– Hvis ikke det å bli mor er helliggjørende, så er ingenting helliggjørende, sier hun og smiler.
Å bli mor for første gang ble på mange måter et sjokk for Sara Marie. Gjennom sin egen opplevelse fikk hun en større forståelse av det nye mødre går gjennom.
– Jeg fikk fornyet respekt for alle kvinner. Tenk alt vi klarer!
Morsrollen har alltid vært viktig for 35-åringen.
– Jeg elsker å ta med barna til Oslo og trave rundt på kafeer, bade om sommeren, dra på piknik sammen, løpe rundt og leke i parker. Det å lese sammen, bake eller bare sitte og snakke og fundere sammen. Når alt annet rundt blir uviktig og bare vi kan være sammen. Det elsker jeg! utbryter hun.
Selv mistet Sara Marie sin mor da hun var 19 år. Tomrommet etter moren ble nærværende igjen da hun selv fikk barn.
– Sorgen gikk fra det å ha mistet henne til å tenke på alt hun gikk glipp av, forklarer hun.
Jeg tror at vi alle er kalt til å bevare menneskeverdet i måten vi behandler andre mennesker på.
Liv og død
Sara Marie arbeider som undervisningsansvarlig og fagrådgiver i Menneskeverd og har vært ansatt i organisasjonen siden 2018, i nesten ti år. På jobben er hun tett på liv og død. Gjennom arbeidet sitt møter Sara Maria mennesker med både tunge og vakre livshistorier. Hennes jobb er å fortelle om livets verdi, fra unnfangelse til livets slutt, på ulike samfunnsarenaer.
– Hvordan forteller du barna dine om jobben din?
– Jeg sier at jeg jobber med å snakke om at vi må være snille med alle mennesker, også de som er i magen, sier hun.
På bordet ved siden av henne ligger en eske med babymodeller i faktisk størrelse tilsvarende hvor stort det er i mors mage. Sara Maria tok disse med hjem en gang etter en reise og fikk se hvordan hennes egne barn lekte med dukkene.
– Det var så interessant. De kastet seg over dem. Datteren min skulle gi dem bryst, og alle begynte å krangle om den minste, for den var den søteste.
Den minste dukken er en modell på ti ukers baby.
Bok om de ufødte
Det er virkelig et behov for en ny samtale om provosert abort, poengterer Sara Marie. Det var dette behovet som motiverte henne til å skrive boken «De ufødte og vår samtale om dem», som nå har kommet ut. Det sto klart for henne da avstemningen om den nye abortloven i 2024 ble etterfulgt av jubel.
– De ufødte blir ikke regnet med, vi ser dem ikke, vi snakker ikke sant om dem. Men de er også en del av oss og vårt samfunn, påpeker hun.
Sara Marie er opptatt av menneskets verdi.
– Det handler om hva et menneske er og menneskesynet i et samfunn. Vi mennesker har en egen status. Vi er ikke et dyr, et tre eller en bil. Vi er et vesen med en uendelig verdi som samfunnet noen ganger tallfester, men som egentlig ikke lar seg tallfeste.
– Vi må ha beskyttelse, vi må ha rettigheter. Vi må ha en ramme for menneskelivet og det må begynne med menneskeverdet. Hvis ikke, så er det ingenting som gir mening.
Sara Marie ser på menneskeverdet som byggestener i en sivilisasjon. Hun tenker også på hvordan mange velger yrke ut ifra nettopp en motivasjon om å hjelpe eller støtte andre.
– Jeg tror at vi alle er kalt til å bevare menneskeverdet i måten vi behandler andre mennesker på, sier hun.
Når jeg tenker tilbake på det nå, skjønner jeg at Kirken var der fra veldig tidlig av.
Følelser og tro
I Sara Maries vei mot Kirken har det vært viktig å balansere følelser og tro. Hun har alltid vært kristen, men konverterte til Den katolske kirke den 15. august 2017. Før det hadde hun gått både i statskirken, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) og i pinsekirken, i ulike faser av livet.
– Et første skritt mot Kirken var å forstå hva følelser egentlig er. For jeg oppfattet tidlig at Gud er mer enn følelser, sier Sara Marie, som opplevde at følelse ikke kan bære tro alene.
Trebarnsmoren har også arvet en dragning mot Kirken av sin mamma Camilla og mormor. Selv om ingen av dem var katolikker, hadde de ikoner hos mormor, og begge tok henne med til kirker og hellige steder.
