St. Mikael menighet, Hammer­fest: Kort historisk oversikt

Nordpolmisjonen begynte fra sitt sete i Alta å opprette sine misjoner rundt om i Nord-Norge, og på Færøyene, Island og nord i Skottland. Etter at Nordpolmisjonen ble opphevet, gikk verken stasjonene i Alta eller i Tromsø i Finnmarken under. Etter omorganiseringen av den katolske kirke med et eget apostolisk prefektur for Norge, fortsatte opprettelse av nye stasjoner i det høye nord. Hammerfest og områdene rundt (Gjesvær – der pastor Peter Edvard Kjelsberg ble født) var av interesse. Hammerfest ble gradvis en misjonsstasjon, med et lite kapell som så ble erstattet med en noen større kirke. Det var virksomhet fra 1874, og av særlig betydning var St. Elisabethsøstrenes ankomst i 1880 og det St. Vincents hospital de raskt etablerte. Den nedenstående oversikten over prester begynner allerede i 1872 – men de først nevnte var mer misjonsprester/vikarer, ikke å regne som sogneprester. De er med ettersom det er slik kilden Norvegia Catholica skildrer menighetshistorikken.

Ved utgangen av år 1901 nedlegges St. Josef i Alta som egen menighet – dets område innlemmes da i St. Mikael av Hammerfest. Fra da er Hammerfest eneste menighet i Norges nordligste fylke i over hundre år. Det tilkommer kapeller i Alta og ved Kirkenes (i Bjørnevatn), og i 2021 blir disse omgjort til kvasimenigheter (kapelldistrikter). Dermed er St. Josef/Alta (først etablert i 1855, kun St. Olaf i Christiania var tidligere ute) å regne som gjenopprettet.

Mot slutten av Andre verdenskrig ble Finnmark brent ned og befolkningen tvangsevakuert av tyskerne, som ville vanskeliggjøre de sovjetiske styrkers fremrykning. Dette rammet også menigheten i Hammerfest. I boken «Den katolske  kirke i Norge – Fra kristningen til i dag» (Aschehoug 1993) skriver Bernt I. Eidsvig slik om dette på side 337: «’Søndag den 22. oktober (1944) blev det holdt den siste høymesse i St. Mikaels sognekirke […] Dermed var det så slutt både i St. Mikaels kirke og på St. Vincents hospital’, heter det i sognets krønike. Sykehuset ble sprengt i luften, kirken ble brent […] I 1947 kunne det katolske menighetsarbeidet så smått begynne igjen, presten bodde i en brakke, hvor også gudstjenestene ble holdt. I 1949 begynte fire St. Elisabeth-søstre med en sykestue i en brakke. Byreguleringen efter krigen bød på problemer, først i 1951 ble det mulig å bygge […] St. Elisabeths Institutt stod ferdig i 1952. Inntil august 1958 tjente kapellet her også som sognekirke. Da innviet biskop Wember den nye St. Mikaels kirke.»

Sogneprester (og tilsvarende)

Kapellaner og andre