Her følger – tradisjonen tro – en oversettelse fra italiensk til norsk av pavens tale til Den romerske rota under audiensen som han gav mandag 26. januar 2026 i forbindelse med åpningen av inneværende rettsår ved rotaen. Som paven selv nevnte, var dette hans første møte med rotaen.
Audiensen ble som vanlig holdt i Sala Clementina i Det apostoliske palass for dommerne og andre med tilknytning til Den romerske rota. Etter en messe var det individuelle audienser for dommerne, og så hilste rotaens dekan, erkebiskop Alejandro Arellano Cedillo (spanjol, f. 1962), paven. Deretter svarte paven med sin tale.
Talen har fra gammelt av vært pavens viktigste og mest prestisjetunge kirkerettslige uttalelse i løpet av året, der han som Kirkens øverste dommer gir overordnede føringer for samtlige katolske domstoler/tribunaler over alt i verden – men ikke bare for dem! Oftest handler det om den korrekte forståelse og håndtering av ekteskapsnullitetssakene. Talene i oversettelse til norsk er årlig blitt lagt ut også på katolsk.no.
Pavens nye stil
I årets tale merkes en litt ny stil i forhold til de tidligere pavers taler. F.eks. begynner Leo XIV mer «liturgisk», samtidig som han begrenset seg til å hilse kun dommerne (auditørprelatene). Pave Leo nevner også at han selv i sin tid har hatt anledning til å utøve dommertjenesten og derfor har bedre muligheter til å forstå dommernes erfaring og verdsette deres innsats.
Han viser til og fremhever grunnprinsippene ved alle rettsprosesser, det være seg ekteskapssaker eller kanoniske straffesaker, nemlig forholdet mellom sannhet og kjærlighet. Sannheten er koblet til rettferdigheten. Både lettvint kjærlighet og kald sannhetssøken stemmer dårlig med dommernes kall.
I slutten av talen sier han ganske fyndig til auditørprelatene: «Dere er kalt til å vokte sannheten rigorøst, men uten rigiditet, og til å utøve nestekjærligheten uten unntakelse.» I sin første tale trakk pave Leo XIV også linjene tilbake til pave Pius XII og hans tale til rotaen høsten 1944, og til pave Benedikt XVIs uttalelser.
Temaet i år kan sammenfattes til «troskap mot sannheten i kjærlighet».
Pave Leo XIV
Tale
til domstolen Den romerske rota
ved åpningen av rettsåret [2026]*
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
Fred være med dere!
Eksellenser,
kjære auditørprelater ved den apostoliske domstol Den romerske rota!
I dette vårt første møte vil jeg gjerne gi uttrykk for min verdsettelse av deres arbeid som er en dyrebar tjeneste for den universelle rettslige funksjonen som er betrodd paven, og som Herren har kalt dere til å ta del i. «Veritatem facientes in caritate» [være tro mot sannheten i kjærlighet] (Ef 4,15): dette er et uttrykk som kan anvendes på deres daglige misjon i justisforvaltningen.
Jeg takker hans eksellense dekanen for ordene hans som gav uttrykk for alles forening med Peters etterfølger. Og min takknemlighet går også videre til alle Kirkens domstoler rundt om i verden. Dommertjenesten som jeg selv har hatt anledning til å utøve, gjør det mulig for meg bedre å forstå deres erfaring og verdsette den kirkelige relevansen ved deres innsats.
I dag vil jeg gjerne vende tilbake til et fundamentalt tema som har vært dominerende i talene rettet til domstolen Den romerske rota fra Pius XII like til pave Frans. Det gjelder deres aktivitet i forhold til sannheten som er rotfestet i rettferdigheten. Ved denne anledningen vil jeg dele med dere noen refleksjoner over den nære forbindelsen som eksisterer mellom sannheten ut fra rettferdigheten og dyden nestekjærlighet. Dette er ikke to motstridende prinsipper, og heller ikke verdier som skal balanseres etter rent pragmatiske kriterier, men to iboende forente dimensjoner som finner sin dypeste harmoni i selve Guds mysterium, som er Kjærlighet og Sannhet.
En slik korrelasjon krever en konstant og omhyggelig kritisk eksegese ettersom det i utøvelsen av den rettslige aktivitet ofte oppstår en dialektisk spenning mellom den objektive sannhets krav og nestekjærlighetens omsorg.
Noen ganger finnes det risiko for at overdreven identifikasjon med de troendes – ofte vanskelige – erfaringer kan føre til en farlig relativisering av sannheten. I virkeligheten risikerer en misforstått medfølelse, selv om den tilsynelatende er motivert av pastoral iver, å tilsløre den nødvendige dimensjonen av sannhetssøken som er særegen for den rettslige gjerning. Dette kan forekomme ikke bare på området med ekteskapsnullitetssaker hvor det vil kunne føre til noe som smaker av pastoralt baserte overlegninger uten et solid objektivt grunnlag, men også i enhver prosesstype ved å fornekte det strenge og det rimelige.
