Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent. (Ef 6,18–19 fra Bibel 2024)
Sacrosanctum concilium. 5. Kirkens bønn
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
I denne katekesen fortsetter vi våre refleksjoner over konsilkonstitusjonen Sacrosanctum concilium (SC) om liturgien. I dag skal vi se nærmere på den liturgiske bønnens kirkelige dimensjon.
Som apostelen Paulus antyder, er det Den hellige ånd som lærer oss å be. Fra pinsedagen av bor Ånden i Kirken og inspirerer alt det den gjør, spesielt bønnen. Livet til den første menigheten, som oppstod i Jerusalem etter Jesu påske, er et liv i Ånden, som ble gitt av den oppstandne Herren. «Og siden», sier konsilet, «har Kirken aldri unnlatt å komme sammen for å feire påskemysteriet, og ‘lese i alle skriftene hva som står skrevet om ham’ (Luk 24,27), å feire den eukaristi hvor ‘hans døds seier og triumf igjen blir fremstilt’, og samtidig takke Gud ‘for hans uutsigelige gave’ i Kristus Jesus (2 Kor 9,15), ‘hans herlighet til pris’ (Ef 1,12), ved Den hellige ånds kraft» (SC, 6).
I vår tid, i sammenhenger preget av en effektiviserings- og forbrukstenkning, kan bønn virke som noe unyttig eller ubetydelig. I en verden der vitenskap og teknikk hevder å ha svar på alt, kan bønn fremstå som en form for virkelighetsflukt. Dessuten videreføres ikke lenger bønn i mange kristne familier, samtidig som mange mennesker risikerer å forveksle bønn med teknikk blant mange andre – av psykologisk art og med personlig velvære som mål. Men som en grunnleggende dimensjon ved vår menneskelighet, fortjener bønn å bli gjenoppdaget i sin sanne betydning.
Dessuten videreføres ikke lenger bønn i mange kristne familier, samtidig som mange mennesker risikerer å forveksle bønn med teknikk blant mange andre – av psykologisk art og med personlig velvære som mål.
Konstitusjonen Sacrosanctum concilium tok dette behovet på alvor. Det gledet pave Paul VI dypt. Da han kunngjorde dette dokumentet, som var det første til å bli godkjent av Det annet vatikankonsil, sa han: «Gud på første plass; bønnen som vår første plikt; liturgien som den første kilden til det guddommelige liv som blir meddelt oss, den første skolen i åndelig liv» (tale, Peterskirken, 4. desember 1963).
I konstitusjonen betegner nemlig begrepet «bønn» hele liturgien. Dette perspektivet er avgjørende, fordi det var retningsgivende for liturgireformen ved og gjorde de troendes aktive deltagelse til dens grunnpilar. Liturgien fremstilles først og fremst som stedet for møte, stedet for Guds initiativ, der han kommer menneskeheten nær i sin Sønn «det menneskevordne Ord, salvet av Den hellige ånd» (SC, 5). Ham kan vi svare «ved ham og med ham og i ham, i Den hellige ånds enhet», altså takket være den bønnen som Kristus selv, sammen med sitt legeme, fremfører for Faderen (jf. SC, 84).
Av denne grunn ønsket den hellige Paul VI inderlig at tidebønnene, altså Kirkens daglige offentlige bønn, uadskillelig fra eukaristien, skulle gjennomtrenge, levendegjøre, lede og uttrykke hele den kristne bønnen og på en virksom måte gi næring til Guds folks åndelige liv (jf. Laudis canticum).
Til de mange som ønsker å lære å be, spesielt til katekumener, kan tidebønnene tilby veien og skolen i kristen bønn.
For at dette ønsket skal bli virkeliggjort, må tidebønnene i stadig større grad tas imot og leves i de døptes og fellesskapenes daglige liv. Til de mange som ønsker å lære å be, spesielt til katekumener, kan tidebønnene tilby veien og skolen i kristen bønn.
Hver uke og hver dag er eukaristien og tidebønnene Kirkens livspust og får Den hellige ånd til å strømme gjennom dens legeme. I denne bønnen «slutter Kristus hele det menneskelige samfunn til seg, og forener det med seg i den samme lovsang» (SC, 83); slik blir vi dag for dag stadig mer forenet med påskemysteriet og likedannes med ham.
Den hellige Augustin sier: «Når vi taler til Gud i bønn, skal vi ikke skille Sønnen fra ham. Og når Sønnens legeme ber, skal det ikke skille sitt hode fra seg selv. Den ene og samme er nemlig legemets Frelser, vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn: Han ber for oss, han ber i oss, og han blir bedt til av oss. Han ber for oss som vår prest; han ber i oss som vårt hode; han blir bedt til av oss som vår Gud. La oss derfor gjenkjenne vår egen stemme i ham, og hans stemme i oss» (Enarr. in Psalmum 85, PL 37, 1081).
Tidebønnene, som knyttet til eukaristien og forlenger dens lys, helliger tiden i vårt daglige liv: Om morgenen begynner vi dagen i tro og takknemlighet; ved middagstid ber vi om styrke til å forbli trofaste midt i vårt strev; om kvelden, når arbeidet er slutt, ledsager vesperen solnedgangen; om kvelden sovner vi inn og overgir oss til Guds fred. Hver time er et uttrykk for håp: Under vår jordiske pilegrimsferd våker vi og venter sammen med Kirken på Herrens gjenkomst i herlighet.
Generalaudiensen 5. august 2026
Les mer
- Saken hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
- Konstitusjon om den hellige liturgi – Sacrosanctum Concilium
