Del VI - Praktiske retningsvisere
[69] Etter å ha reflektert over de vanskeligheter som den katolske skole møter, vender vi oss nå til de praktiske muligheter som står åpne for dem som arbeider i, eller er ansvarlig for disse skolene. Følgende mer seriøse spørsmål er blitt valgt ut for å kommenteres spesielt: Organisasjon og planlegging, det å trygge skolens katolske kjennetegn, det religiøse engasjement i skolens apostolat, den katolske skole i misjonsland, pastoral omsorg for lærere, fagforeninger og det økonomiske system.
Organisering og planlegging av den katolske skole
[70] Katolsk utdannelse inspireres av de generelle prinsipper som Det annet Vatikankonsil uttrykte, angående samarbeidet mellom Kirkens hierarki og de som arbeider i apostolatet. Som en konsekvens av prinsippet om deltagelse og medansvar, så skal de forskjellige grupper som utgjør skolesamfunnet knyttes til beslutningsprosessen, og til det å sette i verk beslutninger som en gang er tatt. Dette skal skje i forhold til gruppenes kompetanseområde. [2. Vat. Pastoral konstitusjon om Kirken i den moderne verden, "Gaudium et spes," 43] Det er først og fremst når det gjelder planlegging og iverksettelse av pedagogiske prosjekter at dette prinsippet skal anvendes. Å delegere ansvarsområder skal styres av prinsippet om å støtte hverandre, og med referanse til dette prinsipp, så respekterer de kirkelige myndigheter de profesjonelles kompetanse innen utdannelse og undervisning. "Retten og plikten til å utøve apostolatet er felles for alle troende, klerikale og legfolk, og legfolk har sin egen kompetanse når det gjelder å bygge opp Kirken." [2. Vat. Dekret om legfolkets apostolat, "Apostolicam Actuositatem," 25]
[71] Dette prinsipp som Det annet Vatikankonsil har uttrykt, er særlig anvendbart for den katolske skoles apostolat, som knytter undervisning og religiøs oppfostring sammen til en godt definert profesjonell virksomhet. Det er framfor alt på dette området at legfolks spesielle oppdrag kan settes ut i livet. "Dette er desto mer et imperativ når man ser situasjonen i lys av det faktum at mange områder av menneskets liv er blitt mer og mer autonome. Slik må det også være, men noen ganger innebærer det en tilbaketrekning fra etisk og religiøs innflytelse og dette fører med seg en fare for det kristne liv." [2. Vat. "Apostolicam Actuositatem," 1] Videre er et leg-engasjement i katolske skoler en invitasjon "til et nært samarbeide med biskopenes apostolat" [2. Vat. Dogmatisk konstitusjon om Kirken, "Lumen Gentium.] når det gjelder religionsundervisningen. [2. Vat. "Apostolicam Actuositatem," 10] Men det er også en invitasjon til et samarbeide om en mer generell religiøs utdannelse, som legfolk anstrenger seg for å fremme ved å støtte elevene slik at de kan komme fram til en personlig integrering mellom kultur og tro, og tro og liv. I denne forstand mottar den katolske skole sitt mandat om å utføre en apostolisk oppgave fra biskopene. [Ibid. 24.]
[72] Det viktigste element i et slikt mandat er "enhet med dem som Den Hellige Ånd har utpekt til å styre Guds Kirke," [Ibid. 23] og dette tilknytningsleddet har en særlig plass i en omfattende pastoral strategi. "I hele bispedømmet, eller innen bestemte områder av det, så bør samarbeidet og de nære forbindelsene innen alt apostolisk arbeid stå under biskopens veiledning. På den måten kan alle tiltak koordineres: katekese, misjon, veldedighet, sosiale tiltak, det som angår familie og utdannelse, kort sagt: ethvert program som tjener et pastoralt mål. På den måten vil enheten innen bispedømmet framstå med større tydelighet." [2. Vat. Dekret om biskopenes pastorale stilling i Kirken, "Christus Dominus," 17.] Dette er åpenbart noe den katolske skole ikke kan være uten, fordi det involverer "apostolisk samarbeide med begge grener av presteskapet, så vel som med den religiøst engasjerte og legfolket." [2. Vat. "Apostolicam Actuositatem."]
