Sommer 2021: Pilegrim i eget land

Publisert 1. juli 2021 | Oppdatert 1. juli 2021

Finn katolske skatter i Ferie-Norge, del 2:

FEIR OLSOK PÅ STIKLESTAD: Under Kirkens Nasjonale olsokfeiring vandrer pilegrimene i prosesjon fra Stiklestad kirke til St. Olav kapell, som ligger like ved selve slagstedet. Kapellet ble bygd i 1930, til 900-årsjubileet for slaget og Hellig Olavs fall. Det er tegnet av arkitekt John Tverdahl i 1920-årene og er en langkirke i tre. Inventar ble for en stor del gitt som gaver omkring åpningen. Frk. Marie Knudtzon sto for mye av treskjæringsarbeidet. I 1966 fikk kapellet en rekke relieffbilder laget av Karl Kristian Hildrum. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Selv om stadig færre smittes, er koronapandemien ikke over. For mange blir det derfor norgesferie også denne sommeren. Heldigvis finer du mange spennende «katolske» reisemål også innenfor landets grenser!

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Kjente katolikker har delt sine norske feriefavoritter med katolsk.no. I første artikkel tipset Nikoline Myklevik, leder av NEK, p. Arne Fjeld, St. Dominikus kloster, og Stephen Trotter, NUK-generalsekretær, om reisemål, gjøremål og reiselitteratur. De pekte på Bjerkebæk, Baroniet Rosendal og Den Hellige Families menighet.

I denne artikkelen har sr. Ane-Elisabet Røer, Sta. Katarinehjemmet, Helene Lund, Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem, og Mgr. Torbjørn Olsen valgt ut reisemålene.

Velsignet ferie!

1. Valdres

SAGN OM KIRKE: Ulnes kirke ble ifølge sagnet bygget av tre søstre som kjempet mot en jotne. Kirken blir første gang omtalt i 1307. Altertavlen er et snekker- og treskjærerarbeid utført av Anders Pederssen Rye (1849), den er malt av hans bror Halvor Pederssen Rye. Foto: Sogneprest Jostein Enger

Sr. Ane-Elisabet Røer OP, Sta. Katarinahjemmet:

1. Hvor vil du anbefale norske katolikker å legge turen i sommer?

– Det er svært mange steder i Norge som jeg både kunne – og gjerne ville – anbefalt. Vi har de mer kjente stedene, som for eksempel Selja og Trondheim. Det er likevel Valdres jeg vil nevne, som godt reisemål, spesielt for familier.

2. Hvorfor mener du at dette stedet kan være et passende mål for en oppbyggelig, katolsk ferieopplevelse?

– Valdres er et dalføre med lang historie, både kirkelig og kulturelt. Og ønsker vi å fordype oss i troen og vår katolske historie og identitet, er dette området vi bør besøke i sommer. Dalføret ble nemlig kristnet av Olav den hellige og hans menn. Om man velger å komme vestfra fra Filefjell, eller østfra via Bagn, vil man kunne finne mange steder som knyttes til Olav den helliges kristningsferd gjennom Valdres. For eksempel er Olavskilden i Leirskogen ved Bagn, verd et besøk. Det er også mulig å besøke tingplasser, der Olav den hellige talte til folket. Det er også andre naturfenomener enn kilder som legendarisk peker tilbake på Olav den hellige, som et fotspor i en sten, en øy osv..

UTSKÅRET BIBELHISTORIE: Ulnes kirkes altertavle
med utskårede bibelscener. Foto: Sogneprest Jostein Enger

Valdres har også en historie av frafall. Dette er dalføret som først ble kristnet av selveste Olav den hellige, men som så glemte troen. Frafallet må ha vært kjent, for det skapte bekymring langt utenfor dette området. Legenden sier nemlig at tre unge jomfruer ble så bekymret, at de forlot alt de hadde, for å gjenerobre folket for troen. Legenden sier videre at de utførte oppgaven ved å bygge Ulnes kirke. Det er én av få stenkirker fra middelalderen, og denne kirken kan besøkes den dag idag. Da Valdres atter var kristent, dro de tre jomfruer hjem igjen. Men før de forlot dalen, plantet de hver sin furu, til minne om misjonsferden. Det er kun ett av disse trærne som kan beskues i dag. Systertølle, som furuen kalles, står fortsatt på et lite jorde, ved innkjøringen til Leira.

