Retningslinjer for katekesen

2 Pedagogiske elementer

2.1 Innledning

Dette er ikke stedet for en helhetlig, systematisk fremstilling av pedagogikk i katekesen. Det som følger, er for det første en skisse av grunnlaget for katolsk trosformidling i vår kontekst. For det andre presenteres pedagogiske elementer som er spesielt relevante for katekesen.

Utgangspunktet for all katekese er spørsmålet: "Hva ønsker vi for våre barn?" Vi ønsker at de unge får en tro som knytter dem til Kirken og dens helliggjørende (opp)gave; en tro de besitter og er glade i; en tro de lever, som de står for og stråler ut i samfunnet; en tro som hjelper dem gjennom livet og gjør dem i stand til å skille mellom rett og galt; en tro som gir dem muligheten til å gjenkjenne det guddommelige i det alminnelige og en tro som er gjennomsyret av et personlig tillitsfullt forhold til Gud.

For å formidle troen, bør man tale til hele mennesket: hodet, kroppen, hjertet og sjelen. Alt som er sant og godt kan brukes i pedagogikken, og man bruker i praksis stadig flere metoder og læremidler. GRK bekrefter at alle pedagogiske metoder som er hensiktsmessige i formidlingen av Kirkens budskap, kan brukes24. Det er viktig at kateketer bruker sine skapende evner og kan være individuelle i sin undervisning. De skal nettopp ha Kristus som lærer og ta av hans pedagogiske bredde.

Det annet Vatikankonsil indikerer to fundamentale krav for katekesen: "Undervise, ikke egen visdom, men Guds ord; ikke fremstille Guds ord i generelle og abstrakte vendinger, men ta i bruk Evangeliets evige sannhet på konkrete forhold livet."25

Innhold og metode er gjensidig avhengige av hverandre, og det ene må ikke prioriteres på bekostning av det andre. Det må legges vekt på den spesielle og krevende pedagogikk som spirer frem fra troen selv, og man må sørge for at det formidles et innhold som er teologisk solid.

2.2 Noen grunntanker for katekesen

Troen er en gave som er lagt i oss som et frø. Kateketene er der for å stelle jorden, for å gi næring og lys, og for å pleie planten mens den vokser. Mens troen vokser, bli den mer og mer personlig og vår. Samtidig er den noe vi har tatt imot, knyttet til 2000 år gammel overlevering, med røtter enda lenger tilbake. Den kan ikke løsrives fra dem. Troens innhold er noe vi må tilegne oss. Det formidles gjennom Kirken; av foreldre, prester, kateketer, og selve fellesskapet.

Gjennom århundrene har disse fire grunnaspektene preget trosoverleveringen:

Troen kjennes og bekjennes. Vi bør vite og forstå hva vår tro innebærer. Troen er sammenfattet i: trosbekjennelsen; sakramentene; menneskets kall til å leve etter Kristi Ånd og de ti bud; bønnen, særlig "Fader vår".
Troen feires. I liturgien og gjennom sakramentene feirer vi det vi tror på og tar imot Guds nådegaver.
Troen blir til liv. I vårt liv får troen form. Der virker Guds nådegaver, der lever vi vårt kristne kall bygget på et levende og personlig forhold til Gud.
Troen uttrykkes i bønn. I bønnen uttrykker og styrker vi vårt forhold til Gud. Bønn er grunnlaget for all tro, feiring og liv i Kristus.

Alle disse fire aspektene henger organisk sammen. De må finnes i katekesen og gjennomsyre all undervisning. I denne helheten skal troen formidles videre. Den katolske kirkes katekisme (KKK) følger den samme grunnstrukturen.

2.3 Elevenes forutsetninger

De unges situasjon og holdning i dag ble skissert generelt i kapittel 1.3. I tillegg finnes det aspekter i barnas utvikling som kateketene møter og som kan være både utfordrende og inspirerende.

I de 10 år de unge følger katekesen utvikler de seg på mange måter, og katekesen bør tilpasses deres utvikling. Nettopp fordi katekese retter seg mot hele mennesket, er det viktig å holde tritt ikke bare med elevenes intellektuelle og religiøse utvikling, men også med deres fysisk/motoriske, emosjonelle og sosiale modning og utviklingen av deres identitet.