– Når jeg tenker tilbake på det nå, skjønner jeg at Kirken var der fra veldig tidlig av.
Mormor hadde mange steder på kartet som Sara Marie bare «måtte» besøke.
Katolske røtter
Sara Marie er utdannet med en tverrfaglig master i samfunnsfag og religionsvitenskap og tok en bachelor i interkulturell forståelse før hun begynte på masteren. Motivasjonen var å bli kjent med Kenya og kulturen der, og med sin biologiske far og familien. Første gang hun reiste var i 2015.
– Det var en veldig god opplevelse. Jeg elsker Afrika sør for Sahara, sier Sara Marie og stråler mens hun snakker om sine afrikanske røtter.
– Mamma sa alltid at jeg kunne bli kjent med faren min, men jeg kjente på kroppen at hun hadde motstand i seg mot det, så da ventet jeg.
Da moren hennes gikk bort, skjønte Sara Marie at det nå kunne være riktig tidspunkt.
Troen er der og lever i landets kultur, forteller 35-åringen. Familien er muslimsk, men under besøket så Sara Marie at hennes afrikanske bestemor hadde mange rosenkranser hjemme.
– Bestemor fortalte at hun var vokst opp som katolikk, men måtte konvertere til islam da hun skulle gifte seg.
– Det var veldig spesielt for meg å finne troen der. Jeg synes det er så sterkt at begge mine bestemødre har bedt rosenkransen på hver sin side av verden. En i en sekulær kultur, en annen i en muslimsk kultur.
Jeg føler at jeg trenger messen på en sånn måte som jeg aldri har følt med noe bønnemøte. Det er en egen ting for meg. Dette må jeg ha. Det er en overgivelse som jeg må ha, som jeg ikke klarer meg uten.
Gode ting
Troen kom også opp som et tema under psykologsamtaler, som hun brukte for å reflektere over og bearbeide morens bortgang da hun selv var 19 år.
– Det å miste mamma var som å bli kastet ned i et hav av is: en følelse av å bli hjemløs – selv om jeg ikke var det og hadde gode folk og familie rundt meg.
Etter hvert, under samtalene, så datteren at ved siden av det meningsløse, forsvinner ikke lyset og kjærligheten.
– Gode ting kan skje etter at noe forferdelig har skjedd.
Sara Marie gikk på troskurs i St. Dominikus kloster i Oslo fra 2016. Det var også der hun konverterte som et resultat av en naturlig prosess, forteller hun.
– Jeg føler at jeg trenger messen på en sånn måte som jeg aldri har følt med noe bønnemøte. Det er en egen ting for meg. Dette må jeg ha. Det er en overgivelse som jeg må ha, som jeg ikke klarer meg uten, sier hun.
Behovet har vokst med tiden. Hun kaller det for “mystisk og vakkert”
– Jeg blir alltid rørt under messen, når vi kneler, når vi ber syndsbekjennelsen. Vi spør andre om å be for oss. «Kan du be for meg» Det er bare så fundamentalt. At vi kan be for hverandre.
Det å gifte seg er å si ja til å bryne seg på hverandre resten av livet. Det høres så vilt ut at det skal kunne gå an, men det går.
Ber sammen
«Er det ikke vanskelig å være gift med en som ikke er katolikk?» blir hun ofte spurt om av andre.
Ektemannen, André, går i en pinsemenighet. Familien ber sammen og lever troen sammen, men deler ikke kirke-tilhørighet.
– Jeg trenger jo messen, sier Sara Marie og forteller om hverdagens dilemmaer.
Hun vet ikke hvor mye ektemannen har forståelse for hennes lengsel, samtidig som hun kan oppleve at også han tiltrekkes mot messen. De passer på at begge får det de trenger og at barna kan glede seg over troen.
At hun en gang skulle gifte seg, ble veldig klart for henne i midten av 20-årene.
– Det livet ville jeg ha. For meg er det først Gud, så André. Det er grunnen jeg står på, og bærebjelkene i livet mitt, forteller hun.
Det var også spesielt og veldig konkret å gifte seg i Den katolske kirke. Sara Marie ser på ekteskapet og foreldrerollen som noe som går hånd i hånd.
– At det er en helhet gir oss mening. Det å gifte seg er å si ja til å bryne seg på hverandre resten av livet. Det høres så vilt ut at det skal kunne gå an, men det går.
Les resten av stoffet i nyeste nummer av St. Olav tidsskrift!