På den annen side kan det noen ganger føre til en kald og distansert hevdelse av sannheten som ikke tar hensyn til alt det som kjærligheten til menneskene krever, og utelater de bekymringene som dikteres av den respekt og den barmhjertighet som må være til stede i alle faser av en rettergang.
Når vi betrakter forholdet mellom sannheten og kjærligheten, kommer en klar veiledning fra apostelen Paulus’ lære som formaner oss slik: «Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet, og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.» (Ef 4,15) Veritatem facientes in caritate: det handler ikke bare om å tilpasse seg en spekulativ sannhet, men om å «følge sannheten» [italiensk: fare la verità], det vil si en sannhet som må opplyse alle våre handlinger. Og dette må oppnås «i kjærlighet» som er den store drivkraften som fører til sann rettferdighet. Med et annet bibelsk uttrykk, denne gangen fra apostelen Johannes, er dere kalt til å være «medarbeidere for sannheten» (3 Joh 8). Benedikt XVI som valgte disse ordene som sitt bispevalgspråk, fremhevet i sin encyklika Caritas in veritate at det blir «nødvendig å knytte kjærlighet til sannhet ikke bare i den rekkefølgen som den hellige Paulus nevner, ‘veritas in caritate’ [sannheten i kjærlighet] (Ef 4,15), men også i den motsatte og komplementære betydning, ‘caritas in veritate’ [kjærlighet i sannheten]. Sannheten må søkes, finnes og uttrykkes innenfor kjærlighetens ‘økonomi’, men kjærligheten må samtidig forstås, bekreftes og praktiseres i lys av sannheten.» (nr. 2)
Deres virke bør derfor alltid være drevet av den sanne kjærlighet til nesten som fremfor alt søker dennes evige frelse i Kristus og i Kirken, noe som innebærer å holde fast ved Evangeliets sannhet. Slik finner vi horisonten som all kirkelig juridisk aktivitet må plasseres innenfor, salus animarum [sjelenes frelse], hvilket jo er den øverste lov i Kirken. [1] På denne måten er deres tjeneste for sannheten ut fra rettferdigheten et kjærlighetens bidrag til sjelenes frelse.
Alle aspektene ved de kanoniske retterganger vil kunne plasseres innenfor rammen av sannheten i nestekjærlighet. Først og fremst må prosessens forskjellige hovedpersoners virke være fullstendig preget av et faktisk ønske om å bidra til å gi lys til den rettmessige dom som man ønsker å nå frem til, med en rigorøs intellektuell ærlighet, teknisk kompetanse og en rettlinjet samvittighet. Alles permanente streben etter sannheten er det som gjør domstolenes totale aktivitet dypt harmonisk, i tråd med den institusjonelle oppfatningen av rettergangen, mesterlig beskrevet av den ærverdige Pius XII i hans tale til rotaen i 1944. [2] Målet som forener alle aktører i prosessene, hver tro mot sin egen rolle, er søken etter sannheten, noe som ikke begrenser seg til profesjonell oppfyllelse av et eller annet, men som er å forstå som et direkte uttrykk for moralsk ansvar. I den retning driver i første rekke nestekjærligheten, vitende hvordan den skal gå lenger enn rettferdighetens krav alene, for å tjene det helthetlig gode for menneskene i den grad det er mulig, uten å forvrenge sin egen funksjon, men utøve den med full kirkelig sans.
Tjenesten for sannheten i kjærlighet må skinne frem fra all virksomhet ved de kirkelige domstoler. Dette må verdsettes av hele det kirkelige fellesskapet, spesielt av de involverte troende: av de som søker dommen over deres ekteskapelige forening, av de som er anklaget for å ha begått en kanonisk forbrytelse, av de som anser seg selv som ofre for en alvorlig urett, av de som gjør krav på en rettighet. De kanoniske retterganger må inspirere den tilliten som kommer av profesjonell seriøsitet, av intenst og gjennomtenkt arbeid og av en overbevist dedikasjon til det som kan og må oppfattes som et ekte profesjonelt kall. De troende og hele det kirkelige fellesskap har rett til en rettlinjet og rettidig utøvelse av de prosessuelle funksjoner, fordi det er en gange som påvirker samvittighetene og livene.
