1 Katekesens virkelighet
1.1 Hva er katekese?
"Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere. Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende."1
Å gi troen videre hører med til Kirkens vesen. Katekese er en del av misjonsbefalingen: "å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere". Ordet katekese betegner egentlig opplæring av allerede troende og døpte mennesker, og det skilles mellom katekese og forkynnelse for ikke-troende. I praksis er det ofte tale om en flytende overgang. Både blant unge og voksne katolikker finnes det dem som er nokså uvitende om hva deres tro innebærer. Små barn må få alt fra grunnen av. Katekese til disse betyr derfor først og fremst å vekke troen i dem, å lære dem å elske Gud og kjenne Evangeliet. Vi definerer med andre ord her katekese som: formidling av troen til de døpte2.
Hele katekesens mål er å bringe oss i kontakt og forene oss med Jesus Kristus og gjennom ham med hans himmelske Far. Vi skal dra omsorg for at våre barn blir levende i troen på Kristus og følger ham. I katekesen skal barna lære å bekjenne, feire og leve troen og gjøre det i sitt eget miljø. Målet ligger ikke langt unna oss i en fjern fremtid. Allerede det å delta i katekesen, som deltagelse i all kirkelig aktivitet, forener oss nemlig med Kristus.
Kristus er selv mer enn målet: Han er midlet for å nå målet, læreren og veien3. Som lærere lærer vi av ham; vi gir våre barn vår kunnskap og erfaringer fra og om ham. Han lærer oss hvordan vi skal undervise. Han var selv lærer, og vi skal bruke hans pedagogikk. Alt dette kan vi gjøre i forvisningen om at han utruster oss med den Hellige Ånd.
Kristus har gitt oss Kirken, som er et tegn på og redskap for samfunnet mellom Gud og mennesker.4 Dette samfunnet erfarer vi i menigheten, som er det sted vi møter Kirken og hvor katekesen finner sted. I menighetens liv finner vi forskjellige veier som fører oss mot det ene og felles mål. Katekesen er én av disse veiene, med sitt eget særpreg, men den står likevel i uløselig sammenheng med de andre:
Liturgi, sakramenter, bønn og fellesskap er sentrale sider av menighetens liv og virke. Samtidig inngår de i katekesen og avspeiler dens flersidighet: I katekesen får barna kunnskap om liturgi, sakramenter og bønn og blir samtidig oppdratt til å erfare dem, leve seg inn i dem og bygge opp fellesskapet.
Et annet område hvor katekesen skal formidle både liv og lære og helst anskueliggjøre det ut fra menighetenes hverdag, er diakoni/omsorg for andre. Utfordringen ligger på menigheten: kan den fremvise en livsstil som er forskjellig fra den man opplever i samfunnet for øvrig?
En av katekesens sider er læring av det særskilte ved det kristne fellesskap. Det er ikke sikkert at menigheten har et liv som er tiltrekkende for barn og unge. Om ikke annet er det et mål at katekesen, som er en del av menighetslivet, selv søker å være et alternativ. Katekese skal være menighetsbyggende.
1.2 Ansvaret for katekesen
1.2.1 Bispedømmet og menigheten
Kristi oppdrag gjelder hele Kirken. Den universelle Kirke er fullt ut til stede i hvert bispedømme. Bispedømmet er derfor en Kirke i miniatyr, med alle Kirkens kjennetegn. Det er der Evangeliet forkynnes og troen feires og gis videre. Derfor er det innenfor rammen av bispedømmet at katekesen hører hjemme. Denne tilknytningen er det viktig å være klar over, selv om det meste av arbeidet med katekesen i praksis utføres i menighetene.
Ettersom katekesen er et oppdrag for hele Kirken, utføres den i enhet med biskopen. Dette innebærer at all katekese i menighetene skal innordne seg i bispedømmets kateketiske program, slik det fremlegges av biskopen og hans medhjelpere i katekesen. Kateketene er medhjelpere i dette arbeidet og handler ikke på egne, men på Kirkens vegne. Katekese er dermed en kirkelig aktivitet, og dette må prege den på alle områder5.
Katekese er en oppgave for hele menigheten6, som i seg selv er et levende eksempel på det kristne liv og fellesskap, ved at den feirer sakramentene, ber og lever troen sammen. Det angår hvert menighetslem at kateketene og de som får undervisning, blir inkludert i menigheten og dens liv. Hver og én av oss skal være med på å skape et miljø som bygger opp under katekesen, og den enkelte har rikelig anledning til å bidra med sitt. Katekese modner ikke bare troen for barn og unge, men bringer også menigheten selv til å modnes.
