DÅPEN I SENTRUM:Om det vesle lateranbaptisteriet virker unnselig i sitt eksteriør, er interiøret blendende. Dåpsbassenget er av grønn basalt, på hver side står to hjorteskulpturer av bronse og de åtte søylene er av porfyr. Bergarten har sitt navn fra gresk porfyreos, som betyr purpurfarget. Den var forbeholdt keiseren. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
I pilegrimenes tidsalder, før masseturismen, kunne de fromme langveisfarende finne frem til verdensbyens hellige steder ved å lytte etter vannet.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
INSTITUTTLEDER:Professor Kristin Bliksrud Aavitsland leder Det norske institutt i Roma. Foto: Charlotta Smeds
Sildringen fra byens alle fontener skulle nemlig være en alltid tilstedeværende påminnelse om dåpens rensende vann, fortalte engang Jan E. Hanssen. Det var en romantikers historiske fortolkning og forhåpning. Kanhende forholdt realitetene seg også slik. «Vannet, Kirken og Roma» var parolen for årets Olavsfestdager i Den evige stad 14. – 16. oktober. Professor Kristin Bliksrud Aavitsland, ny av året som leder av Det norske institutt i Roma, foredro over temaet «Baptisteriets betydning i Roma og Kirken»
Bilde
Inspirert av mausoleer
Rett bak Laterankirken (San Giovanni in Laterano), pavens egen kirke som biskop av Roma, ligger det vakre og rikt utsmykkede Lateranbaptisteriet. Bygget er oktogonalt og er adskilt fra selve kirkebygningen.
– Baptisteriet, eller dåpshuset, var opprinnelig sirkulært, men fikk på 400-tallet sin åttekantede form. Ellers i Italia er det mange eksempler på baptisterier av begge typer, runde eller åttekantede. Poenget er at dette er bygg med sentraliserte grunnplan, de slutter seg om sitt sentrum, i motsetning til kirkenes langstrakte form, forteller Aavitsland.
Formen har baptisteriene overtatt fra den romerske antikkens gravminner: mausoleer for keiseren og hans familie, og også for personer fra overklassen hadde gjerne denne formen.
– At den første kristne keiseren får reist et dåpshus som ligner et mausoleum, illustrerer et viktig teologisk poeng: Dåpen står for både død og oppstandelse. Man går inn i baptisteriet for å begrave seg selv, og kommer ut igjen som gjenoppstått til et nytt liv, en ny tilværelse som kristen, sier professoren i middelalderkultur ved MF Vitenskapelig høyskole i Oslo, med doktorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo.
– Hvorfor anla man egne bygninger for dåpen?
– I den tidlige kristendommen, før det ble vanlig med barnedåp, var det et skarpt skille mellom døpte og udøpte. Katekumenene, de som forbereder seg til dåpen, hadde ikke anledning til å være til stede ved messefeiringen og kunne derfor heller ikke tre inn i kirken. Av den grunn, men også på grunn av den symbolske sammenhengen med gravminnearkitekturen som jeg nevnte, ble det ved bispesetene i Italia bygget slike monumentale dåpshus.
LEGENDARISK DÅP:Billledfrisen i taket illustrerer Slaget ved PonteMilvio (eller Pons Milvius på latin), som fant sted 28. oktober 312, mellom den romerske keiseren Konstantin den store og hans motstander Maxentius. Konstantin vant slaget. Ifølge legenden ble keiser Konstantin døpt i Lateranbaptisteriet. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
1600 år gammel mosaikk
Lateranbaptisteriet ble reist av keiser Konstantin (272 – 337 e.Kr.), og bygget om av pave Sixtus III. Mye av interiøret er gjennom årenes løp blitt endret, men ennå kan man beundre takmosaikker fra 400-tallet og enorme porfyr-søyler, som bærer konstruksjonen. I en forsenkning i gulvet står det idag to hjorteskulpturer. Tidligere spilte hjorten en mer fremtredende rolle i rommets symbolikk.
