Pollestads nye bibeloversettelse: Et oppdrag av bibelske proporsjoner
Bilde
Publisert 11. januar 2024
|
Oppdatert 20. oktober 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
HOLDER PÅ FORMENE:– I Norge har vi nå hatt tre versjoner av Fadervår i løpet av én generasjon, og de to nye er så rytmisk ubehjelpelige at ingen kan dem utenat, sier Kjell Arild Pollestad, som nå er aktuell med egen oversettelse av Den hellige skrift. «Hans» oversettelse av Bibelen lanseres på Litteraturhuset mandag 30. oktober kl.19.
3 664 617. Så mange tastetrykk består en bibel av. Det vet Kjell Arild Pollestad, for han har oversatt den.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen Alle foto: Alf Ove Hansen
De siste fem årene av sitt liv har den tidligere dominikanerpateren befunnet seg i sin eremitasje på Bryne, sammen med bibler på femten språk og flere oversetter-generasjoners kunnskap og visdom. Resultatet av dette samværet er trykket av Forlaget Press, og er nå klar for nasjonal distribusjon: en helt ny oversettelse av Bibelen til norsk, skapt etter devisen «Så ordrett og så enkelt som mulig, men med en god rytme.».
– I 2018 skrev du at ‘jeg har gitt meg i kast med mitt livs største prosjekt ...’. Nå er det sluttført. Hva er den viktigste erfaring du har gjort deg?
– ‘Where life leads you, you must go’, sa Oscar Wilde, og det tror jeg på. Jeg var jo egentlig først og fremst forfatter, og hadde på 1980- og 90-tallet mange lesere. Men da de etterhvert døde ut på 2000-tallet, gikk jeg over til å oversette. Et av de mange privilegier i mitt liv, er at jeg kan mange språk, og har oversatt både fra fransk, italiensk, latin, russisk, gammelgresk og nygresk, og ikke minst fra gammelislandsk. I 2012 kom min oversettelse av Snorres Norske kongesagaer. Så fulgte Homer: Odysseen i 2013 og Iliaden i 2018. Tanken om å oversette Bibelen ble vekket i Det norske akademi for språk og litteratur, der jeg har vært medlem i mange år. Akademiet var ikke særlig fornøyd med språket i Bibelselskapets oversettelse fra 2011. Det er jo ikke noe hyggelig å lese at ‘alle Jerusalems jomfruer’ blir til ‘jentene i Jerusalem’, utbryter Pollestad.
Han utga i 2016 det jeg kalte Bibelen i kortversjon. Den høstet bifall i Akademiet, og oppmuntret av Akademiets daværende preses, Nils Heyerdahl, gikk han i gang.
– Et slik arbeid er jo nærmest et olympisk prosjekt. Selv om ‘min’ Bibel ikke er så ordrik som Bibelselskapets, inneholder den 724 235 ord, og med mine to pekefingre har jeg trykket de 3 664 617 tastetrykk som er blitt stående, pluss alle dem som er blitt strøket. Uten datamaskinen ville arbeidet tatt tre ganger så lang tid. Nå har jeg klart det hele på fem år, godt hjulpet av pandemien, da så mange av mine øvrige oppgaver ble avlyst. Når man arbeider alene, blir jo beslutningsprosessene korte, selv om jeg mange ganger har endret på mine egne valg. Man blir jo ‘flinkere’ etterhvert som man arbeider, og kan se på tidligere løsninger med et mer erfarent blikk, sier Pollestad.
Han har brukt det meste av sitt liv til å forme setninger, både i skrift og tale, og forteller at bibeloversettelsen er selve ‘drømmejobben’.
– Det har vært den lykkeligste tiden i mitt liv.
– Kan du fortelle litt om hvordan du konkret har arbeidet med oversettelsen?
– Man er aldri alene når man oversetter Bibelen; det er et team-arbeid som strekker seg over århundrer. All bibeloversettelse har del i kristenhetens anstrengelser for å gi gudsordene en form som kommer originalspråkene så nær som mulig, samtidig som de også på våre moderne språk formidler noe av den poetiske kraft som finnes i bibelspråkene, og gjør noen av tekstene til perler i verdenslitteraturen. Derfor er det ikke noe som heter plagiat. Finner man en god løsning i en annen oversettelse, tar man den med, sier Pollestad og legger til at selveste Bibelselskapet for eksempel har hentet flere uttrykk fra Gunnes. Han har hentet enda flere.
– Jeg har hatt bibler på femten språk til min rådighet, og rådført meg med de beste av dem. I tillegg har Tor Guttu, som er den hovedansvarlige bak NAOB, Det norske akademis store ordbok, og Nils Heyerdahl lest tekstene etterhvert som jeg har oversatt dem, og kommet med mange verdifulle innspill, forteller oversetteren.
Rent konkret har han hver dag etter tidebønner og frokost satt seg ved skrivebordet, ikke sjelden også på søndager. Han tok seg selvsagt tid til å gå sin daglige mil, slik han har gjort i femti år.
– Og i min eremitasje på Bryne slurves det ikke med matstellet, men det ble likevel ganske mange gode arbeidstimer frem til vesper og Dagsrevy, sier han.