Alle Kirkens lemmer skal bære vitnesbyrd om troen, hver på sitt vis. I tillegg kaller Kirken noen av de troende til det særskilte oppdraget det er å gi troen videre gjennom katekesen. På grunn av dens universelle karakter, utføres katekese av både prestene, diakonene, ordensfolk og legfolk. Man kan dessuten trygt si at foreldre er barnas første og viktigste kateketer. Der hvor en av disse formidlergruppene mangler, mister katekesen en del av sin rikdom og betydning7.
1.2.2 Familien og Kirken
I kraft av Guds skaperordning er familien samfunnets grunnleggende enhet. Som en særskilt beskyttet enhet har foreldre rett til å sørge for oppdragelse og undervisning som er i samsvar med egen religiøs oppfatning og livsanskuelse.
Dette utgangspunktet gir familien en enestående plass i Kirken: Her blir det kristne fellesskap synlig og konkret8. "Det kristne hjem er det sted barna først opplever troen og lærer å be. Derfor er det med rette hjemmet kalles "huskirke", et fellesskap i nåde og bønn, en skole i menneskelige dyder og kristen nestekjærlighet."9
Foreldrene har rett og plikt fremfor alle til å oppdra sine barn i tro og kristen praksis gjennom ord og eksempel. Dette må i dag ikke minst sees som en beskyttelse for familien. Foreldrene er de første og viktigste oppdragerne av sine barn; de har også en grunnleggende kompetanse: De er oppdragere fordi de er foreldre. Foreldrene mottar i ekteskapets sakrament både oppgaven å sørge for en kristen oppdragelse av sine barn og samtidig nåden som trengs til å utføre den10. For katolske foreldre hører en kristen trosformidling med i deres oppdragergjerning.11 Det er i hjemmet at barnas tro kan bli en konkret del av deres liv.
Menigheten og hele Kirken må støtte opp under familien for at foreldrene best mulig kan utøve sine oppgaver. Dette er særlig viktig i vår sammenheng, hvor bevisstheten om familiens egenart og integritet er svekket. Vi må oppmuntre foreldrene til å se storheten i sitt kall og hjelpe dem til å kjenne sine muligheter, til å tro på seg selv og realisere sin kompetanse.
Foreldrene alene er ikke i stand til å komme barna i møte med alt som følger med oppdragelse og behov for opplæring og sosialisering. Her kommer andre medlemmer av Kirken inn og gir assistanse på sitt område. Kirken har også i kraft av misjonsbefalingen og barnas dåp et selvstendig grunnlag for å undervise dem og fylle ut foreldrenes innsats.
1.2.3 Biskopen og sogneprestene
Siden katekesen er en uunnværlig del av Kirkens liv, vil den måtte være en iboende del av Kirkens organisasjon og kan ikke baseres på private initiativ eller skilles ut i en egen organisasjon12. Planer for katekesen, arbeid, opplæring med mere vil være et hovedtema for biskopen og prestene. Det er de som fremfor alle er kalt og viet til å være de ledende på området. Sammen skal de se fremover, trekke opp retningslinjer og sette dem ut i praksis.
Det overordnede ansvar for katekesen ligger hos biskopen. Blant hans viktigste oppgaver er forkynnelsen av Evangeliet; i denne profetiske tjenesten er misjon og katekese to nært forbundne elementer. Derfor er han også fremfor alle den ene ansvarlige for katekese og kateketene.
Biskopen skal selv formidle Evangeliet til de troende og også sørge for at den trosformidling som drives av andre i bispedømmet, holder det nødvendige nivå. For at dette skal skje, må han se til en effektiv prioritering, skaffe nødvendig personell, midler og utstyr og se til at kvaliteten på tekster og andre hjelpemidler for katekese er god nok. Han har også ansvar for at den trosformidling som foregår, er autentisk.
Han er ansvarlig for den organisatoriske siden av katekesen og for at det etableres et klart, sammenhengende og felles program i bispedømmet som svarer til de troendes behov. I den forbindelse er det også nødvendig å sikre at kateketene blir adekvat forberedt for sin oppgave, både praktisk og teoretisk13.
I menigheten ligger ansvaret for katekesen hos sognepresten14. Det har sitt utspring i hans ordinasjon, og i kraft av denne ligger det i hans tjeneste å koordinere og styrke andre tjenester og oppgaver i menigheten. Som "oppdrager i troen" arbeider han for at de troende skal bli rettledet og nå kristen modenhet. I dette ligger at han også står i tjeneste for legfolkets apostolat, fostrer kall til katekese og støtter kateketenes arbeid.
