Ulrik ble født 10. juni 1944 og kom fra en familie av jurister. Hans foreldre var Agnes Piene fra Trondheim og førstelagmann Gustav Sverdrup-Thygeson fra Oslo. Han var yngst av fire søsken og vokste opp i Oslo. Mye tid ble også tilbrakt på familiens eiendom på Harestua helt nord i Nordmarka, hvor han tidlig deltok i all slags praktisk arbeid. Etter hvert utmerket han seg som skiløper og roer. Han var blant annet med og sikret et norgesmesterskap i roing.
Requiemmesse
Ulrik Sverdrup-Thygeson: Født 10. juni 1944 – død 24. august 2026
- Det feires requiemmesse for Ulrik Sverdrup-Thygeson fredag den 4. september kl. 14.00 i St. Oav domkirke domkirken.
- Requiemmessen presideres av biskop Erik Varden.
Sverdrup-Thygeson var ansatt i bispedømmet fra 1991 – 2009 som kansellist og økonom.
Hjertelig velkommen!
Han tok artium på Ris skole i Oslo, var fallskjermjeger i militæret og hadde et halvt år i London før han fulgte i sin fars og farfars spor og studerte jus, med avsluttende eksamen i 1970. Han var dommerfullmektig og arbeidet deretter som advokat, med et bredt spekter av saker, særlig innen eiendomsrett. På slutten av 1970-tallet søkte han seg over i Kirkeavdelingen i Kirkedepartementet, der han ble byråsjef. Saksområdet var variert, ikke minst gjaldt det lovgivning for Den norske kirke. Han konverterte til Den katolske kirke i 1986 og fikk da andre arbeidsoppgaver i departementet. Vinteren 1988–89 hadde han departementalt stipendium og studerte katolsk kirkerett i London.
I 1991 ble han ansatt som kansellist og økonom i Oslo katolske bispedømme, en stilling han hadde til 2009. Det må være riktig å si at han satte spor etter seg ikke minst som kirkebygger: Han sto for nybygg i Kongsvinger, Drammen og Larvik, samt Mariagården i Akersveien. Etter dette tok han opp igjen sitt virke som advokat, før han, som pensjonist, ble økonom i Tromsø stift 2015–24. Også i nord ble det bygging: ny kirke i Alta og menighetshus i Harstad.
Han giftet seg i 1971 med Tone Modalsli, og de fikk to sønner som har gitt dem seks barnebarn. Guttene ble med ham inn i Kirken i 1986, Tone fulgte etter i 1995. Feriene ble tilbrakt på Harestua, i samvær med familie og venner, med vedlikehold og annet fysisk arbeid og gode turer, sommer som vinter. Han var flink med motorsagen og sørget for gode forsyninger av vinterved, ryddet tidligere udyrket mark, flyttet store steiner og utvidet stadig arealet for potetdyrking. Og han fikk oppført et stabbur med kapell.
Han var en vennlig, imøtekommende og hyggelig mann. Man følte seg trygg i hans nærvær.
Ulrik hadde i løpet av studietiden funnet sin plass i Ris kirke i Oslo, blant annet i kirkekoret der. I 1970 hadde han et fire ukers opphold i et nordisk økumenisk senter i Assisi. Hans dragning mot katolisismen utviklet seg langsomt. Han var en mann av få ord, men både teologi og kirkeordning var avgjørende. Det hører med i bildet at søstrene på Katarinahjemmet i flere år i hans barndom leide det huset på Harestua som nå er hans; de brukte det som feriested. Ulrik tilhørte St. Olav domkirkemenighet og var jevnlig å treffe i søndagsmessen der når han var hjemme i Oslo; som pensjonist var han også trofast på hverdagsmessene kl. 8. Når de var på Harestua, frekventerte Ulrik og Tone kirken i Hønefoss hvor de hadde mange kjente og venner, særlig blant de vietnamesiske søstrene av det Hellige Kors (Nha Trang-kongregasjonen).
Ulrik var en beskjeden mann. Til tider kunne han kanskje virke utilnærmelig for dem som ikke kjente ham. Bak dette førsteinntrykket levde et hjerte av gull som banket for hans nærmeste krets, for Kirken og også for Norge og folkets ve og vel. Han var en vennlig, imøtekommende og hyggelig mann. Man følte seg trygg i hans nærvær. Å fordømme andre sto ham fjernt, men han sa fra når han mente det var nødvendig. Det var ikke hans natur å gjemme seg, samtidig tok han aldri plassen på andres bekostning.
Ulrik forsonet seg beundringsverdig hurtig med den sjokkerende nyheten om en langt fremskreden og uhelbredelig sykdom.
Vi som kjente Ulrik godt, beundret hans høye, slanke og sterke skikkelse. Slutten kom brått. Ulrik forsonet seg beundringsverdig hurtig med den sjokkerende nyheten om en langt fremskreden og uhelbredelig sykdom. Etter et kort sykeleie fikk han fred, styrket av Kirkens sakramenter og omgitt av forbønn.
Mitt siste inntrykk av Ulrik, og det er dette som vil prege min erindring, stammer fra den 10. august på Lilleborg helsehus. Han var betydelig svekket først og fremst motorisk, men åndelig sett full av tilstedeværelse. Han fulgte godt med selv om han sa lite. Jeg vil ikke glemme det klare blikk, det varme smil og det gode farvel han ga oss.
I Johannesevangeliet (kap 1, v. 47–48), hvor apostelen Filip forteller Natanael at de har funnet Messias og at han er sønn av Josef fra Nasaret, heter det: «Natanael svarte: ‘Kan det komme noe godt fra Nasaret?’ Filip sier til ham: ‘Kom og se.’ Jesus ser Natanael komme hen til seg, og sier til de andre: ‘Der har vi en ekte sønn av Israel, en mann uten svik’.»
Jeg får Ulrik i tankene når jeg leser eller hører dette. En mann uten svik.
Det feires rekviemmesse for Ulrik Sverdrup-Thygeson i St. Olav domkirke i Oslo fredag 4. september kl. 14. Måtte den fattige Lasarus springe ham i møte. Amen.
Oslo, 31. august 2026
Håkon Bleken