«Når jentene gjør det så mye bedre på skolen enn guttene, skyldes det at de leser bøker ...»
Universets opphavsrett
Bibeloversettelser skaper språk-engasjement, og det kommer fort til debatt mellom parter med personlige favoritter. Er Bibelselskapets 1930-oversettelse fortsatt er den ‘beste’, eller utgavene anno 1978 eller 1985? Eller er det kanskje Gunnes’ ‘katolske’ oversettelse på St. Olav forlag i 1968 som gjelder? Pollestad trekker lett frem eksempler på formuleringer fra egen oversettelse som han er spesielt godt fornøyd med.
– Da tar jeg det som blir trykket på selve omslaget: ‘I opphavet skapte Gud himmel og jord.’ ‘Opphavet’ er et vakkert ord, som også Gunnes bruker. Man kan få en ny begynnelse, men aldri et nytt opphav, og det er meningsfullt å tilkjenne Gud opphavsretten til universet. ‘Og jorden var øde og tom, med mørke over dypet og Guds ånde svevende over vannene.’ Her er vi i tidløsheten, og derfor har jeg, som på hebraisk, brukt en nominalform av verbet. ‘Svevende’ sier ikke noe om tid. For å få det til, måtte jeg si ‘med mørke over dypet’ istedenfor ‘det var mørke over dypet’. Det hebraiske ordet for ‘ånd’ har grunnbetydningen ‘pust’ og kan også bety ‘vind’. Vi lo i ungdommen av oversettelsen fra 1978: ‘en vind fra Gud’. Jeg synes jeg la et columbi egg da jeg en særlig inspirert dag endret ‘ånd’ til ‘ånde’, et videre og samtidig mer konkret begrep. ‘Og Gud sa: ‘Det skal bli lys’.’ I Bibelen fra 2011 heter det: ‘Da sa Gud:’ Her bruker man en tidskonjunksjon før tiden er skapt, og den tar trykket fra det ordet som er det grunnleggende: ‘sa’. Det er første gang Gud taler, og derfor må verbet ha trykk. Her synes jeg Bibelselskapet har vært umusikalsk. Derimot følger jeg dem i fortsettelsen: ‘Det skal bli lys.’ Det svarer best til den hebraiske verbalformen. Jeg beholder også nesten konsekvent det bibelske og, som gir en egen høytid over språket: ‘Og det ble lys.’ Lars Roar Langslet sørget over at disse og-ene var forsvunnet når han hver påskenatt leste Skapelsesberetningen i liturgien. Det var noe ved selve den sakrale rytmen som gikk tapt.
– Har du et eksempel på en kjent bibelsk frase som du har endret på – og som du tror vil skape reaksjoner?
– Endringer i Fadervår vekker alltid reaksjoner. Nå heter det i Den norske kirke: ‘La oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.’ Dette er en teologisk betinget oversettelse som ikke har grunnlag i den greske teksten, men som brer seg til stadig flere språk, også på katolsk grunn, ut fra tanken om at Gud frister ingen. Men er det helt sant? Står det ikke i 4. kapittel hos Matteus at Jesus av Ånden (det vil si av Gud) ble ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen? Bønnens ‘men’ antyder også en sammenheng, og samtidig et motsetningsforhold mellom fristelsen og frelsen. Dessuten kan ‘det onde’ i sin greske form like gjerne bety ‘den onde’, dvs. djevelen, fristeren i egen person, og da blir det en bønn om ikke å bli ledet inn i en slik fristelse som Gud lot Jesus selv bli utsatt for. Min oversettelse: ‘Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra den Onde.’
Bilde
UNDER GUDS HIMMEL:– Jeg følger gresken ved å sette himmelen først i flertall og så i entall. ‘Himlene’ betegner det kosmiske, mens ‘himmelen’ er himmelriket, eller ‘himmelstova’, som det heter hos Blix, forteller Pollestad om «sin»Fadervår.
Ikke mer «lala-ing»
Det Fadervår (Vår Far) som bes i Den norske kirke i dag, er vesensforskjellig fra det både foreldre- og besteforeldregenerasjonene lærte utenat. Man kan falle helt ut av bønnen og det bedende fellesskap, simpelthen fordi ord og rytme er helt annerledes enn man er vant til.
– Er stadige ny-oversettelser også et kulturelt problem, fordi det fremmedgjør generasjonene for hverandre og skaper (babelsk) referanse-forvirring?
– Vår egen liturgikommisjon er i ferd med å oversette missalet på nytt, og ser ut til å gjøre et utmerket arbeid. Jeg ble svært lettet da jeg så at Fadervår skal få stå uendret, akkurat som i England. Der heter det fremdeles: Hallowed be thy name. I Norge har vi nå hatt tre versjoner av Fadervår i løpet av én generasjon, og de to nye er så rytmisk ubehjelpelige at ingen kan dem utenat. Spørsmålet er om vi skal bevare en verbalform som på hverdagsnorsk bare har overlevd i banningen, i en eller annen versjon av: ‘Fanden ta deg!’ Det er den formen vi kaller konjunktiv. På moderne norsk bibelspråk måtte det hete: ‘La fanden ta deg!’, og da blir det ikke mye trykk i banningen. Men det som skjer i banningen, skjer også i bønnen, med alle disse ‘la’. Lars Roar Langslet kalte det nye Fadervår ‘lalla-versjonen’, og påpekte at det er stor forskjell på å si ‘leve kongen!’ og ‘la kongen leve!’. I det siste tilfellet ser vi ham for oss på skafottet og ber for hans liv. ‘La ditt rike komme’ er en bønn om at Gud ikke må legge hindringer i veien for at så skal skje.