Sognepresten skal sørge for at katekesen finner sin plass i Kirkens liv. Dette skjer på menighetsplan gjennom å fremme forståelsen for at hele menigheten har ansvar for katekesen, ved at katekesen integreres i menighetens totale evangeliseringsarbeid og at båndet mellom katekese, sakramenter og liturgi strykes. I et bispedømmeperspektiv skjer det ved at båndene mellom menighetens katekese og bispedømmets pastorale programmer blir sikret, særlig ved å hjelpe kateketene til å bli aktive samarbeidspartnere i et felles bispedømmeprogram.
Hva kateketene angår, er det sogneprestens oppgave å fremme og skjelne kall til tjeneste som kateket og å se til at kateketene og deres misjon blir verdsatt i menigheten. Presten bør også vite seg ansvarlig for at lærerne får god oppfølging og videre utdanning. Som "kateket for kateketene" skal han vie opplæringen av kateketene særskilt oppmerksomhet.
Han er også ansvarlig for den grunnleggende organiseringen av katekesen, skal la kateketene delta aktivt, og sørge for at katekesen er "godt strukturert og målrettet."15
Sognepresten skal ta ekstra ansvar for førstekommunionsforberedelsen og fermingen (konfirmasjonen), men underviser ikke nødvendigvis selv. Sognepresten og kateketene er gjensidig avhengige av hverandre; sognepresten vil til vanlig ikke alene kunne ta det direkte arbeidet med katekesen; kateketene på sin side vil samarbeide med sognepresten og ønsker og trenger hans støtte. Erfaring viser at kvaliteten på katekesen i en menighet i stor grad er avhengig av prestens nærvær og medvirkning.
1.2.4 Ordensfolk og legfolk
Katekese i de store menighetene blir ofte båret av legfolk som gjør en betydelig frivillig innsats. Ofte er de selv lærere av yrke, men mange ganger er det også foreldre, ordensfolk eller interesserte unge, som først har vært med som hjelpelærere en tid.
Kirkeretten oppfordrer (kfr. note 14) både ordensfolk og legfolk til ikke å avslå å hjelpe når sognepresten ber dem om det, med mindre de er lovlig forhindret. Hva som ligger i begrepet "lovlig forhindret", må være gjenstand for skjønn, og det ligger i sakens natur at det i vurderingen må utvises stor fleksibilitet. Det hovedpoenget kirkeretten her klart får frem, er hvor alvorlig Kirken ser på sin forpliktelse til å drive katekese. Denne plikten hviler i første rekke på dem som har et særskilt kall i Kirken og videre på dem som på grunn av sin utdannelse er spesielt skikket for oppgaven. Men alle Kirkens lemmer forventes å yte sitt når de ansvarlige ber om det.
Kirken oppfordrer ordenene og medlemmer av kommuniteter og andre kirkelige grupperinger til å engasjere seg i katekesen så langt de kan. Deres særlige kjennemerke er bekjennelsen av de evangeliske råd, og det er en gave til hele Kirken: De vitner om sin vigsel og er levende tegn på Kristi rikes virkelighet. De viser at det er mulig å oppgi seg selv til fordel for det radikale ved saligprisningene. Deres særlige plass i katekesen kan derfor ikke erstattes av prester eller legfolk.
Legfolkets ansvar for katekesen springer ut av dåpen og fermingen. I tillegg til den deltagelse i det alminnelige prestedømme, Kristi prestelige, profetiske og kongelige tjeneste, som dette gir, kommer det personlige kall. Kallet fra Kristus og forbindelsen med ham er det som ligger til grunn for å arbeide med katekese. Det personlige kall må bekreftes av Kirken. Til denne oppgaven bringer legfolket det som er typisk for deres liv - å leve "i verden" og dele vanlige menneskers kår. De tar med og beriker katekesen med den fornuft og følsom innlevelse som dette gir.16
Legfolkets ansvar for katekesen vil også komme til uttrykk gjennom menighetsrådets arbeid.17
1.3 Katekesen og barn og unges virkelighet
Barn og unge i dag har til dels svært forskjellige forutsetninger og tanker fra dem man fant før. Som ungdom til alle tider, er de åpne for både positive og negative krefter. Skal katekesen lykkes, må vi derfor vite hva slags krefter de omgis av og hva som beveger dem. Bevisstgjøring omkring deres situasjon er for så vidt bevisstgjøring om vår egen tid. Samtidig må vi vite at vi selv, familie, nærmiljø og Kirken, er de som har de beste forutsetninger for å prege våre barn og unge.