Ønsker man en virkelig kirkeferie, er Valdres det stedet i Norge hvor vi finner de fleste gjenværende stavkirker (i tillegg til et par stenkirker). Til og med en kirkeruin finner vi her (Mo kirkeruin). Det går også en pilegrimsled gjennom Valdres, som er verdt å prøve.

I OLAVS FOTEFAR: Reinli stavkirke i Sør-Aurdal er fra siste halvdel
av 1200-tallet. De første skrevne kilder som omtaler en kirke på denne plassen
er fra Olav Haraldssons reise gjennom Valdres i 1023. Foto: Sr. Ane-Elisabet Røer

Har man barn med på turen, er det også store muligheter for å få til en fantastisk spennende og oppbyggende tur. Mange av middelalderens kirkebygg har en sagnomsust historie. Flere er kappbygget av troll og jotner. Ulnes kirke – den som de tre hellige jomfruer bygget – ble for eksempel ikke reist uten problemer. En jotne kom hver natt og rev den ned. Til sist inngikk de tre hellige jomfruer et veddemål med jotnen. Jotnen skulle bygge en bro over fjorden, mens jomfruene skulle bygge ferdig kirken. Om jomfruene vant, skulle kirken bli stående. Tegnet på at man var ferdig med byggverket – jomfruene kirken og jotnen broen – var å ringe i kirkeklokken for jomfruene og kubjella for jotnen. Det sier seg selv at jomfruene vant veddemålet. Vi kan jo fortsatt besøke kirken! Jotnen kan vi forsåvidt også besøke. Han ble til sten, og kan skimtes som noen underlige stenøyer nede i Strandefjorden, ikke langt fra kirken.

3. Du har vært der selv. Hvordan var det?

– Jeg er ofte i Valdres, og er svært glad i dalen. Det helt spesielle med området er at man så lett kan besøke kirker og historiske steder. Samtidig er det enkelt å komme seg til høyfjellet, og der bestige en topp eller bare rusle langs et vann. Ønsker man å besøke en jettegryte eller et utkikkspunkt, finner man det også. Byliv er til og med mulig, dog i noe mindre skala enn mange andre steder i landet. Fagernes kan anbefales. Man kan også besøke en støl for å oppleve seterlivet med dyr, tradisjoner og mat. Og ønsker man en tur på gamle stier, finner vi både pilegrimsleden, den gamle kongeveien og den gamle postveien. For dem som ønsker noe tilnærmet fornøyelsespark, kan det lønne seg også å besøke Beitostølen.

4. Er det noe spesielt man bør passe på når man tar turen dit?

– Valdres er et stort område, og man bør unngå for mye kjøring. Derfor vil jeg anbefale å forberede seg godt, og bestemme på forhånd hva man ønsker med turen og hvilke områder man vil besøke. Det kan også være klokt å legge opp til et variert program, hvor både kirker og turer i naturen er inkludert. Det er nemlig så tett med kirker her, at det kan bli for mye for enkelte. Reiser man flere sammen, kan det være en ekstra bonus om alle har forberedt hver sin korte presentasjon av stedene som besøkes. Slik får man mer ut av besøket.

FREDDYS REISETIPS:
Freddy Edderkopp anbefaler
helgensafari i Valdres.

5. Hvilken litteratur vil du anbefale på turen? Noe å reflektere over?

– En forfatter jeg vil anbefale når det gjelder Valdres, er Jahn Børe Johansen. Det er spesielt to bøker man bør holde i, om man vil ha litt ekstra ut av Valdres-ferien: «Pilegrim i Valdres» (https://www.adlibris.com/no/bok/pilegrim-i-valdres-9788279810469) og «Sagn i Valdres» (https://www.tanum.no/_sagn-i-valdres-jahn-bore-jahnsen-9788282651554). Jeg er selv spesielt glad i den siste, som jeg gjerne leser i hver sommerferie.

En annen bok jeg vil anbefale, om jeg får si det selv, er «Freddy Edderkopp og helgensafarien». Dette er tredje bok i barnebokserien om Freddy Edderkopp, men kan også leses av voksne. Men har man med barn på turen, kan man for eksempel lese seg fremover i historien mens man reiser eller lese den som forberedelse, og så repetere kapitlene når man kommer til riktig sted.

