Mgr. Torbjørn Olsen, biskoppelig vikar for feltpresttjenesten
Jeg er så gammel at jeg husker kronprins Harald som den «evige ungkar» i skyggen av sin far, kong Olav. Så giftet han seg i 1968, og for kongehuset ble det en stor berikelse med kronprinsesse Sonja, som jeg fikk hilse på et par ganger. Men fremdeles befant de seg i skyggen av den enormt populære kong Olav V. Det fremstod som en kongelig skjebne. Kong Olav formet på mange måter sønnens liv.
Kongeskiftet i 1991 husker jeg særlig godt, ettersom jeg da var seminarist i Mainz i Tyskland. «Nett» fantes ennå ikke, men NRK hadde kortbølgesendinger, og slik ble jeg omkring midnatt klar over kong Olavs død og Haralds tronbestigelse.
Den som hadde øye for detaljer, merket seg at kong Harald myknet opp litt av kong Olavs strenge militære stil, men beholdt det meste. Det var et godt tegn på verdighet og kontinuitet. Som et positivt tegn merket jeg meg at kong Harald bak kulissene grep inn for at kongens kristne trosplikt skulle forbli i Grunnloven.
I 1998 avduket kong Harald en offisiell minneplate over jesuittpresten Klosterlasse i Vilnius i Litauen, hvor han ligger begravet. Klosterlasse fra Tønsberg konverterte og ville rekatolisere Norden, men ble av kongen jaget bort.
For meg føyer kong Harald V seg inn i den fine rekken av våre statsoverhoder som «står over politikken» (den tar regjeringen seg av), samler alle, markerer folket som helhet og staten som institusjon, og samtidig holder fast på de historiske linjer og de grunnleggende verdier som kan knyttes til den hellige kong Olav og til vår første av Kirken salvede og kronede konge, Magnus Erlingsson.
Sr. Ingeborg-Marie Kvam, priorinne ved Lunden kloster
Noen av mine tidligste barndomsminner er av kong Olavs død og så, senere samme år, signingen av kong Harald og dronning Sonja. Det gjorde stort inntrykk å se hvor samlende disse begivenhetene var.
Siden husker jeg 1997 med VM på ski i Trondheim og kongeparets 60-årsdager, da kong Harald på sin lune, humoristiske måte avslørte at han var skaptrønder.
Kong Harald har vært et eksempel på trofasthet, utholdenhet og kjærlighet, dyder enhver kristen streber etter. Han har vist at det er mulig å være både plikttro og sant menneskelig. Det er et viktig vitnesbyrd.
Stephen Trotter, generalsekretær i Norges Unge Katolikker
Jeg møtte aldri kong Harald og har ikke et sterkt personlig minne om han, men han var alltid der. Fjernt og langt unna min hverdag, men samtidig en konstant tilstedeværelse, et nav i det norske samfunnet.
Ringvirkningene av hans kongedømme vil strekke seg langt, både i tid og sted. Han bar Norge til et bedre sted som samfunn gjennom ord og gjerning. Måtte englene nå bære han til paradis.
P. Sigurd Markussen, generalvikar i Oslo katolske bispedømme
Samme dag som kong Olav døde og Harald ble konge, 17. januar 1991, hadde jeg bare noen timer tidligere gjort mitt livsvalg og svart ja på mitt kall til å bli prest.
Hele min tid som seminarist, og ikke minst som prest, har kong Harald gitt alt for Norge. Helt til i dag.
17. mai i år var likevel første gang jeg gikk i barnetoget i Oslo som skoleprest på St. Sunniva skole. Det var en flott opplevelse å gå opp Karl Johans gate sammen med skolens flaggborg og hilse kong Harald og hans familie med senkede flagg og hurrarop.
Jeg husker kong Harald med takknemlighet. Måtte det evige lys skinne for ham.
Fr. Arne Fjeld, dominikanerpater ved St. Dominikus kloster
7. juni 1945 kom prins Harald med båt til Oslo med kong Haakon, kronprinsesse Märtha, prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid.
Folkemengden ved Honnørbryggen foran Oslo rådhus så for første gang prinsen som forlot Norge som barn i 1940, nå åtte år gammel, og ropte unisont og taktfast: «Se Harald!»
Jeg hørte det i radio hjemme i Drammen.
Tiår senere ble Kirsten Kokkins statue av kronprinsesse Märtha avduket i Slottsparken i Oslo. Jeg var til stede, og så at kong Harald gråt da han så monumentet over sin mor.
Siden gledet jeg meg over kong Haralds årlige nyttårstale, hvor han inkluderte alle som føler seg «utafor».