Sett fra Kirkens side er de negative trekkene ved utviklingen iøynefallende; samtidig finnes også tendenser som trekker i positiv retning. Forholdene varierer, og generaliseringene nedenfor er ikke allmenngyldige; det er snakk om tendenser og retninger. I tillegg kommer det faktum at samfunnet er i stadig forandring, noe som særlig gjelder ungdomsgruppene: Hva de unge i øyeblikket tenker og gjør, hva som er "in", endrer seg raskt. Stort sett vil imidlertid slike svingninger berøre mer overfladiske forhold som moter, musikkvalg og lignende, forhold som ikke er særlig interessante i denne sammenheng.
Selve undervisningssituasjonen er blitt mer krevende. Flere disintegrerte familieforhold, mindre voksenkontakt og økende negative impulser fra media, er med på å vanskeliggjøre en sunn personlighetsutvikling for barn. De får mindre grensesetting og mindre trening i å være rolige og lære. En del viser økende tendenser til aggresjon og provokasjon, samtidig som det generelt blir mindre aksept for at voksne reagerer; relasjonene mellom barn og voksne blir i stigende grad problematiske.
Samtidig svekkes gradvis den kirkelige tilknytning. Foreldre kan være likegyldige eller til og med negative til Kirken og overlate barn og unge til deres egne prioriteringer. Dette kan særlig oppleves i forbindelse med sakramentsundervisningen. De som sender sine barn til all katekese i løpet av undervisningsperioden, vil gjennomgående være positive. Men noen av dem som går til katekese, kan ikke forventes å ha med seg kristne normer som verdireferanse verken fra hjem eller skole. De blir i stigende grad uten elementær kunnskap om troen. Samtidig vil mange unge mene at de kjenner kristendommen, oppleve den som foreldet og søke alternativer.
Barn og unges verden preges, i likhet med de voksnes, stadig mer av selvsentrering og materialisme; en følge både av praktiske muligheter og de normer som etter hvert dominerer. Media, skole og samfunn blir i stor grad normstyrende, og verdier som frihet og likhet, pluralisme og toleranse kan ofte bygge opp under individualismen. Disse verdiene som har stor gjennomslagskraft innebærer betydelig konformitetspress, er i seg selv positive ideer, ja kristne idealer. Men de gjøres absolutte og tas ut av sin kristne referanseramme. Dermed kan de ende opp med innhold som motsier troen.
De unge lærer at selvrealisering og rask behovstilfredsstillelse er riktig, og mulighetene er der i langt større omfang enn tidligere i form av blant annet underholdning, aktiviteter og reiser. Barn har ofte rikelig med stimuli og er mette på inntrykk; ungdom opplever oppfordring til og forutsetninger for fritt seksualliv. Umiddelbar oppfyllelse av ønsker og kortsiktig tenkning kommer i forgrunnen. Samtidig fører de mange muligheter til færre faste holdepunkter og svekket identitetsdannelse.
Som en reaksjon på det egosentriske i utviklingen oppstår et sterkt behov for tilknytning, med redsel for å falle utenfor miljøet, og det er et behov for å komme ut over seg selv. For eldre ungdom vil dette kunne lede til en religiøsitet basert på ønske om selvutvikling og jag etter opplevelser, hvor det guddommelige tilpasses egne behov. I nyreligiøsiteten ser man seg selv som del av det guddommelige, samtidig som fokus settes på en selv i stedet for på Gud og vår neste, slik det skal være i kristendommen. Behovet for tilknytning kan også lede til at unge følger dominerende personer og ekstreme grupper, som ofte har enkle og radikale ideer uten noen nærmere strukturering. Vi står overfor nyorienteringer med tiltrekningskraft og kulturer som er fremmede for kristendommen.
På denne bakgrunn blir Kirkens lære likegyldig for mange unge eller kommer i strid med deres oppfatninger. Kristne begreper som forsakelse, ydmykhet og tålmodighet blir uten mening eller innhold. Kirkens krav om absolutte sannheter, om rett og galt, kolliderer med et misforstått syn på toleranse og frihet og vil fremstå som intolerant. Synd og nåde er uinteressante problemstillinger eller til og med negativt ladet i en kontekst hvor begrepet synd ikke finnes eller synet på rett og galt er endret i forhold til det tradisjonelle kristne. Ungdom lever i stor grad i nuet, og de spør ganske enkelt: Hva gir det meg å være kristen?
Selv om disse negative trekkene bare er en del av helheten, er det likevel berettiget å spørre hva Kirken har å stille opp med, og hvilke av disse trekk som kan snus i positiv retning. Det er nødvendig å stille spørsmålet fordi vi skal være realistiske; våre handlinger og planer skal være virkelighetsnære, slik at skuffelser ikke stopper oss. Vi kan være sterke og utholdende nok når vi har riktige forventninger. Men det er heller ikke tilstrekkelig å være virkelighetsnære; stopper vi der, vil vi i utgangspunktet bare se på vår egen begrensning eller styrke og dermed handle på feil premisser.
