger der det ligger – og at det passer.

– Maleren Welonskis tolkning, har skrevet om tidligere: Hellig Olav ser mot alteret. Han holder rikseplet – verden – med korset oppå: Det dennesidige underlegges Gud. Han henvender seg mot alteret og gir det til Gud. Han møter – der han står – vinddraget, som gjør at kappen blåser opp og flagrer om ham og identifiserer ham som konge – det kommer fra alteret, altså fra Gud, sier Thiis-Evensen om bildets samspill med det arkitektoniske rom.  

Han har vært i både kirke og ved kapellet et utall ganger. Noen synes maleriet er kitsch og kirken overlesset, andre fylles av både patriotisme og glede over at Norges evige konge og Den evige stad forbindes på denne måten.

– Hvilket inntrykk gjør kirke og alter?

– Husk på – jeg har hatt på hundrevis/tusenvis av studenter til Roma. Enten blir de fjetret eller moralsk forarget. Noen klager på det de kaller barokkens ‘overfladiskhet’, da svarer jeg:  

Interiørets beskjed til den troende er: ‘Du må ikke sovne, du må ikke falle fra!’, for gjør du det,  blir du øyeblikkelig arrestert. Blikket ditt vil umiddelbart treffe på engler, helgener – og hellige symboler: OVERALT. Å uttrykke fromhet når du feirer messe, er ikke å se ned, men opp! DIT GUD ER. Hva er det kunstneriske resultatet? Takmaleriet! Du skal være OPPmerksom, forteller Thiis-Evensen og deler sin egen refleksjon over bønnen:

– De katolske ser oppover og åpner armene. De tar imot. De lutherske ser ned, tenker synd og knyter seg sammen, sier han.

Når hans studenter kommer bort til alteret, når ser Olav, beskriver han den typiske reaksjon slik:

– Rørt. De går med åpne øyne og halvåpen munn og er rørt, fordi de plutselig er hjemme. Det er sterkt, sier den skolerte professor, som også selv blir grepet av bildet og arkitekturens kvaliteter: 

– Denne vekselvirkningen mellom vinddrag, overgivelsen av rikseplet og plasseringen på alterets høyre side, griper meg. Og så tramper han på sitt tidligere, syndige liv – derfor har det sorte dragehodet en krone på seg: Det er jo ham selv! Et liv i mørke han har forlatt, fordi han har grepet lyset.

 

 

 

Program for Olavsfestdagene i Roma 14.–16. oktober 2022*

Fredag 14. oktober:

Kl. 17.00: Mottagelse i residensen til Norges ambassadør Johan Vibe. Adr.: Via Porta Latina 13. 

 
Lørdag 15. oktober: 

Seminar på Santa Maria dell’Anima, inngang: Via della Pace, 20.

 

Tema: Ordets makt

  • Kl. 09.30: Velkomst og seminarinnledning ved PhD Therese Sjøvoll.
  • Kl. 10.00: «Kan litteratur redde liv? Om ordets makt» ved biskop Erik Varden.  
  • Kl. 10.45: «Transformative leseopplevingar: om korleis skjønnlitteratur kan forandra lesarars liv» ved føresteamanuensis Thor Magnus Tangerås, 
    Westerdals Institutt for Kreativitet, Fortelling og Design, Fakultetet for Kunst og Mediefag, Høyskolen Kristiania.
  • Kl. 11.30: Pause 
  • Kl. 12.00: «Kunsten å dø i Roma, uten at du merker det.» Journalist og forfatter Vetle Lid Larssen
  • Kl. 12.45: Seminaravslutning

 

Søndag 16. oktober: 

Kl. 10.00: Byvandring med tema «Ordets makt» ved professor emeritus Thomas Thiis-Evensen.   

 

Festmesse i San Calo al Corso-kirken

Adr.:  San Carlo al Corso, Via del Corso 440. 

Kl. 15.00: Inngangsmusikk ved Det norske selskabs mannskor, dirigent Kristin Groven Holmboe.

Kl. 15.30: Festmesse ved Olavsalteret til minne om Hellig Olavs omvendelse og dåp  ved biskop Erik Varden. 

Sang ved St. Olavs domkor, dirigent Vegar Sandholt, og Det norske selskabs mannskor.

Etter messen blir det mottagelse med kirkevin i Det norske institutt i Roma. Adr.: Viale Trenta Aprile 33. 

 

Deltakeravgift kr. 2400,00 pr. person.  Du må være medlem av Venneforeningen for å delta. 

*Det tas forbehold om endringer i programmet 

 

Les mer

 

Jan E. Hansen forteller om Olavsalteret