– Vi begynte 1. oktober, sier Anita.
Hun jobber som menighetssekretær i St. Johannes Døperens menighet i Sandefjord.
Det var moren hennes som oppfordret de unge til å be rosenkransen. «Dette må dere gjøre», sa hun den gangen.
– Vi ringte rundt og spurte om folk ville være med.
Det ble en bønnefamilie, det merket vi tydelig når noen ikke var der.
Hver dag
På første møte var det tre stykker. Så fortsatte vennene å ringes og be hver eneste dag i rosenkransmåneden oktober i 2024. Flere ble med, også barn.
Møtene var ekte: det var bønn, tid til samtale, noe ekko fra den ene høytaleren og latter fra de andre.
Da oktober gikk mot slutten var det noe som manglet.
– Vi begynte å savne å be med hverandre, sier Anita.
– Vi savnet oktober, legger Jonathan til og smiler.
Daniel forteller om behovet som oppstod. De bestemte seg da for å fortsette, og gruppen møttes en gang i uken. Det varierte mellom søndag, onsdag eller fredag. På fredagene ba de Den guddommelige miskunns rosenkrans.
En forpliktelse
Da Jonathan fikk melding fra Daniel som lurte på om han ville være med og be en virtuell rosenkrans, var han ikke i tvil.
– På dette tidspunktet i bønnelivet mitt gikk det flere måneder, kanskje år siden jeg ba regelmessig, forteller Jonathan.
Han studerer markedsføring og går i St. Hallvard menighet i Oslo.
Etter den første samlingen visste han at han ønsket mer.
– Ja, selvfølelig, absolutt. Det var en fin forpliktelse for meg til å be regelmessig, sier han.
Fellesskapet ga også en følelse av tilhørighet. Nå måtte han dukke opp, fordi de andre ventet på ham.
En liten bønnebok
– Jeg tror formatet de andre startet med gjorde det mye lettere å bli med og be, sier Jonathan.
I forkant av bønnen lagde Anita en presentasjon på PowerPoint med bønnetekster, som hun hentet fra sin lille bønnebok.
Denne lille boken kjøpte 27-åringen den gangen hun ennå bodde i Malaysia.
– Da var jeg kanskje fire år, sier hun.
Hele formatet på hvordan rosenkransbønnen foregikk under møtene i fjor og foregår i dag på Norvegia Catholica-serveren på Discord, er tatt fra den lille boken.
– Jeg synes det var så kult at de yngre leste Bibelen, legger Daniel til og forteller at ungdommene leste utdrag fra evangeliene som refleksjoner ved hvert mysterium i rosenkransen.
De yngre som deltok i rosenkransen på Messenger, var ofte deres egne katekesebarn på 12–13 år.
Vi ba jo sammen hver dag og det ble nesten en liten familie.
Fikk tilbake
Etter hvert var det ikke bare lederne som tok ansvar for å møtes.
– Det som overrasket meg mest var da de unge begynte å spørre oss: «Blir det bønn i kveld?», sier Jonathan.
Han ble påminnet om bønn av dem han selv hadde invitert tidligere.
– Det blir bærekraftig: de får noe ut av det og oppfordrer oss igjen, sier han.
– Det ble en bønnefamilie, det merket vi tydelig når noen ikke var der, legger han til.
En familie
En kan si at det hele startet med at moren til Anita Voetar oppfordret dem til å be sammen.
– Men hva var deres egen motivasjon, og hva fikk dere ut av den daglige felles rosenkransbønnen?
– Jeg hadde nettopp flyttet til en ny by som 27-åring. Jeg hadde ingen venner, ble oppslukt av jobben i kirken og katekesen. Jeg måtte ha noe sosialt også og så savnet jeg venner fra menigheten min, forteller Anita.
Rosenkransen ga henne venner og fellesskap. Menighetssekretæren deler så noe hennes tidligere sogneprest pleide å si:
«En familie som ber sammen holder sammen.»
– Vi ba jo sammen hver dag og det ble nesten en liten familie, sier hun.
Ja, for bønnestunden førte også til samtale og «briefing», som Daniel kaller det.
– Vi hadde bønneintensjoner for hverandre, spurte hverandre hvordan det går. Det er en veldig vakker ting å ta det med i bønn, sier han.
Familien som ber sammen, forblir sammen. Den hellige rosenkrans har, etter eldgammel tradisjon, vist seg å være spesielt effektiv som en bønn som bringer familien sammen.
Over til en større platform
Bønnefellesskapet holdt fast på bønnen i ulike rytmer. I adventstiden 2024 ba de daglig rosenkrans sammen igjen. Så gikk de over til en gang i uken, før de tok opp den daglige bønnen i fastetiden.
Med eksamenstiden kom det en pause. Det var rundt høsten at Anita kom i kontakt med Kateketisk senter i OKB. Da hun fortalte om bønnefellesskapet, ble hun oppfordret til å snakke med pater Josef Ottersen.
Derfra gikk det fort.
– Han var klar og startet bønnegruppen på Discord dagen etter at vi snakket sammen, sier Anita.
– Vi startet som en ungdomsbønnegruppe og så gikk det over til noe alle kunne være med på, sier den opprinnelige lederen.
I etterkant har hun møtt enkelte personer og også hele familier som spurte om ikke det var hun som ledet online rosenkrans på Norvegia Catholica, og fortalte at de var med på bønnestunden.
– Det har vært veldig fint, sier hun.
Det er kanskje vårt lille bidrag til Kirken.
Bønnen bærer frukt
Nå er rosenkransen blitt flyttet og godt festet på Discord. Der samles mennesker hver dag som ber sammen.
Hva så med de som startet praksisen?
– For meg har det vært et springbrett for å be rosenkransen, sier Jonathan Le.
Han forteller at hvis bønnesamlingen hadde slik påvirkning på ham og kan bli utvidet og åpen for mange, så er det naturlig og godt at den vil sette frø.
Daniel legger til:
– Det er kanskje vårt lille bidrag til Kirken.
Det har vært samlende.
– Plutselig finner man tilknytting til noen på den andre siden av Norge. Det har vært en fin døråpner for å ha fokus også på det nasjonale, forteller hun.
For Jonathan har fellesbønnen båret frukter i eget bønneliv. Han har lært å gjøre mer enn «søndagsmessen», og at rosenkransen kan være et påfyll og holde troslivet oppe.
– Da vi ikke ba mye sammen begynte jeg å be rosenkransen alene. Det var nesten litt sånn skummelt i starten, men jeg gjorde det til en regelmessig ting.
En start
Vennene er opptatt av å ta vare på fysiske fellesskap og møtes i kirken.
– Da vi startet med bønn var målet mitt at vi kanskje kunne møttes på nettet, men samlet i større fysiske grupper foran skjermen, sier Anita.
Hun har alltid vært aktiv i kirken og blir sterkt inspirert av nasjonale grupper og andre fellesskap, som møtes for å be sammen.
– Det synes jeg er veldig fint fordi de møtes fysisk og ber i kirken, sier hun og legger til at blant annet dette fikk henne til å starte rosenkransbønnen.
27-åringen synes at det å kunne knytte bånd med andre menigheter og andre i Den katolske kirke er veldig viktig.
– Det inspirerer oss til å gjøre ting innenfor troen, lære troen bort til barna våre og være kateketer.
Les mer