Her kommer grunnlaget for hvorfor vi driver med katekese inn. Den er en absolutt betingelse for Kirken, er en del av dens vesen, og den er en integrert del av vårt kristenliv. Menigheten selv blir skadelidende hvis den ikke er opptatt av katekese der den er. Ytre resultater er derfor i seg selv ikke avgjørende: Det dreier seg om noe vi må gjøre og gjøre det beste ut av. Det er ikke vi selv som skal stå i sentrum, men vår "oppdragsgiver", Kristus. Han kjenner våre muligheter, utruster oss og har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende18.
Ut fra dette bør vi understreke at katekese alltid kan og må være dynamisk, skapende og oppfinnsom. Jesus selv lærer oss det, og vi bør sørge for at vi er utrustet til det og at vi tør å stole på de evnene Gud har gitt oss. Å arbeide med katekese er derfor fremfor alt en positiv utfordring og givende både for kateketer og barn. Kateketene gis mulighet til et personlig engasjement og til å gi av sine egne erfaringer. På denne bakgrunn kan man så se de positive utfordringer i dagens situasjon:
De barn og unge vi mottar til undervisning, vil som regel ha mottatt dåpen, noe som innebærer at de har mottatt den Hellige Ånd. Derfor finner det vi formidler, gjenklang i dem. Om det ikke er merkbart, skal vi likevel vite at responsen er der og gjerne kan bli synlig på et mye senere tidspunkt.
Oppgaven går langt ut over barn og unges læring; katekese er formidling av et mysterium. Barn er åpne for det som er der uten å være håndgripelig. De unge i dag er også mer fortrolige enn tidligere med at tro kan ha ikke-forklarbare dimensjoner og vil være søkende overfor mysteriet.
Trekk i tiden åpner for dialog. Dagens unge er ikke hemmet av autoritetsfrykt. De er ofte både informerte, reflekterte og samfunnsbevisste. På skolen og hjemme har de lært å stille spørsmål ved intolerante holdninger og ukvalifiserte meninger. De krever informasjon og begrunnelse for standpunkter. Dette er en utfordring i enhver undervisningssituasjon og spesielt der man ønsker å formidle et livssyn. Kateketenes tro må fremstå som ærlig og ekte - som levet. Den formidlende part virker overbevisende gjennom sitt engasjement, sin søke og undring og når meninger formidles slik at det finnes rom for dialog. Det er viktig å ta barn og ungdoms innvendinger og spørsmål på alvor og slik vise seg som et søkende medmenneske/medkristen.
Barna er fulle av inntrykk, men har de noe i seg som kan sortere dem - kriterier for godt og ondt, likegyldig eller betydningsfullt? Vi lærer at Loven står skrevet i deres hjerter, og at de er født med en samvittighet som er den høyeste personlige instans for å skjelne mellom godt og ondt. Barn er glade for å få orden og grep på sine liv, for begreper. De har følelse for hva som er sant og ekte, og vi kan gi dem dette, gi dem noe helhetlig og autoritativt.
Både barn og unge har lengsel etter den fred og glede som troen bringer. Mange vil nok gledes ved medmenneskelig kontakt, ved omsorg og ved trygghet gjennom grensesetting. Mange søker og trenger noe så enkelt som kontakt med voksne. Vi kan hjelpe dem til å få noe av dette, og om ikke annet, gi en opplevelse som senere kan modnes i dem.
Mange unge søker naturlig sannhet og det som kan gi livet mening. Det ustabile og overfladiske i ungdomskulturen kan gi dem grunnlag for en særlig interesse for den kontrasten som Kirken står for. De unge ønsker holdepunkter og trygghet, noe som står fast, og som gir en helhetlig forståelse av livet. Dette kan Kirken formidle og samtidig gi styrken ved å se sammenhenger, ved dømmekraft og et sunt skjønn. Troen er identitetsskapende og gir en selvbevissthet som går til kjernen av personligheten. Den gir oss en ekte individualitet som samtidig setter oss i en sosial sammenheng. Vi er skapt til å utvikle nettopp de spesielle gaver som Gud gir til hver og en av oss for at vi skal bruke dem til å tjene hverandre.