2. Pilegrimsvandring over Dovre

FRA BUDSJORD MED GUDS ORD: Helene Lunds pilegrimsvandring til Nidaros begynte ved Budsjord pilegrimsgård, Dovre. Navnet Budsjord er sannsynligvis utledet fra Biskupsger∂i som betyr «biskopens inngjerdede jordstykke», med andre ord: «biskopens gård». De eldste skriftlige kildene fra 1400-tallet forteller at gården var bebodd av Gudbrand prest og lå under Nidaros bispedømme. Foto: Eskil Roll, Budjord pilegrimsgård

Helene Lund, medlem av Grand Magisterium (GM), Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalems øverste råd:

1. Hvor vil du anbefale norske katolikker å legge turen i sommer?

– Jeg vil anbefale noen dagsmasjer over Dovre på vei til Nidarosdomen og Hellig Olavs grav. Gå fra Budsjord pilegrimsgård til Fokstugu fjellstue, innom et hotell og deretter til Kongsvold Fjeldstue. Ta deretter toget til Trondheim. En fantastisk reise for kropp og sjel.

2. Hvorfor mener du at dette stedet kan være et passende mål for en oppbyggelig, katolsk ferieopplevelse?

– En pilegrimsreise som dette, gir en god kombinasjon av vakker naturopplevelse, tid til stillhet og tid til gode samtaler med dine medvandrere. Turen kan legges opp med overnatting i god seng og kjøpemat, eller du kan bære med deg telt og oppakking.

3. Du har vært der selv. Hvordan var det?

– Jeg har gått turen sammen med min sønn. Det var en fantastisk tur – i godt vær, med endestasjon i Trondheim og feiringen av olsok.

MOT OLAV: Legger du ut på pilegrimsvandring over Dovre i siste halvdel
av juli, kan du rekke feiringen av olsok i Nidarosdomen, Trondheim, 29. juli.
Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

4. Er det noe spesielt man bør passe på når man tar turen dit?

– Gode sko!

5. Hvilken litteratur vil du anbefale på turen? Noe å reflektere over?

– En diktsamling av Father Paul Murray OP.

3. St. Lorenzo Ruiz kapell, Finnmark

STORT I DET SMÅ: – Her har vi en kirke som ble til, fordi vi først hadde en «menighet», kanskje den menighet som har imponert meg mest i Norge. I utgangspunktet bestod den av en nordmann som nærmest på egen hånd hadde funnet Kirken, sier mgr. Torbjørn Olsen om den katolske menighet i Krkenes' spede begynnelse. Foto: p. Dariusz Banasiak O.Cist.

Mgr. Torbjørn Olsen, biskoppelig vikar og sogneprest i St. Teresia menighet i Hønefoss:

1. Hvor vil du anbefale norske katolikker å legge turen i sommer?

– St. Lorenzo Ruiz kapell, Nybrottsv. 5, 9914 Bjørnevatn, dvs. den katolske kirken i Kirkenes.

2. Hvorfor mener du at dette stedet kan være et passende mål for en oppbyggelig, katolsk ferieopplevelse?

– Kirken er ganske enkel, et kapell m/menighetssal osv. i et bolighus.

Man befinner seg så langt ute i den katolske «periferi» som det overhodet i mulig å komme i Norge (utenom Svalbard).

Her har vi en kirke som ble til, fordi vi først hadde en «menighet», kanskje den menighet som har imponert meg mest i Norge. I utgangspunktet bestod den av en nordmann som nærmest på egen hånd hadde funnet Kirken. Så dukket det opp en rekke filippinske kvinner, og så også en god del andre, ikke mange, men desto mer aktive og ivrige. De ba og levde et katolsk liv så godt de kunne, og når det dukket opp en prest, ble han mottatt langt bedre enn man kunne forvente. Det var nesten som om man var etterlengtet hver gang. Og så fikk menigheten en kirke. Navnet var omstridt. Biskopen ville ikke ha det. Men sognepresten stod på, og sa at den skulle nevnes etter Lorenzo Ruiz, filippinernes første og viktigste helgen, en misjonær som dro fra Filippinene til Japan, der han led martyrdøden. Sognepresten sa at det var vanlig at folk «tok med seg» sine hellige. Og slik ble det. Så vidt jeg vet, er dette Europas eneste Lorenzo Ruiz-kirke (men kanskje er det senere kommet flere til?).