Om man ser på elevens utvikling kan man si at den i store trekk beveger seg mellom:

En forståelse verden som er konkret, preget av svart/hvitt tenking, sentrert rundt nærmiljøet, akritisk, konservativ, tillitsfull, fantasifull, mottagelig og en verden som er mer abstrakt, nyansert, omfatter hele verden, åpen for nytenking, er idealistisk, men også mer reservert, (positivt) kritisk, realistisk/vitenskapelig, med behov for dialog.

Først og fremst har alle barn et stort mestringsbehov og dermed både ønske om og kapasitet til å lære. De barna som til vanlig lykkes, vil nok være fortrolige med at det stilles krav til dem. Vi kan også la de andre elevene oppleve gleden ved å strekke seg og samtidig vise dem anerkjennelse. Katekese retter seg mot hele mennesket. Derfor gjelder det ved siden av å formidle kunnskap, også å legge vekt på mange andre områder hvor barna kan være "flinke": å være åpen for det åndelige, å hjelpe til, å skille mellom godt og ondt, å uttrykke seg; å diskutere, å stille spørsmål osv.

Små barn er ofte særlig mottagelige for den atmosfæren man skaper og tryggheten man gir. De er opptatte av det konkrete daglige liv. Deres konsentrasjonsevne er kort, men intens, og de trenger gjentagelser. Disse barna er glade i og har behov for faste ritualer og regler. Samtidig får barna i dag ofte lite trening i å være rolig og repetere, men de liker å gjenta stoff gjennom lek og konkurranser. De liker fortellinger og forestiller seg lett en annerledes verden. Samtidig er de mette på inntrykk og det er derfor ikke lett å fange oppmerksomheten deres.

Barna er i og for seg svært ulike og mottagelige på forskjellige måter. Katekesen har mange muligheter og disse bør utnyttes, nettopp fordi vår tro taler på mange måter mot mennesket.

De unge er i en livsviktig fase av sine liv, og ofte blir læringsprosessen mest rettet mot det "å vite". Men de trenger også å lære å reflektere over og lære av erfaringer, lære å vurdere egne og andres situasjon og valg. I katekesens kontekst kan disse erfaringene sees i lyset av Evangeliet og menneskes sunne utvikling. Samtidig med at ungdommer er mer utsatt for åndelige og kulturelle kriser, finner man blant dem også et sterkt engasjement for rettferdighet og sosiale forbedring.

De unge trenger å se at vår tro ikke betyr å skape veltilpassede individer, men at de blir tilbud et "prosjekt" som gjelder hele livet og som er godt å være med på fordi troen gir svar på menneskets dypeste lengsel. De etiske aspekter av troen bør knyttes til det de erfarer som vesentlig. Troen bør derfor beskrives som noe som gir svar på ungdommens eksistensielle spørsmål, den bør peke mot ett sosialt engasjement og innsats i samfunnet.

Blant de eldre tenåringene og de unge voksne tas mange livsavgjørende beslutninger. Samtidig varer ungdomstiden i dag lenger enn den gjorde før blant annet fordi de unge er stilt over så mange valg og muligheter. Her bør menigheter og andre fellesskaper i Kirken tilby samtalegrupper og personlige møter hvor det kan tilbys en dialog og refleksjon rundt spørsmål unge er opptatt av. Ungdoms forutsetninger er mye mer uensartet enn hva tilfellet er for barn, nettopp fordi de går gjennom en slik turbulent tid. De bestemmes i høyere grad av den enkeltes situasjon og miljøet han eller hun lever i. For noen pekepinner henviser vi til kapitel 1.3.

2.4 Metoder

Det store spørsmål for kateketene er ofte: "Men hvordan formidler jeg troen til de barn og unge som er blitt betrodd meg?"

Som sagt før, kan i prinsippet alle pedagogiske metoder som er hensiktsmessige brukes i katekesen. Det er viktig å bruke flere enn én metode. Derfor behandler vi her ulike pedagogiske metoder og hjelpemidler.

Det er mye stoff å formidle; noe stoff er viktigere enn annet, en del stoff har vanskelige aspekter. Stort sett har man en dypere og annerledes forståelse av troen når man blir eldre. Derfor bør stoffet formidles ulikt på de forskjellige alderstrinn, ved at man etter hvert fordyper seg i forskjellige aspekter, etter spiralmetoden. Dette vil si at emnene gjentas flere ganger, men hver gang mer utvidet og på et dypere nivå. Dette krever mye av læreren, som må sørge for at det virkelig kommer inn noe nytt for hver gang stoffet repeteres. Hvis ikke vil det fort virke kjedelig.

