Av Helmut Krane. Artikkelen har vært trykket i kirkebladet "Broen", og er en del av serien "Våre menigheter".
"Langt mot nord på nesten sytti grader, ser du Tromsø i et lite glimt... "
... lyder åpningen av Tromsø-sangen, og første vers slutter med linjen "... det er perlen i Hålogaland." Kanskje har denne naturens perle i havgapet også inspirert Nordpolmisjonens pastor Boller (senere sogneprest i St. Olav) til å gi den første katolske menigheten, etter St. Josef i Alta 1856, navn etter Kirkens fremste helgen - som i litani og salmer nettopp lovprises for sin skjønnhet og nærhet til havet.
Tromsø var i 1859 med ca. 3000 innbyggere det største handelssenter og fiskevær i Nord-Norge og ble naturlig katolsk sentrum i nord etter hvert som virksomheten i Alta avtok og Nordpolmisjonen etter 13 år ble avviklet i 1869. Historien om Den katolske kirkes utvikling i Nord-Norge er fascinerende, blir forhåpentlig mer kjent igjen og kan gi oss ny inspirasjon når nå nærmer oss feiringen av 150-årsjubileet for Nordpolmisjonen i 2006.
Pastor Boller kjøpte Holstgården, som fremdeles er menighetens og vikariatets samlingspunkt. På tomten ovenfor ble Vår Frue Kirke oppført og vigslet i 1861. Utvendig er opprinnelig utseende bevart. Innvendig er en del forandringer gjort, særlig i koret. Fra 1931 er kirken også stiftets domkirke, i og med opprettelsen av de tre kirkedistriktene, og med apostolisk vikariat plassert i Tromsø.
Katolsk skole ble etablert i 1865 og drev sin virksomhet frem til 1968, da den måtte legge inn årene.
Rekken av katolske sogneprester i Tromsø er lang. På 1800-tallet hadde den franske Salettinerordenen ansvar for misjonen i nord. Den Hellige Familie kom inn i bildet fra ca. 1900 og har vært her siden, men fra 1985 er det ikke lenger det tyske, men det polske moderhus som sender prester til Nord-Norge. Sogneprest i dag er p. Marek Michalski M.S.F.
St. Elisabethsøstrene etablerte seg i Tromsø i 1904 med sykepleie, fødehjem og skolelærere, og betydde mye i og utenfor menigheten de kommende hundre år. I dag er hospitalet nedlagt for mange år siden, og søstrene driver med minimal bemanning et hybelhus for eldre. I 1985 kom Karmelsøstrene til Tromsø og bygde sitt kloster, som har blitt et åndelig senter for mange.
Da det i 1840-årene ble tillatt å opprette kirkesamfunn utenfor statskirken, kom et økende antall mennesker i alle samfunnslag i "rekrutteringsposisjon" overfor også Den katolske kirke. Selv om kirkens liturgi og sentrale språk var latin, var det mulig for prestene, og etter hvert søstrene, å formidle informasjon og kirkens lære på en slik måte at folk ble tiltrukket og konverterte. Særlig betydning fikk det når et ektepar konverterte, enkelte perioder har et par familier med mange barn utgjort størstedelen av menigheten. Utviklingen på 1900-tallet viser imidlertid at de store familiene forsvinner; de eldre dør, og barn/barnebarn slutter ofte å delta i menighetens virksomheter. Samtidig kommer mange tilflyttere fra inn- og utland. Menigheten har i dag en internasjonal profil med et trettitalls nasjonaliteter representert, og gruppen "innfødte" er i minoritet.
Menighetens sosiale liv har forandret seg en god del frem til i dag, men feiring av messen er det dype fellesskapet som binder alt sammen. For femti til hundre år siden var menighetslivet med messer og andakter, foreninger, skole, basarer, fester osv. noe av det mest sentrale i folks hverdag. De siste femti år har dette endret seg, og i dag opplever vi langt færre aktiviteter i menigheten. Etter at det engang meget aktive nasjonale og lokale Olavs-forbundet stagnerte og ble avviklet for 30-40 år siden, har ingen alternativ overtatt. Foredrag, retretter og menighetsmøter på kveldstid har vært prøvd med hell i perioder, men i lengden viser det seg vanskelig å trekke folk. Storsamfunnets utvikling har ført til redusert oppslutning om menighetslivet.
Men fremdeles er den nesten legendariske Elisabethforeningen aktiv, om enn med få medlemmer. Organist og kirkekor fungerer bra. Ungdomslaget har varierende aktivitet. Religionsundervisningen ved sr. Natanaela fungerer fint, selv om det ikke alltid er lett å holde tilslutningen oppe. Kirkekaffen etter høymessen er i dag det viktigste sosiale møtestedet. Menigheten teller i dag ca. 550 medlemmer.
Det synes som om prosjektorienterte aktiviteter kan ha noe for seg når det gjelder å samle menigheten. Dette viser seg når paven skal besøke oss, jubileer skal feires eller hjelpeaksjoner og dugnader gjennomføres. På menighetens dagsorden står å etablere et hjelpeprosjekt overfor Sri Lanka, basert på vennskapsmenighetsprinsippet og i Caritas-regi. Det arbeides for å utvikle en mer selvstendig økonomi i menigheten. En markering i 2006 av 150 år etter opprettelsen av Nordpolmisjonen vil også bli aktuelt å gjennomføre. Forhåpentlig får den oss til å gjenoppdage og oppleve noe av kjærligheten og pågangsmotet som har drevet, og driver, så mange av kirkens kvinner og menn til tjeneste for Gud i nord.