Del II - Nåværende vanskeligheter omkring den katolske skole
[16] I lys av sitt frelsesoppdrag, så ser Kirken det slik at den katolske skole sørger for et privilegert miljø hvor dens medlemmer kan formes som hele mennesker, og dermed gjør den også menneskeheten en svært viktig tjeneste. Ikke desto mindre er den klar over at de mange problemer som finnes og de innvendinger som framkommer mot katolske skoler, noen ganger går på selve gyldigheten av deres eksistens og funksjon. Spørsmålet er virkelig en del av et mye større problem alle institusjoner møter i et samfunn som det nåværende, karakterisert av rask og dyptgående forandring.
Innvendinger mot de katolske skoler
[17] I debatten om katolske skoler finnes det noen sentrale innvendinger og vanskeligheter som er lette å identifisere. Disse er det nødvendig å huske på hvis diskusjonen skal være relevant for den faktiske situasjon, og hvis lærere skal gjøre alvorlige forsøk på å tilpasse sitt arbeid til samtidens behov.
[18] For det første er det slik at mange mennesker både innenfor og utenfor Kirken, motivert av en misforstått oppfatning av legmannsrollen i et sekularisert samfunn, angriper katolske skoler som institusjoner. Kritikerne aksepterer individuelle vitnesbyrd av Kirkens medlemmer, men de går ikke med på at Kirken også kan tilby vitnesbyrd gjennom sine institusjoner som vier seg til søken etter sannhet eller til veldedighetsarbeid.
[19] Andre hevder at katolske skoler bruker en menneskelig institusjon til religiøse og konfesjonelle formål. Kristen utdannelse kan noen ganger stå overfor faren ved såkalt proselytisme, og formidle et ensporet syn på tingene. Dette kan bare skje når kristne oppdragere misforstår den kristne utdannelses natur og metoder. Men en helhetlig utdannelse inkluderer nødvendigvis en religiøs dimensjon. Religion er et godt bidrag til utviklingen av andre sider ved personligheten i den grad den er integrert i allmennutdannelsen.
[20] Ifølge andre kritikere har katolske skoler overlevd sin tid. Som institusjoner var det lenge nødvendig å ha dem, men de har ingen plass i en tid hvor sivile myndigheter har tatt ansvaret for utdannelsen. Det er faktisk slik at så lenge staten i økende grad får kontroll med utdannelsen, og bygger opp sitt eget nøytrale og eneveldige system, så trues naturlige felles- skap av det slag som tufter seg på en felles forestilling om livet. I denne situasjonen tilbyr Kirken et alternativ som samsvarer med ønsker blant medlemmene av Kirkens fellesskap.
[21] I noen land er Kirken blitt tvunget til å begrense sine aktiviteter innen utdannelse til de velstående sosial klasser, og på den måten oppstår inntrykket av sosial og økonomisk diskriminering. Men dette forekommer bare når staten ikke har lagt vekt på fordelene ved alternative utdannelsestilbud i et ellers pluralistisk samfunn. Av slik nærsynthet har det opp- stått betydelige vanskeligheter for den katolske skole.
[22] I tråd med disse punktene, blir det reist innvendinger mot resultatene av katolske skolers utdannelse. De blir noen ganger anklaget for ikke å vite hvordan man skal forme overbeviste og velartikulerte kristne, som står klar til å ta sin plass i det sosiale og politiske liv. Ethvert foretak innen utdannelse innebærer en risiko for å feile, og man må ikke miste motet på grunn av tilsynelatende eller til og med virkelige feiltak. Unge mennesker er utsatt for svært mange innflytelser som virker formende på dem, og resultatene må dessuten ofte vurderes over lang tid.
[23] Før man avslutter disse kommentarene om innvendinger mot den katolske skole, må man minne om den kontekst som samtidig arbeid innen utdannelse skal virke i, særlig innen Kirken. Skolens problemer i et samfunn i rask forandring, er alvorlige for alle. Det annet Vatikankonsil har oppmuntret til en mer åpenhjertig tilnærmingsmåte her og dette er noen ganger blitt misforstått i teori og praksis. Man har problemer med å skaffe kvalifisert arbeidskraft og finansiering. I denne situasjon ønsker noen mennesker at Kirken skal gå bort fra sitt apostoliske oppdrag i katolske skoler. Burde den kanskje gjøre det, og heller dirigere sin energi inn i et arbeid for mer direkte evangelisering innen sektorer som man anser for å ha høyere prioritet, eller er mer velegnet for dens åndelige oppdrag? Eller burde Kirken gjøre statens skoler til det eneste mål for sin pastorale virksomhet? Slike løsninger ville ikke bare stå i motsetning til direktivene fra Det annet Vatikankonsil, men også til Kirkens oppdrag og det som kristne mennesker venter av den. Det følgende understreker dette faktum.
Noen aspekter ved skolen i dag
[24] For å forstå den katolske skoles virkelige natur, så kan man ikke skille den fra mer omfattende moderne problemer som gjelder skoler generelt. Bortsett fra ideene som blir forfektet av tilhengere for av-skoling - en teori som nå synes å ha liten betydning - så har samtiden en tendens til å legge større vekt enn noen gang på skolens spesielle funksjoner. Den har sosial betydning (samarbeid med foreldrene, øket demokratisering, like muligheter), den tenderer mot å samkjøre og faktisk inkludere sin egen utdannelse med det som skjer i andre institusjoner. Videre finner vi utbredt en lovfestet varighet for hvor lenge man skal gå på skole.