Lærestoffet er forskjellig, og noe egner seg mer til forklaring (for eksempel symboler), noe må først og fremst forstås ut fra troserfaring (for eksempel mysteriet, det hellige), og noe annet forstås gjennom fortelling (for eksempel det kristne liv).

I GRK tales det om en deduktiv og en induktiv metode26. Den deduktive metode går ut fra et abstrakt begrep som forklares og defineres, og som etterpå blir knyttet til konkrete eksempler. (Gud har skapt verden. Derfor er naturen så vakker. Se på de fine blomstene, på fjellene.) Den induktive metode går ut fra konkrete eksempler, og ut fra dem forklarer man et abstrakt begrep. (Se på blomstene, på fjellene. Se hvor vakker naturen er. Hvem andre enn Gud kan ha skapt alt dette? Så Gud har skapt verden.) Her starter man med noe som er nær barnas liv og realitet, eller skaper en realitet for dem som de kan oppleve og ut fra dette begynner man å forklare.

Den induktive metode egner seg ofte best til å formidle trossannhetene. Det var også Jesu pedagogikk, slik vi ser av lignelsene i Evangeliet. Men den induktive metode ekskluderer ikke den deduktive, den brukes senere i formidlingsprosessen. Ofte går man fra det konkrete til det abstrakte og derfra igjen til det konkrete.

Her følger noen viktige undervisningsmidler og metoder som gjelder både for barn og unge. Noen brukes kanskje mer med barn og andre mer med unge, men grensene er flytende og samtidig brukes metodene ulikt på de forskjellige alderstrinn.