– Hjortene er med i dåpsliturgien ennå, de! I Lateranbaptisteriet var det et raffinert arrangement, der bronsehjorter inngikk som fonteneskulpturer i dåpsbassenget. Kombinasjonen av hjorter og vann viser til salme 42, hvor det heter: «Som hjorten tørster etter rennende bekker, slik lengter min sjel etter deg, min Gud». Denne salmen, som fortsatt resiteres ved dåp, ble sunget ved dåpshandlingene påskenatt. Hjortene som får slukket sin tørst, symboliserte Kirkens nydøpte, forklarer Aavitsland.
Hjortesymbolikken finner vi forøvrig også i andre romerske kirkekunstverk.Mosaikkene i romerske middelalderkirker viser ofte motivet med de drikkende hjortene.
– Denne ikonografien holder seg gjennom århundrene: Vi finner eksempler fra tidligkristen tid og frem til 1200-tallet, sier professoren, og viser i foredraget til Cappella San Zenone fra tidlig 800-tall: Et lite smykkeskrin av et mosaikkdekket kapell, som pave Paschalis satte opp i kirken Santa Prassede som gravkapell for sin mor.
Den eldste mosaikken i Lateranbaptiseriet er fra 400-tallet (se bildet under), for tiden er den under restaurering.
– Mosaikken befinner seg i en apside i vestibylen foran baptisteriet, som et slags signal om hva som venter dåpskandidatene, nemlig en paradisisk frodighet og fruktbarhet, sier Aavitsland og forteller at hele apsiden er fylt av grønne akantusranker, som sprer seg i et rytmisk mønster av speilvendt slyngede spiraler utover fra en sentral kalk eller rot. Rankespiralene står mot mørkeblå bakgrunn, og har ulike typer fantasiblomster.
– Dette er et klassisk romersk motiv, som vi for eksempel finner i den keiserlige kunsten under keiser Augustus (63 f.Kr. – 14 e.Kr). Men i mosaikken er det lagt til spesifikt kristne symboler, som duer, lam og juvelbesatte kors, sier Aavitsland.
DET KRISTNE HÅP:– Mosaikken befinner seg i en apside i vestibylen foran baptisteriet, som et slags signal om hva som venter dåpskandidatene, nemlig en paradisisk frodighet og fruktbarhet, sier professor Kristin Bliksrud Aavitsland om takmosaikken fra 400-tallet. Foto: NTB / akg-images
GAMMEL SKIKK:Et brev fra pave Klemens IV (1265 – 68) nevner for første gang Anulus piscatoris, pavens Fiskerring. Foto: Wikimedia
Vannet, fisken og fiskeren
Bilde
Hjorten har med dåpsvannet å gjøre. Og vannet har med hele Roma og Kirken å gjøre. I sitt foredrag under Olavsfestdagene forteller Aavitsland om en liten fisker, som er med som bifigur i en rekke mosaikker.
– Fiskeren er en figur som rommer et stort retorisk potensial og forekommer i mange forskjellige sammenhenger i middelalderens lærde bildespråk. I Roma er fiskeren spesielt knyttet til Peter, selvfølgelig, og hans oppdrag var å være «menneskefisker», slik Jesus ba ham og de første disiplene om.
– Du forteller at fiskermetaforen kommer helt konkret til uttrykk i pavens personlige utrustning. Hvordan og hvorfor?
– Som Peters etterfølgere deler jo pavene det samme oppdrag som menneskefiskere. Derfor dukker skikken med anulus piscatoris, fiskerringen, opp på 1200-tallet (eller kanskje tidligere, men de eldste kildene vi har er fra 1200-tallet). Dette er en signetring paven preget sine brev med, som en slags logo. Denne skikken er fortsatt levende. Om pave Frans har en fiskerring vet jeg ikke, men pave Benedikt brukte i hvert fall en, sier Aavitsland.