Om å trygge den katolske skoles særlige kjennetegn
[73] Dette er rammen som garanterer den katolske skoles særpreg. Det hviler på biskopens autoritet å passe på at religionsundervisningen skjer i overensstemmelse med Kirkens lære, og at kristen moral praktiseres i katolske skoler. Men det hviler på hele utdanningsfellesskapet å trygge at et tydelig kristent miljø for utdannelse kan vedlikeholdes i praksis. Dette ansvaret hviler særlig på kristne foreldre som betror sine barn til skolen. Da de valgte en katolsk skole, fritok det dem ikke fra ansvaret for å gi sine barn en kristen oppdragelse. De er forpliktet til å samarbeide aktivt med skolen, og det innebærer at de skal støtte skolens anstrengelser for å utdanne barna. Derfor må de benytte seg av de tilgjengelige ordninger som gjør foreldrenes engasjement mulig, og slik forvisse seg om at skolen forblir trofast mot de kristne prinsipper for utdanning. En like viktig rolle har lærerne med hensyn til å verne om den katolske skoles særlige oppdrag, spesielt gjelder dette den kristne atmosfære som skal kjennetegne skolens liv og undervisning. Oppstår det vanskeligheter omkring den katolske skoles autentiske kristne karakter, så skal og må høyere myndighet gripe inn.
Det religiøse engasjement i skolens apostolat
[74] En del problemer er knyttet til den kjensgjerning at noen religiøse institusjoner som ble grunnlagt for å tjene skolens apostolat, etter hvert har nedlagt sitt arbeide med skolen på grunn av sosiale eller politiske forandringer. Isteden har de engasjert seg i andre aktiviteter. I noen tilfeller har de gitt opp å drive skole som et resultat av anstrengelser for å tilpasse liv og oppdrag til Det annet Vatikankonsils anbefalinger, og til ånden i det opprinnelige foretaket.
[75] Derfor er det nødvendig å se nøyere på noen av argumentene mot læreapostolatet. Noen vil si at de har valgt et "mer direkte" apostolat, [Kfr. over, 23.] men da glemmer de den apostoliske verdien av å arbeide med utdannelse i skolen. [Kfr. over, nn 38-48.] Andre vil framheve det individuelle engasjement framfor fellesskapets, det personlige arbeid framfor institusjonens. Men fordelene ved fellesskapets apostolat på utdanningens område er selvinnlysende. Noen ganger blir nedleggelsen av katolske skoler begrunnet med at man ikke har lykkes i å oppnå merkbare resultater når det gjelder å gjennomføre bestemte mål. Hvis dette var sant, er det virkelig en oppfordring til å sette i gang en grunnleggende revisjon av skolens gjerning. Alle som gir seg i kast med å arbeide innen utdannelse, må huske på at det er nødvendig med ydmykhet og håp, og en overbevisning om at dette arbeidet ikke kan vurderes etter de samme rasjonelle kriterier som andre yrker. [Kfr. over, n 22.]
[76] Kompetent, lokal kirkelig myndighet har ansvaret for å avgjøre om det er rådelig og nødvendig å gå over til annet apostolisk arbeid, når spesielle omstendigheter tvinger fram en revurdering av skolens apostolat. Men da er det nødvendig å ta med i betraktningen refleksjonene ovenfor om en helhetlig pastoral strategi. [Kfr. over, nn 70- 72]
Den katolske skole i misjonsland
[77] Betydningen av den katolske skoles apostolat er mye større når det er spørsmål om utenlandsmisjonen. Der hvor de unge Kirkene fremdeles er avhengig av utenlandske misjonærer, så vil effektiviteten i den katolske skole i stor grad være avhengig av dens evne til å tilpasse seg lokale behov. Den må forvisse seg om at den er et sant uttrykk for det lokale og nasjonale katolske samfunn, og at den bidrar til fellesskapets samarbeidsvilje. I land hvor samfunnet av kristne fremdeles befinner seg på begynnelsesstadiet, og hvor det er ute av stand til å ta ansvar for sine egne skoler, må biskopene selv påta seg dette ansvaret inntil videre. Litt etter litt må de så arbeide for å oppfylle de mål som er skissert ovenfor i samband med organiseringen av katolske skoler. [Kfr. over, nn 70-72.]