MODIG MARTYR: Den hellige Laurentius Ruiz døde i Nagasaki etter
tortur ved halshogging 29. september 1637. Foto: p. Dariusz Banasiak O.Cist.

3. Du har vært der selv. Hvordan var det?

– Ja, en god del ganger, og etter at vi har fått prest på stedet, er det ekstra hyggelig for meg å møte en medbror der.

Forholdene er små, så man merker seg detaljer.

Sommeren 1992 skulle jeg vikariere en måned i Hammerfest. Først var det en dags biltur fra Tromsø til Hammerfest en torsdag, og så en dag videre til Kirkenes (der vi den gang ikke hadde noe egen kirke, men brukte Kirkenes kirke). Lørdag var det dåp i Kirkenes, og jeg fikk med meg en del av dåpsselskapet, før jeg natt til søndag (hele natten i midnattsol!) kjørte fra Kirkenes til Hammerfest for å fortsette med høymesse der. Turen ble forkortet en halv time ved å kjøre gjennom Finland. Så da jeg underveis ba vesper, var jeg ikke bare i et annet land, men også i en annen menighet og et annet bispedømme (Helsinki) og måtte be for biskopen der, selv om det jo var en pastoralreise i én av våre menigheter.

Mange år senere kom jeg tilbake som diøcesanadministrator i Tromsø for å holde konfirmasjon. Da konfirmerte jeg ungdommen som jeg på første tur hadde døpt!

4. Er det noe spesielt man bør passe på når man tar turen dit?

– Ta tid og planlegg turen så godt at man får med seg noe mer. Man bør fortsette fra Bjørnevatn og et kortere eller lengre stykke opp i Pasvikdalen, både for å «se» over til Russland fra en av høydene med norsk OP, og har man god nok til bør man også dra opp til Svanvik og besøke «Øvre Pasvik nasjonalparksenter».

Har man tilstrekkelig tid, bør man også dra til Grense Jakobs elv m/Kong Oscar IIs kapell, samt til Neiden med Neiden kirke. Og så må man se etter de grønne kupler på den ortodokse kirke i Boris Gleb. Alle disse tre kirker var «propagandakirker» som ble bygd for å «verne» folk mot ortodoks, luthersk og katolsk (!) fare. Størrelse og utforming bærer preg av det. I Neiden må man selvfølgelig også se (i hvert fall utvendig) det bitte lille ortodokse Sankt Georgs kapell, Finnmarks eldste kirkehus, som forbindes med den ortodokse helgen Trifon. På den nye vei mellom Kirkenes og Storskog grense (veien går videre til Nikel i Russland), bør man merke seg at veimyndighetene har valg å kalle opp en tunnel etter denne helgen (men i sekularismens navn har man hoppet over å kalle ham helgen!). I tillegg bør man ta seg litt tid i Kirkenes samt ta en titt på de enorme gruveanlegg på Bjørnevatn. Her er det mye på en gang å få med seg!

Nå er det jo ikke så enkelt å komme inn i Russland, man kan jo forestille seg at man krysser grensen på Storskog. Etter en halvtime er man i Nikel, ingen vakker by, men med en uhyre interessant historie. I Murmansk traff jeg for tre år siden på en motorsykkeltur en katolsk kvinne som kom fra Nikel (der det er en ny ortodoks kirke). På Kolahalvøya finnes det for øvrig flere tusen katolikker, mange flere enn i Finnmark! Drar man litt videre, kommer man til Peschenga (finsk: Petsamo). Det var herfra kronprinsesse Märta med Ragnhild, Astrid og Harald satte kursen for USA i 1940 (jf. den med god grunn sterkt kritiserte film «Atlantic Crossing»). Viktigere er det ortodokse kloster som ble opprettet av den hl. Trifon, men ødelagt mange ganger. Nå er det igjen reist et stor og flott ortodoks kloster i området.

5. Hvilken litteratur vil du anbefale på turen? Noe å reflektere over?