I dette lys må sannheten, og følgelig det gode og det skjønne, i alle embeter og tjenester knyttet til rettergangene fremheves. Veritatem facientes in caritate: alle rettens aktører må handle i overensstemmelse med en deontologi [pliktetikk] som må studeres nøye og praktiseres med omhu innenfor den kanoniske rammen, for å sikre at den i sannhet blir eksemplarisk. I denne forstand må en stil inspirert av deontologien også gjennomsyre advokatenes arbeid når de bistår de troende med å forsvare deres rettigheter, samtidig som de verger partsinteressene uten noen gang å overskride det som ut fra samvittigheten anses som rettmessig og i konformitet med loven. De påtaleansvarlige og båndforsvarerne er hjørnesteiner i justisforvaltningen, kalt til sin misjon å verge det offentlige vel. En rent byråkratisk tilnærming i en så viktig rolle ville klart undergrave det å søke sannheten.
Dommerne, kalt til det store ansvar å bestemme nærmere det rettmessige, hva som er sant, kan ikke unndra seg det å erindre at «rettferdighet går sammen med freden og eksisterer i et konstant og dynamisk forhold til den. Rettferdighet og fred sikter mot det gode for hver enkelt og for alle, og av denne grunn kreves orden og sannhet. Når det ene er truet, vakler begge; når rettferdigheten blir krenket, settes også freden i fare.» [3] Vurdert i dette perspektivet blir dommeren en fredsarbeider som bidrar til å konsolidere Kirkens enhet i Kristus.
Rettergangen er ikke i seg selv en spenning mellom motstridende interesser, slik det noen ganger misforstås, men snarere et uunnværlig verktøy for å avklare sannheten og rettferdigheten i det aktuelle tilfelle. Kontradiksjonen under den rettslige prosess er følgelig en dialogisk metode for å fastslå sannheten. Tilfellets håndgripelighet krever i realiteten alltid at fakta fastslås og at grunnene og bevisene som støtter de ulike posisjoner, konfronteres, med som basis formodningen om ekteskapets validitet og om den mistenktes uskyld inntil det motsatte er bevist. Den juridiske erfaringen som har modnet frem, vitner om kontradiksjonens ufrakommelige rolle og saksforberedelsesfasens avgjørende betydning. Dommeren som opprettholder uavhengighet og upartiskhet, må løse kontroversen i henhold til enkelthetene og argumentene som kommer frem under rettergangen. Unnlatelse av å overholde disse grunnleggende justisprinsipper – og å favorisere en uberettiget ulikhet i håndteringen av like situasjoner – er en betydelig krenkelse av det kirkelige fellesskaps juridiske profil.
Disse betraktninger vil kunne anvendes på ethvert trinn av rettergangen og på enhver type rettssaker. I den kortere prosessen hos diøcesanbiskopen om ekteskapsnullitet er det for eksempel nullitetsgrunnens karakter a prima vista [ved første gjennomsyn] som gjør det mulig med stor aktpågivenhet å nå frem til dom, uten å glemme at det vil være opp til selve rettergangen, behørig gjennomført, å bekrefte eksistensen av nullitet eller å bestemme nødvendigheten av å falle tilbake på ordinær rettergang. Det viser seg derfor som fundamentalt at man fortsetter å studere og anvende den kanoniske ekteskapsrett med vitenskapelig seriøsitet og troskap mot læreembetet. Denne vitenskap er uunnværlig for å løse sakene i overensstemmelse med kriteriene fastsatt i loven og ved Den romerske rotas rettsforståelse, hvilket i de fleste tilfeller ikke gjør annet enn å deklarere naturrettens krav.
Kjære venner, deres misjon er høy og krevende. Dere er kalt til å vokte sannheten rigorøst, men uten rigiditet, og til å utøve nestekjærligheten uten unntakelse. I denne balansen som faktisk eksisterer i en dyp enhet, må sann kristen juridisk visdom manifestere seg. Jeg vil gjerne avslutte disse refleksjonene ved å betro deres arbeid til Vår Frue Speculum iustitiae [Rettferdighetens speil] sin forbønn, hun som er det fullkomne forbildet på sannheten i nestekjærligheten. Takk!
Noter
* Italiensk originaltekst: https://www.vatican.va/content/leo-xiv/it/speeches/2026/january/documents/20260126-rota-romana.html. Hans Hellighet pave Leo XIVs tale til auditørprelatene ved Den romerske rota i anledning åpningen av rettsåret [det 97. rettsår, 2026] (Discorso del Santo Padre Leone XIV ai Prelati della Rota Romana in occasione dell’inaugurazione dell’anno giudiziario). – Holdt mandag 26. januar 2026 i Sala Clementina – Norsk oversettelse: Mgr. dr. iur.can. Torbjørn Olsen.
[1] Jf. CIC, kan. 1752.
[2] 2. oktober 1944.
[3] Den hl. Johannes Paul II, budskap til den 31. verdensfredagen, 1. januar 1988.
Paven taler til Den romerske rota
Les mer
- Taler til Den romerske rota under pave Frans (2013–2025)
- Taler til Den romerske rota under pave Benedikt XVI (2005–2013)
- Vatican News: Pope to Roman Rota: Justice and charity find harmony in mystery of God