Sr. Else-Britt Nilsen, priorinne ved Katarinahjemmet
Kong Harald var for meg en nær konge. Særlig sterkt opplevde jeg det under minnegudstjenesten i Oslo domkirke, to dager etter terrorangrepene 22. juli 2011. Både kong Harald, dronning Sonja og daværende statsminister Jens Stoltenberg deltok sammen med overlevende, pårørende og det offisielle Norge.
Selv representerte jeg Norges Kristne Råd, som jeg den gang var leder for, med plass i koret, ganske nær Kongen. Det var et nærvær som talte mer enn ord i en sorg som en hel nasjon delte.
Morten Selle, formann i Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma
Kongens nære forhold til Den norske kirke og hans trygge, inkluderende kristne tro har vært, og er, en inspirasjon for meg som katolikk.
De få gangene jeg har vært så heldig å treffe ham personlig har jeg tenkt på ham som en medkristen, en som har uttrykt sin tro gjennom sin varme, sin lune humor og sin evne til å få hvert menneske han møtte til å føle seg sett.
P. Torbjørn Holt, økumenisk sekretær for Oslo katolske bispedømme
Som studentprest i Europa og senere sjømannsprest i London gjennom en årrekke møtte jeg kong Harald ved noen anledninger.
Det som preget ham, var hans personlige varme og menneskelighet, kombinert med en humor som var avvæpnende, selvironisk, intelligent og spontan.
Kongeparet elsket London og dro dit jevnlig på private besøk, og kongen var sterkt preget av sin britiske familiehistorie.
Kongen hadde slik jeg opplevde det en dyp og integrert kristen tro, han gikk sammen med dronningen jevnlig til gudstjeneste og mottok nattverd. Hans stillferdige kristne overbevisning var en inspirasjon for alle kristne i Norge. Hans nærhet til utsatte og sårbare var et forbilde for oss alle.
Jeg har ham, den nye kongen og den kongelige familie i mine tanker og bønner.
Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge
Jeg hadde den store ære og glede av å være sammen med H.M. kong Harald ved flere anledninger. Jeg husker særlig det storslåtte gjestebudet kongeparet arrangerte for hele tros- og livssynsfeltet i 2015. Som leder i STL satt jeg ved siden av kong Harald. Det var svært hyggelig. Han var både kongelig og veldig nær og nedpå. Han var svært kunnskapsrik og hadde oversikt over alle mulige samfunnsområder. Jeg har også vært på quizlag med ham. Vi vant!
Jeg mener at kongen har betydd svært mye for samfunnet vårt. Talen fra hagefesten i Slottsparken i 2016 gjorde stort inntrykk da, og gjør det fremdeles. På kongelig vis inkluderte han minoriteter og majoritet i det store norske «vi».
Som katolikk er det flott at han selv har vært tydelig på sin kristne tro. Både han og Dronningen har vært nær vår kirke, ikke minst gjorde det inntrykk da Kongen deltok i rekviemmessen i St. Johannes etter terroren mot kirker på Sri Lanka påsken 2019.
Janne Haaland Matlary, professor ved Universitetet i Oslo
H.M. Kongen sto løpet ut i tjeneste for Norge. Han gjorde sin plikt et helt liv i en tid der mange ikke aner hva plikt er.
Han måtte oppleve prøvelser i familien de siste årene, men gjorde sin plikt alle dager.
Han var meget opptatt av det kristne og insisterte på bekjennerplikten for kongen da denne ble diskutert. Han var tro mot kirken og deltok ved bispevielser og så videre. Han markerte tydelig at Norge er og forblir et kristent land.
Sr. Hanne-Maria Berentzen, cistercienserinne ved Tautra Mariakloster
Kong Harald var, som sin far, en troens mann.
For meg selv og mange andre som fant det vanskelig å bli respektert for å bringe troen inn som perspektiv i det offentlige rom i Norge på 1970- og 80-tallet, ble Kongens og Dronningens klare bekjennelse til troen på Kristus en åpning i deler av det offentlige rom for andre også til å bringe det religiøse perspektiv inn – i aviser, NRK og forskning.
Da det ble reist spørsmål om behovet for en signingsgudstjeneste i Nidarosdomen, sa vår da nye konge klart fra om at han og Dronningen trengte Herrens velsignelse for å kunne gjøre sin gjerning for folket. Det minnes jeg nå med stor takk.
Takk og lov for en god konges gjerning i vårt folk. Gud gi ham den evige hvile. Gud gi trøst til Dronningen og hele familien.
Gud velsigne vår nye konge, Haakon VIII!
Send en siste hilsen til kong Harald V:
