Kristus er oppstanden, halleluja, halleluja! Ja, han er sannelig oppstanden, halleluja, halleluja!
Det er den seirende Kristus vi møter i «Oppstandelsen», en altertavle malt av Giovanni Bellini (1430 – 1516). Bildet ble ferdigstilt omkring 1475 –79 for et gravkapell i San Michele på øyen Isola, nær Venezia, og det henger i dag i Gemäldegalerie i Berlin.
Tekst: Therese Sjøvoll
Kristus har seiret over døden og han løfter seiersbanneret og blikket mot sin himmelske far, mens han svever i morgenrødens sky over den tomme graven. (Teksen fortsetter under bildet)
Bilde
VÅRT VERK PÅ PÅSKEDAG: «Oppstandelsen» av Giovanni Bellini (1430 – 1516).
«Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
Åp. 1, 18
Banneret refererer til Kristus som det sanne offerlam – Agnus Dei, Guds lam – han som tok bort verdens synder. Den hvite fargen representerer lammets renhet og det røde korset representerer blodet utgytt for de mange.
Kristi legeme
Sårmerkene på Kristi kropp er borte. Når han lyser velsignelse over oss med sin høyre hånd, er det ikke spor av naglen som gjennomboret den. Hans føtter er uskadet og såret i siden, der han ble spiddet, er borte.
Kristi kropp er slank og ikke særlig atletisk, men den gjør mektig inntrykk. Han er, proporsjonalt sett, et hode høyere enn de andre figurene i bildet. Dette understreker mirakelet. Han er, slik Paulus sier, det himmelske menneske (1 Kor., 15). Etter oppstandelsen viser han seg i sitt herlighetslegeme, fylt av Den hellige ånd (Den katolske kirkens katekisme, 645 – 646).
Den tomme graven
Den romerske soldaten foran den tomme graven løfter hånden i forskrekkelse. Bevegelsen er et ekko av Kristi velsignelse. Spydet en påminnelse om spiddingen på korset. Soldaten på veien mot graven ser også bestyrtet opp. Ved inngangen til graven sitter to soldater og sover. Den ene er nesten naken og hans skjold, dekorert med Medusas hode, er satt til side. Hans nakenhet blir ofte tolket som et symbol på den hedenske verdens fall da Kristus gjenoppsto.
Det er tidlig morgen den tredje dag. Kvinnene er på vei mot graven for å stelle Kristi kropp, og særlig tydelig blant dem er Maria Magdalena, kledt i rødt. I følge Markus- og Johannesevangeliet, var hun den første som møtte Kristus etter han hadde stått opp fra de døde.
Fra død til liv
Graven er satt inn i et berg, og bergformen bak de sovende soldatene ligner en hodeskalle. Dette henspeiler på Golgata – hodeskallehøyden, der Kristus ble korsfestet. Over graven skyter treet knopper og over høyden løper nå kaniner. Dødens åsted er forvandlet til et seiersted. En ny dag opprinner. Livet har seiret over døden.
Oppstandelsen i bilder
Det var ingen vitner til selve oppstandelsen, følgelig er den heller ikke beskrevet i Bibelen. Oppstandelsen er vanskelig å formidle visuelt, og Kirken var lenge tilbakeholden. Kristi oppstandelse ble først vist i symbolform, og gjennom andre bibelfortellinger (eksempelvis Jonas og hvalen). Først på 1300-tallet, hos Giotto, fremstilles den oppstandne Kristus i legemlig form.
Bellinis altertavle med den oppstandne Kristus ble ferdigstilt ca. 1475 – 79. Kristus med seiersfanen som svever over den tomme graven, er en visuell forestilling, en billedtype, som mangler bibelsk belegg: evangelietekstene beskriver ikke selve oppstandelsen, men det som skjer etterpå. Billedtypen oppsto mot slutten av 1300-tallet, og den var populær på 1400- og 1500-tallet. Den forsvant mer eller mindre utover 1600-tallet. Kanskje fordi denne billedtypen var noe kreativ når det gjelder Bibelens bokstav, og fordi den kunne forveksles med Kristi himmelfart.
Et seierstegn
I Bellinis altertavle viser den oppstandne Kristus seg som et seierstegn på himmelen. Sjelden har oppstandelsen blitt visualisert så vakkert, så fortettet, og så poetisk, som i Bellinis altertavle. Skjønnheten er intens og budskapet klart: Kristus er seierherren. Kristus har seiret over døden og synden.
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal leve om han enn dør.»
Giovanni Bellini(født ca. 1430 i Venezia, død 29. november 1516 i Venezia) var en italiensk maler. Han tilhørte en kjent malerfamilie og var sønn av Jacopo Bellini. I tidlige år var han i lære blant andre hos sin svoger Andrea Mantegna i Padova.
