Herrens åpenbaringsfest, bedre kjent som De hellige tre kongers fest, feirer det trosmysterium som evangeliet i dag forkynner. Ledet av stjernen, Guds forsyn uttrykt i skaperverket, kom tre vise menn fra Østen til Betlehem, de trådte inn i stallen, «og fikk se barnet og dets mor Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Derpå åpnet de for sine skatter og bar frem gaver til ham, gull og røkelse og myrra».
Epifani 6. januar 2026
Evangeliet
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’ dager, kom noen stjernetydere fra landene i øst til Jerusalem. De spurte: «Hvor er den jødenes konge som nettopp er født? For vi har sett hans stjerne i Østen, og er kommet for å hylle ham.»
Da dette kom kong Herodes for øre, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle yppersteprestene og folkets lovkyndige og spurte dem ut om hvor Messias skulle fødes.
De svarte: «I Betlehem i Judea; for så står det skrevet hos profeten: ‘Og du Betlehem i Juda land, du er langt fra den ringeste blant Judas fyrster; for fra deg skal det utgå en høvding, en hyrde for mitt folk Israel.’» Da kalte Herodes stjernetyderne til seg i all hemmelighet, spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg, og sendte dem til Betlehem med ordene: «Gå av sted og forhør dere nøye om barnet, og så snart dere har funnet det, send meg bud, slik at også jeg kan komme og hylle det.» De lyttet til kongens ord og drog av sted.
Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem, inntil den stanset like over stedet hvor barnet var. Da de så stjernen, ble de jublende glade. Og de trådte inn i huset og fikk se barnet og dets mor Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Derpå åpnet de for sine skatter og bar frem gaver til ham, gull og røkelse og myrra.
Men da de i drømme var blitt varslet om ikke å vende tilbake til Herodes, tok de en annen vei tilbake til sitt land.
De tre vise menn – i tradisjonen kjent som Caspar, Melchior og Balthazar – fremheves ikke bare som konger eller vismenn. De trer også frem for krybben som representanter for alle verdens folk og stammer. Den hellige Leo den Store, forklarer dette slik i en epifanipreken: «La alle folkeslag i de tre vismenns skikkelse tilbe universets skaper, slik at Gud blir kjent, ikke bare i Juda, men over hele jordens krets, og hans navn blir stort over hele Israel». Dette innebar ikke bare en type tilstedeværelse i Betlehem for alle nasjoner og folk, men – som Den hellige Paulus skriver til efeserne – at «hedningene, gjennom Kristus Jesus og ved hans Evangelium, har del i arven, hører med til det samme legeme og har del i Løftet».
De tre kongene, de tre vismenn fra Østerland, er videre klassiske eksempler på den universelle menneskelige søken etter Sannheten, søken etter Gud. Denne søken er ikke en jakt på kunnskap, på informasjon, på oppsummeringer og korte forsøk på svar, men et uttrykk for hva mennesket er skapt til å være. Kirken formulerer dette slik: «Lengsel etter Gud er skrevet inn i menneskets hjerte, for mennesket er skapt av Gud og for Gud. Gud trekker uopphørlig mennesket til seg, og det er i Gud alene mennesket finner den sannhet og den lykke det søker» (KKK 27). Eller, med det latinske språk til hjelp, mennesket er capax Dei – skikket for Gud. Mennesket, i sitt mest menneskelige, lengter og søker etter Gud.
Julemysteriene gjør det også klart for oss at Gud vender seg til mennesket, gjør seg kjent for mennesket, trer inn i det menneskelige. I Jesus Kristus blir Guds Sønn også «Gud-med-oss» (Emmanuel). Og ifølge den hellige Thomas Aquinas: «Guds enbårne Sønn som ville at vi skulle få del i Hans guddom, tok opp i seg vår natur, slik at Han ved å bli menneske, skulle gjøre mennesker guddommelige» (Thomas Aquinas, Op. 57 in C.C., 1).
Vår søken etter Gud, vår vandring mot Ham, vår søken etter enhet med Vår Herre Jesus Kristus, er selve grunnlaget for Det hellige år, «Jubelåret», som vi i dag avslutter.
Dette var tydelig da pave Frans utropte jubelåret. I bullen Spes non confundit («Håpet skuffer ikke»), uttrykte vår tidligere pave håpet om at «dette jubelår må bli en tid for et virkelig og personlig møte med Herren, ‘døren’ (se Joh 10.7,9) til vår frelse, som Kirken er gitt i oppdrag å forkynne alltid, overalt og til alle som ‘vårt håp’(1Tim 1.1)».
Vår vandring som pilegrimer ender ikke i dag, vår søken etter Gud, vår daglige etterfølgelse av Frelseren som 'slo opp sin bolig iblant oss' er ikke i mål.
De nordiske biskopene konkretiserte dette og uttrykte ønske om at dette «jubelåret må bli en tid for virksom, hjertelig og intelligent fordypning av troen i våre land. Vi inviterer dere til å vende tilbake til kildene til vår trosbekjennelse ved å studere Skriften og vår vidunderlige katolske katekisme, for på den måten å bli dypere forankret i troens mysterium, oppleve hva det vil si å leve ‘i Kristus’» (Den nordiske bispekonferanse, Hyrdebrev om jubelåret 2025).
Idet vi avslutter jubelåret takker vi Gud for alle gaver og velgjerninger mottatt i denne nådens tid, vi takker for den nåde og åndelig vekst som er blitt vår lokalkirke og oss som troende til del i dette hellige år. Men her må vi samtidig si: Vår vandring som pilegrimer ender ikke i dag, vår søken etter Gud, vår daglige etterfølgelse av Frelseren som «slo opp sin bolig iblant oss» er ikke i mål. Enhver pilegrim er kalt til å ta med seg hjem og videre i livet alt det vandringen og det hellige sted har gitt. Enhver kristen som erkjenner sannheten er kalt til å streve for å leve i tråd med denne sannhet. Enhver kristen som vokser i troen og forståelsen av troens mysterier, er kalt til å freidig dele denne tro med verden.
Derfor gjentar jeg ordene pave Leo XIV forkynte i hans preken i Peterskirken i dag, i messen hvor paven også lukket Den hellige dør: «Det er vidunderlig for oss å fortsette sammen som pilegrimer». Måtte den allmektige Gud fortsette å velsigne Hans hellige folk, på vandring mot Ham!
Oslo 6. januar 2026
Fredrik Hansen
Biskop av Oslo