Unge er ofte idealister og søker engasjement. Vi kan utfordre dem og vise dem at å være aktiv katolikk er den mest utfordrende måte å leve på, at det venter noe nytt og dristig. Katekesen kan anspore dem til å bruke seg selv i det godes tjeneste og gi dem utfordringer. For dem som ikke kommer først i konkurransene, kan vi hjelpe dem til å se sin verdi og til å la den komme til utfoldelse uten å skulle sammenligne seg med andre. Den rendyrkede katekese kan komme i bakgrunnen, og opplegget bør kanskje få mer preg av evangelisering og sosial virksomhet fordi det kan være nødvendig som grunnlag for videre modning.
Vi tilbyr ganske enkelt en alternativ livsstil. På grunn av endringene omkring oss vil vi stadig mer måtte skille oss ut, men vi har derfor også mulighetene til å være tydelige og troverdige.
Vi må også våge å gå bakenfor "dennesidige" synspunkter og få frem ansvaret for oss selv ut over døden og alvoret ved de valg vi gjør. Da først gir vi mer enn gode argumenter for å velge troen. Vi blir selv tro overfor hele sannheten og gir de unge det best mulige grunnlag for å kunne se forbi forsakelser til det liv i kjærlighet som troen kaller oss til19.
1.3.1 Barn og unge med funksjonshemninger
Vi kan ikke her gå inn på hvordan menighetene kan tilrettelegge undervisningen for barn og unge med funksjonshemninger i praksis. Men vi vil understreke at selv om dette er en liten gruppe, er den viktig:
- "Til sist noen ord om møtet med dem som på en eller annen måte har en psykisk utviklingshemning. Her er det særskilt viktig at "katekesen" tilpasses den enkeltes muligheter. Her, som ellers, kan metodene variere, men - som GRK uttrykker det:
- 'Det kristne fellesskapet oppfatter dem som er fysisk eller psykisk utviklingshemmede og andre svakstilte og fremfor alt de som er barn, som særskilt elsket av Herren? Faderens kjærlighet til de svakeste blant disse barna og Kristi og Åndens stadige nærvær i dem er en forsikring om at hver person, uansett begrensninger, er i stand til å vokse i hellighet' (GRK 189)."20
1.4 Katekesen og det øvrige barne- og ungdomsarbeidet
I utgangspunktet finnes det mange grupper og enkeltpersoner som kan tenkes å være engasjert i barne- og ungdomsarbeid ut over den rene katekesen. Dette er en berikelse for den enkelte menighet og en hjelp til å nå flest mulig barn og unge. Hovedtyngden av det organiserte ungdomsarbeidet i Norge skjer i dag innenfor rammen av Norges Unge Katolikker (NUK), og det er derfor naturlig å behandle dette spesielt her. Som følge av tilskuddsordninger fra det offentlige gjelder særlige styringsregler for organisasjonen sentralt og for lokallagene i menighetene.
Menighetskatekesen og NUK har som felles mål å bevare og utvikle troen hos barn og unge. NUK ser sine medlemmer først og fremst som del av menigheten og dens liv og søker å skape et sosialt miljø for dem. Tyngdepunktet for NUKs virksomhet ligger derfor i utgangspunktet på et litt annet område enn katekesen. Samtidig vil det som er felles for de to områdene etter hvert komme mer i forgrunnen; det er nødvendig for katekesen å se bredt på undervisningen av unge og inkludere både det sosiale og ulike aktiviteter, og NUKs arbeid vil stadig ha trostemaer som samlende grunnlag.
Katekesen og styringen med denne må følge det som blir skissert i kapittelet om ansvaret for katekesen, og dette innebærer blant annet beslutninger om planer og personvalg. Man kan derimot spørre seg om menighetene selv plikter å drive barne- og ungdomsarbeid utenom den rene katekesen. Som nevnt, vil det fremover bli mer felles mellom katekese og særlig arbeidet for ungdom. Overgangen mellom de to områdene er flytende og må være det. Katekese gjelder ikke bare kunnskapstilegnelse, men også erfaring med kristen livsførsel. Slik erfaring vil ungdom kunne få i samvær med voksne, men det er noe som også hører med i barn og unges samvær med hverandre, og man er da over i det man til vanlig kaller barne- og ungdomsarbeid.
Viktigst er synspunktet som er det primære og favner de forannevnte: Barne- og ungdomsarbeidet må ses som ledd i menighetens totale evangeliseringsoppdrag. Det er derfor riktig å si at menighetene har plikt til å drive barne- og ungdomsarbeid. Dette kan skje i samarbeid med det lokale NUK-tilsluttede ungdomslaget, men fungerer ikke dette, for eksempel i situasjoner hvor ungdomslaget ikke har aktivitet eller mangler engasjerte personer, er menigheten selv ansvarlig. Det er avgjørende at menigheten ved prest og menighetsråd er seg bevisst sitt primære ansvar på dette området samtidig som det gis rom for ulike initiativer fra enkeltpersoner og grupper.