Pastoral omsorg for lærere
[78] Ved sitt vitnesbyrd og ved sin adferd har lærere en svært viktig rolle når det gjelder å gi katolske skoler sin særegne karakter. Det er derfor helt nødvendig at de stadig skoleres gjennom en eller annen form for tillempet pastoral omsorg. Denne omsorgen må ha som mål å stimulere dem til å være vitner for Kristus i klasserommet, og til å mestre sitt spesielle apostolat. Dette gjelder særlig den kristne visjon for verden og for utdanningen, og problemer de støter på omkring kunsten å undervise i overensstemmelse med Evangeliet. Dermed blir det åpnet et stort virkefelt for nasjonale og internasjonale organisasjoner som kan føre katolske lærere og utdanningsinstitusjoner sammen på alle nivåer.
[79] Når yrkesorganisasjoner har som mål å forsvare interessene til dem som jobber med utdanning, kan de ikke være uten tilknytning til den katolske skoles oppdrag. Rettighetene til mennesker som er involvert i skolen, må vernes om med den strengeste justis. Men uansett hvilke materielle interesser som er truet, og selv om sosiale og moralske forhold berører deres profesjonelle utvikling, så har Det andre Vatikankonsil noe å tilføre i denne sammenhengen: "De troende bør lære hvordan man skal skille mellom rettigheter og plikter de har som medlemmer av Kirken, og rettigheter og plikter de har som medlemmer av samfunnet. La dem strebe etter å harmonisere de to, men huske at de i alle forhold som angår verden, må la seg lede av en kristen samvittighet." [2. Vat. "Lumen Gentium," 36] Og videre: "Selv når de er opptatt av timelige bekymringer, så kan og må legfolket utføre verdifullt arbeid for å evangelisere verden." [2. Vat. "Lumen Gentium," 35] Derfor må organisasjoner som skal forsvare lærere, foreldre og barns rettigheter, ikke glemme den katolske skoles spesielle oppdrag som er å tjene en kristen utdannelse av barn og unge. "Legfolk er på samme tid troende og borgere i et samfunn, og de bør hele tiden ledes av kristen samvittighet alene." [2. Vat. "Apostolicam Actuositatem," 5]
[80] I lys av det som her er blitt sagt, så må organisasjonene, selv om de er opptatt av sine medlemmers rettigheter, også gi akt på det ansvar som er en sentral del av den katolske skoles apostolat. Katolske lærere som av eget valg aksepterer en stilling i den katolske skole, er forpliktet til å respektere og gi dens spesielle karakter sin aktive støtte, under veiledning av de som har ansvaret for skolen.
Katolske skolers økonomiske situasjon
[81] Økonomisk sett har mange katolske skolers økonomiske situasjon bedre seg, og i noen land er den helt akseptabel. Dette er tilfellet hvor regjeringene har sett verdien av at det er nødvendig og fordelaktig med et mangfold innen skole- verket som kan tilby alternativer til statens eget system. Til å begynne med mottok katolske skoler forskjellige offentlig tilskudd, som regel bevilgninger, men senere fikk de i stand mer varige avtaler, overenskomster. kontrakter osv. som garanterer et vern av den katolske skoles spesielle stilling, og dens muligheter til å utføre sine funksjoner på en tilfredsstillende måte. Dermed er den katolske skole mer eller mindre assosiert med det nasjonale skoleverket, og sikret økonomisk og juridisk status i likhet med statens skoler.
[82] Man har kommet fram til slike avtaler fordi de respektive regjeringer har hatt en god politikk, som har anerkjent den offentlige service katolske skoler kan tilby, og ved at biskopene og det katolske fellesskap på nasjonalt nivå har vist besluttsomhet. Disse løsningene er en oppmuntring for dem som er ansvarlige for katolske skoler i andre land, hvor det katolske fellesskap selv fremdeles må bære de tunge økonomiske byrdene ved å drive et viktig nettverk av katolske skoler. Disse katolikkene trenger anerkjennelse for sitt strev med rette på mye som er rettferdig i deres skolesituasjon. Ikke bare hjelper de til med å skaffe barn en utdannelse som respekterer at de skal utvikles som hele mennesker, men de forsvarer undervisningens frihet. De er også talerør for foreldrenes rett til å velge en utdannelse for sine barn som samsvarer med deres legitime ønsker. [Kfr. 2. Vat, Deklarasjon om kristen utdannelse, "Gravissimum Educationis," 6]