I foredraget forteller hun at «I den romerske ikonografien har altså vannet en mangefasettert symbolsk betydning: Det er dåpens rensende og frelsende vann, det er en visualisering av den hellige ånd, men det er også et bilde på verden og det element menneskene trenger frelse fra.»
– Klart det er forvirrende, men dåpen er jo ikke så lett å forstå. Nettopp fordi det kristne bildespråket, både litterært og visuelt, er et metaforisk språk som speiler mysterier, må det være mangetydig – fullt av motsetninger og paradokser. Hadde det vært entydig, hadde det forfalt til ren propaganda og redusert mysteriet til et politisk program.
– Finnes det noen kobling mellom Lateranbaptisteriet og de kjente kunstverk og turistattraksjonene, slik som Flod-fontenen, Fontana di Trevi og Spansketrappen som alle har vannet som sentralt motiv?
– Tja. Jeg tviler på om Bernini hadde Lateranbaptisteriet i tankene da han utformet Fireflod-fontenen på Piazza Navona. I Roma har jo vanntilførsel og offentlig tilgang på vann i form av fontener vært prioritert siden antikken, så enhver fontene kan ikke uten videre knyttes til dåpen. På 1600-tallet og 1700-tallet var det andre budskap makthaverne skulle kommunisere enn på 400-tallet. Men når vi går omkring i Roma idag, er det jo ikke så vanskelig å finne slike sammenhenger som du peker på. Siden byen har vært Kirkens hovedstad i nesten to tusen år, er det klart at de arkitektoniske strukturene som omgir det romerske vannet ofte har overtatt noen meningsdimensjoner som knytter an til dåpen, særlig der fontener er satt opp på pavelig oppdrag. Men jeg vil være forsiktig med å påstå at slike konkrete sammenhenger er skapt med hensikt, sier den katolske lederen av Norges faste akademiske tilstedeværelse i Roma, Det norske institutt.
Lateranbaptiseriet (San Giovanni in Fonte)
Pave Sixtus III (432 – 40) bygde det oktogonale baptisteriet ved Lateranet.
Baptisteriet er en åttekantet bygning med åtte store porfyrsøyler som støtter en arkitrav.
På arkitraven står åtte mindre porfyrsøyler, som bærer den åttekantede lanternetrommelen.
Bygningen har i hovedsak beholdt sin gamle form, selv om den er påbygd og utsmykket av mange paver.
Den hellige pave Sixtus III gjennomførte den første av disse restaureringene og utsmykningene.
Pave Hilarius (461 – 68) hevet bygningens høyde og la også til kapellene rundt.
I bygningens sentrum går man flere trinn ned til bassenget av grønn basalt, som utgjør selve døpefonten.
INNSTIFTER:Biskop Bernt I. Eidsvig under Olavsfestdagene 2021. I 2007 innstiftet han Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Olavsfestdagene i Roma
Bilde
Dagene feires i forbindelse med Minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp 16. oktober.
Olavsfestdagene arrangeres av Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma.
Venneforeningen ble grunnlagt i 2007 for å holde St. Olavsalteret i San Carlo al Corso-kirken i hevd.
I 1892 ga pave Leo XIII den norske misjon, som Den katolske kirke i Norge het den gang, et privilegert alter i en av de flotteste av Romas kirker.
Initiativtager for at alteret ble opprettet var biskop Johannes Fallize (1844 – 1933), som var overhode for de norske katolikkene.
I 1893 fikk han den berømte portrettmaler Pius Welonski til å male altertavlen.
Kardinal L.M. Parocchi, pavelig vikar for Roma og San Carlo-kirkens høye beskytter, innviet 9. april 1893 «den hellige Olafs alter og billede».
Besøk Venneforeningen for St. Olavsalteret i Romas hjemmeside:www.olaviroma.no