1.5 Katekese og innvandrere
En meget stor del av norske katolikker er i vid forstand innvandrere. Men til vanlig tenker vi på de sist ankomne, første og andre generasjon, når vi tar for oss innvandrere. De nordiske biskoper har i sine retningslinjer for kateketsentralene reist en del spørsmål omkring katekesen og nasjonalgruppene, og forutsatt at spørsmålene behandles i nasjonale retningslinjer. Noen av disse spørsmål eller sider ved dem er for Oslo katolske bispedømmes del allerede behandlet i Retningslinjer for nasjonalsjelesorgen fra 1996, og det vises til disse for en grundigere behandling av emnet. Der heter det blant annet:
- "For barn og unge som forventes å bli boende her, er det nødvendig å lære å uttrykke sin tro på norsk. Derfor må det normale være at alle barn gis religionsundervisning på norsk.
- Dette forhindrer ikke at enkelte grupper, kanskje særlig de som fra norsk synsvinkel er mest fjernkulturelle, tilbyr en supplerende katekese på eget språk.
- Katekese for barn/unge på andre språk i stedet for på norsk kan være nødvendig overfor dem som bor her midlertidig, og for dem som ikke ennå har lært norsk, med da i en overgangsperiode.
- Det sosiale aspekt, det at vennskapsbånd knyttes med jevnaldrende katolikker, er meget viktig i trosformidlingen. Et kateketisk opplegg som er splittet opp etter nasjonalgrupper, vil i mange menigheter innebære at miljøene blir for små, og at barna/ungdommen ikke får anledning til å bli venner med jevnaldrende katolikker av annen nasjonal bakgrunn enn deres egen .21"
Det er verdt å merke seg at retningslinjene her taler om en supplerende - ikke parallell eller konkurrerende - katekese på andre språk enn norsk. For noen gruppers vedkommende vil nok undervisning i og på morsmålet være den eneste mulighet Kirken har til å holde kontakt med dem og gi dem katekese. Om troen ikke blir knyttet til barnas norske hverdag og menigheten som helhet, holder den imidlertid vanskelig i lengden.
I denne sammenheng spiller også praktiske forhold en rolle. I små menigheter vil katekesen som oftest være felles. I store menigheter kan antallet barn gjøre det vanskelig å integrere alle i norskspråklig katekese. Da blir løsningen ofte å gi katekese på morsmålet for enkelte grupper. Å forandre dette kan i enkelte tilfeller være svært vanskelig eller umulig på kort sikt. På lang sikt må derimot en felles katekese på norsk være målet.
Som medlem av Kirken i Norge, tilhører man først og fremst Guds folk og ikke en bestemt nasjonal (eller annen) gruppering. Dette gjelder både innvandrere og nordmenn. Alle har en like stor oppgave og plikt når det gjelder å forstå hverandre og samarbeide. Det kan ikke understrekes for sterkt at både forståelsen og samarbeidet må være gjensidig.
De fleste av våre menigheter er små og samtidig sammensatt av en rekke forskjellige nasjonaliteter og grupper. De kan ha forskjellige oppfatninger av hvordan katekesen skal være og kan også nære usikkerhet om hverandres holdninger. Det er imidlertid grunn til å fokusere på de positive muligheter som situasjonen fører med seg: Det flerkulturelle i katekesen er fremfor alt en mulighet til å være eksempel på enheten i troen, på at det som skiller betyr langt mindre enn det som binder sammen. Vår mangfoldige bakgrunn gir bredde i innsikt og impulser til gjensidig berikelse. Vi gis perspektiver på vår egen tid og vårt eget samfunn og muligheter til bedre å se hvordan vi sammen bør leve i verden.
For elever med innvandrerbakgrunn, kan det oppstå en kontrast mellom den troen de opplever i familien, preget av opphavslandets katolske kultur, og den troen de får formidlet i katekesen og menighetene. Det er derfor viktig at kateketene understreker enheten i troen, samtidig som de er oppmerksomme på det mangfoldet av tradisjoner som elevene representerer, og tar hensyn til dette i undervisningen. Dette kan gjøres ved å ta opp helgener som har en sentral plass i de land elevene kommer fra, eller spesielle fester og andre skikker som praktiseres der (som for eksempel velsignelse av påskematen). Her må man hele tiden vektlegge trosinnholdet, selv om folkloristiske elementer kanskje er de mest iøyenfallende. Målet må være at elevene ikke opplever menighetens trosliv som en motsetning til familiens, men at menigheten lar de ulike tradisjoner innenfor den ene tro berike hverandre. Kateketene må hele tiden være seg bevisste den faren som ligger i at elevene kan oppfatte sin katolske tro som bare en del av det gamle hjemlandets identitet, en identitet man forlater i det man blir mer og mer en del av det norske samfunnet.