Opplevelse: For å forstå hva for eksempel bønn er, må man be med elevene og la dem oppleve stillheten. Ved å la barna/unge oppføre seg respektfullt i kirken, ved å forklare dem hvorfor de skal gjøre det, opplever de at kirken er Guds hus. At det er bra å be om tilgivelse, forstår man bare virkelig når man gjør det. Det er viktig å skape anledninger der man kan oppleve det vi forsøker å formidle. Å være for eksempel ministrant, gjør at de unge kjenner seg som medansvarlige for og bærere av messefeiringen. Tegn og symbolske handlinger kan føre til opplevelser og slik tale for seg selv.
Forklaring: I direkte kunnskapsformidling er det viktig å være klar, strukturert og logisk. Det vil ikke si at mysteriet ikke har sin plass, men at det har en logisk plass. Det er best at elevene på forhånd vet hva som skal forklares, at de underveis vet hvor langt man har kommet, og til slutt at man sammenfatter det man har forklart. Forklaringen kan naturligvis ikke være altomfattende. Det er ikke mulig å sette ord på alt. Troen er et mysterium som stadig utdypes etter hvert som man forsøker å leve den. Likevel er det viktig at de unge ikke sitter igjen med følelsen av at man må være dum for å tro, men at det finnes en harmoni mellom tro og fornuft, at det er klokt å tro.
Dialog: Både barn og ungdom må føle at det er trygt å komme med spørsmål. Det er spesielt viktig for de unge å vite at de er i et miljø der man respekterer hverandres uttalelser og opplevelser, der man ikke ler av hverandre, og at man ikke tuller med åndelige ting. Med barna er dialogen særlig viktig for å oppdage om de har forstått det man har forsøkt å lære dem. Og for alle gjelder at dialogen er et godt hjelpemiddel for å knytte kunnskapen til livet ved å gi konkrete, levende eksempler. Lærerne bør stadig passe på at spørsmålene ikke leder alt for mye bort fra emnet. Det er særlig viktig når man har med små barn å gjøre. Med de unge kan det av og til være godt å bruke tid på de ting de virkelig er opptatte av. Slik merker de at vi er ekte interessert i dem. Om man gjør det for ofte med små barn, mister de lett oversikten. Samtalen kan da fort ende opp i mye fortelling uten at det blir noen sammenhengende dialog. Det er også godt at barna kan fortelle sine ting, men til rett tid.
Erfaring: Trosformidlingen bør knytte an til selve livet. Det er viktig for alle mennesker uansett alderen. Slik oppdager man at Gud ikke er noe abstrakt. Dette kan oppnås ved å ta i bruk Guds pedagogikk, som først og fremst kommer til uttrykk gjennom inkarnasjonen. Ordet ble menneske av kjøtt og blod. Gud har kommet oss nær. Denne pedagogikken kan lærerne sette ut i livet ved å fortelle om sine egne eller andres trosopplevelser. Når det er snakk om erfaringer, er det nødvendig å skille mellom troserfaringer og vanlige opplevelser. Det er viktig at troen ikke blir avhengig av våre følelser og stemninger. Gud finnes selv om vi ikke alltid opplever hans nærvær. Vår tro bør være et lys i alt vi opplever. Selv om troen alltid er personlig, er den altså ikke avhengig av våre subjektive følelser. Også barna og ungdommene bør gis rom til å fortelle om egne erfaringer. Slik blir de trygge og får sjansen til å komme med ting de ikke så lett snakker om andre steder.
Tradisjoner: Fester, høytider, kirkeåret, krybben, korsveien...; alt dette hjelper oss til å vite oss båret av et stort og langvarig fellesskap og en tradisjon som gir oss røtter. Katolske tradisjoner og vaner bør komme frem i undervisningen, og det er viktig at også foreldrene får hjelp til å holde fast på eller utvikle forskjellige enkle former for liturgi i hjemmet.
Utenatlæring: Det er viktig å ha essensielle formuleringer om troen i hodet27. Små barn har en stor kapasitet og interesse for å lære utenat. Og særlig de unge vil føle seg mer hjemme i liturgien når de kjenner tekstene. Det finnes mange måter å lære utenat på, alt avhengig av situasjonen: gjennom gjentagelser, nedskriving, utfylling, sang, konkurranser, lek, gåter eller rebuser. Man må velge metode ut fra stoffets karakter. Å lære barn å be gjør man ved å be ofte sammen med dem. Som sagt kan man lære dem bønner utenat på forskjellige måter, men det er for eksempel ikke hensiktsmessig å lære bønn gjennom en konkurranse. Det er imidlertid morsomt å bruke konkurranser og rebuser for å lære de ti bud utenat, etter at man først har drøftet innholdet sammen. En sideeffekt av at barna lærer slike viktige ting utenat, er den tryggheten det gir dem.
Fortelling/høytlesning: Dette er noe som særlig barna liker godt og som egner seg særlig godt for trosformidling. Jesus selv brukte ofte fortellinger for å forklare hva han mente. I denne forbindelse er det viktig at det som leses fra Bibelen skilles fra andre fortellinger. Ved fortelling og høytlesning må man passe godt på at man ikke ubevisst formidler andre budskap som ikke tjener formålet. For eksempel er fortellingene om helgenene ofte egnet til å illustrere troslæren, men det gjelder å passe på at det sensasjonelle ikke blir det viktigste i historiene.
Aktivitet: Det er mange aktiviteter som egner seg godt for trosformidling, for eksempel dramatisering av bibelfortellinger (særlig med barn), tegning, sang, forming og lek. Her er det viktig at budskapet ikke forsvinner i aktiviteten, men at den understreker budskapet og hjelper til å huske det bedre.
Audiovisuelle midler: Disse er nyttige, men man må passe på at kontakten med elevene ikke forsvinner. Slike midler kan aldri erstatte en lærer. Det er viktig at de blir brukt som utgangspunkt for samtale, eller at de følges opp med en forklaring.
Bruk av kirkerommets visuelle estetiske symbolikk: Kirkerommet har en stor mengde av symboler som egner seg som utgangspunkt for katekese. Gjennom hele Kirkens historie har troen blitt uttrykt i bilder, monumenter, musikk og dans. Dette er gode hjelpemidler.

For å anvende disse hjelpemidlene mest mulig hensiktsmessig, er det en fordel at alle kateketene har en skriftlig plan for sin undervisningsenhet, og at de etter undervisningsdagen går igjennom denne planen for å vurdere hva de har oppnådd av målsettingene, hva de ikke fikk til og hvorfor. Et slikt evalueringsark blir et nyttig dokument også for oppdatering av undervisningsopplegget.