Men dette liturgiske Fadervår kan ikke settes inn i en moderne bibeloversettelse. Jeg har beholdt ordet ‘Faderen’ om den første person i Treenigheten, men som tiltaleform er ordet lite egnet. Jeg følger også Bibelselskapet ved å si ‘tilgi’ istedenfor ‘forlate’. Men konjunktivene har jeg beholdt, både her og i poesien: Vår Far, du som er i himlene! Helliget være ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje som i himmelen så òg på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld som vi òg tilgir våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra den Onde. Jeg følger gresken ved å sette himmelen først i flertall og så i entall. ‘Himlene’ betegner det kosmiske, mens ‘himmelen’ er himmelriket, eller ‘himmelstova’, som det heter hos Blix, forteller Pollestad.
«Man er aldri alene når man oversetter Bibelen; det er et team-arbeid som strekker seg over århundrer.»
Jødisk inspirasjon
Den forrige katolske bibeloversettelsen, Erik Gunnes’ versjon av NT fra 1968, prøvde å gjengi originalen mening for mening. Den andre hoved-metoden oversetter ord for ord.
– Hvilken oversetter-metode har du valgt?
– Ved midten av forrige århundre kom det nye signaler for oversettelse fra to hold: Fra den franske École biblique i Jerusalem, og fra amerikansk språkvitenskap. Det gamle ord-for-ord prinsippet, som kalles kongruent oversettelse, ble avløst av en ‘meningsoversettelse’, en såkalt idiomatisk oversettelse. ‘Alle ditt livs dager’ ble til ‘hele ditt liv’, for å si det kort. Dermed forsvinner mye av det bibelske billedspråket, slik det skjedde i den norske Bibelen fra 1978. Den kom i revidert og litt billedrikere utgave allerede i 1985, og i oversettelsen fra 2011 er Bibelselskapet gått tilbake til en mer ordrett oversettelse, der dette lar seg forene med naturlig norsk språkføring. Selv har jeg lært av jødiske oversettere av Det gamle testamentet at ikke bare poesien, men også prosaen der er et bevisst kunstspråk, like særpreget som det norrøne sagaspråket. Det er denne stilen jeg har forsøkt å gjenskape på norsk.
– Er utvalget av skrifter identisk med det vi finner i protestantiske bibler, eller har du tatt med apokryfe skrifter som ikke anerkjennes av protestantene?
– Dette er skrifter som jødene skrev på gresk etter at de ikke lenger kunne skrive på sitt gamle språk. På katolsk kalles de ‘deuterokanoniske’. Luther mente de var ‘gode og nyttige å lese’, men tok dem ikke med i sin Bibel. De var likevel som oftest med i gamle danske bibler, og nå skal også Bibelselskapet innlemme dem i fremtidige utgaver. Dersom ‘min’ Bibel blir en suksess for forlaget, vil jeg gjerne oversette dem for en senere utgave.
– Hva er målgruppen for oversettelsen?
– Mennesker som leser bøker! Dem blir det stadig færre av, dessverre. Når jentene gjør det så mye bedre på skolen enn guttene, skyldes det at de leser bøker og får en helt annen beherskelse av språket, i tillegg til at fantasien får mosjon. Blant fremtidens bibellesere vil det, slik det for tiden ser ut, trolig være få som leser Skriften for å få næring til sin tro, men forhåpentlig mange som gjør det for å bli kjent med vår kulturs røtter. Vi blir uansett aldri ferdige med Bibelen, som blant imponerende mye annet er jødenes fremste bidrag til sivilisasjonen.
Den første oversettelsen av hele Bibelen til norsk språk kom i 1904.
De deuterokanoniske bøker ble oversatt til norsk så tidlig som i 1873, og resten av GT var ferdig i 1891.
I 1930 kom Bibelselskapet med en lettere revisjon av 1904/1891-oversettelsen. Det ble den ledende norske oversettelsen i nesten 50 år. Du kan lese den her.
Erik Gunnes’ «Det nye testamentet – En oversettelse fra grunnspråket med kommentarer og innledning» kom ut på St. Olav forlag i 1968. Denne utgaven har vært i liturgisk bruk i Den katolske kirke, som nå bruker Bibel 2011 og etterhvert vil innarbeide Bibel 2024.
Bibelselskapet lanserte en helt ny oversettelse i 1978, som avløste den gamle 1930-oversettelsen. I 1985 kom en utgave som var lettere språklig justert.
I 1999 begynte Bibelselskapet arbeidet med en omfattende revisjon av 1978-oversettelsen. Denne kom i 2011.