For disse elevene, og kanskje særlig for dem som kommer fra land med en katolsk enhetskultur, kan det være vanskelig å holde fast på eller utvikle sin katolske identitet i et sekularisert Norge hvor kristne verdier likevel fortsatt preger mange sider av samfunnet. Problemet med å se sin katolske identitet og verdi gjelder også i forhold til andre kristne trossamfunn og grupperinger i Norge; stedvis vil de kunne vise en større grad av aktivitet og større personlig og følelsesmessig engasjement enn tilfellet er i den lokale katolske menigheten. Katekesen har her en viktig oppgave med bevisstgjøring rundt hva en katolsk identitet innebærer. Barn og unge innvandrere må gjøres særlig oppmerksomme på det enestående i det de har med seg fra sin bakgrunn og bli seg bevisste hva som ligger i det å være katolikk. Dette vil innebære en tydeliggjøring av forskjellene til omgivelsene. En slik bevisstgjøring må balanseres slik at den ikke motvirker en økumenisk holdning. Samtidig som man lærer om egne kvaliteter og dermed implisitt om svakheter i andres trosforståelse, må man få frem det som er felles og de særlige kvaliteter som måtte være hos andre. Riktig formidlet vil en slik klargjøring av egen tro kunne modne frem en dypere forståelse av og et mer solid grunnlag for økumeniske relasjoner.
1.6 Katekesen og grunnskolens kristendomsundervisning
Etter de seneste endringer i grunnskolens kristendomsundervisning kan man nok mange steder fortsatt regne med et positivt bidrag fra skolen, og det vil være viktig å holde seg orientert om hva som formidles der. Vi må likevel ha som utgangspunkt at skolen ikke vil gi elevene det vi ofte har vært vant til ettersom den nye læreplanen i "Kristendom med religions- og livssynsorientering" ikke lenger åpner for at lærerne kan drive trosformidling22.Trosformidlingen må derfor i fremtiden enda mer baseres på menighetenes egen undervisning.
Den nye læreplanen inneholder mye riktig og nyansert kunnskap. De nye skolebøkene gir en bredere og mer nyansert fremstilling av katolsk tro enn tilfellet ofte har vært tidligere. Disse bøkene kan være nyttig lesning for kateketene, og menighetene kan med fordel anskaffe seg et sett av de bøker som anvendes på den lokale skolen. Under utarbeidelsen av den læreplanen som presenteres i kapittel 4 har det blitt tatt hensyn til innhold og progresjon i grunnskolenes undervisning.
Omleggingen i planene for religionsundervisningen innebærer at man allerede på tidlige trinn vil ta med og trekke frem positive sider ved flere trosretninger og religioner. Samtidig som dette åpner for større forståelse, øker behovet for bevissthet om egen identitet og derved kravet til katekesen. Man møter spørsmål som: Hvorfor være katolikk, hva står vi for, hva særpreger oss, og kanskje stadig mer aktuelt: hvorfor være kristen?
1.7 Katekesen og de private katolske grunnskolene
De katolske skolene har sin egen fagplan for kristendomsundervisningen23 og en undervisning med et katolsk preg. Denne formen for undervisning har så mange fortrinn at det er en klar styrke for menighetene å ha en skole i sin midte. Katekesen kommer i skoletiden med de fordeler det innebærer, og skolen klarer å formidle langt mer enn det vanlig menighetskatekese kan rekke over.
En katolsk skole er ingen garantist for katolsk identitet hos barna, men en god hjelp. Foreldrene bør være klar over at alle lærerne ikke nødvendigvis er katolske, og at det derfor er ekstra viktig at de engasjerer seg i skolen for å være med å skape det miljøet de ønsker å tilby sine barn.
Når det gjelder kristendomsundervisningens forhold til menighetens katekese er det noe ulik praksis ved våre katolske skoler. Dels sees de to som ganske adskilte, dels gjennomgår katolske elever for eksempel sakramentsforberedelse i skolens timer.
Selv om man har katolsk skole, er det viktig at barn får tilknytning til menigheten, og at skolen ikke erstatter denne tilknytningen. På den annen side viser det seg at å ha katolsk skole i en menighet kan virke positivt inn på menighetslivet, og etablering kan derfor ha betydning for menigheten ut over selve skolen.
