Stift Klosterneuburg: Huset som tåler tidens tann

Bilde

Slik er biskop Bernt Eidsvigs kloster Stift Klosterneuburg. Det ble stiftet i 1114 av Den hellige Leopold III (1073–1136), markgreve av Huset Babenberg og Østerrikes nasjonalhelgen. Han bodde og ba i bygninger, som fremdeles pryder åskammen 1,5 mil nord for for Wien.

Inn i disse eksepsjonelle historiske omgivelsene trådte rjukangutten Bernt for første gang i 1985. Mandag 29. september 2025 flytter han tilbake, etter 20 år som biskop av Oslo. Den gode biskop tenker fortsatt fremover, men med minnene som kjærlige ledsagere: 

– Jeg var kapellan i Bergen da jeg besøkte Klosterneuburg for første gang. Det var for en retrett. Jeg ble svært godt mottatt, forteller biskop Bernt, som var Oslos katolske overhyrde fra 22. oktober 2005 til 16. juli 2025: Gjestfriheten var stor, minnes han, og korherrene spurte hele tiden om hva han trengte.

– De var så hyggelige rundt bordet og viste oppriktig interesse for mitt ve og vel. Slik møtte jeg allerede da det som nettopp er ordenens kjennetegn: Generøsitet i det felles liv, som utspiller seg ved bordet og i kapellet, sier biskop Bernt.

Han hadde med åndelig lesning til retretten, deltok i korbønnen og spaserte rundt klosteret, men ikke altfor langt, bedyrer han.

Klosteret ligger på en høyde med utsikt gjennom et smalt dalføre mot vakre Wien. Tidligere passerte Donau bare noen hundre meter nedenfor, men på 1800-tallet ble elveleiet regulert og flyttet lenger unna. Nå er det istedenfor en jevn strøm at trafikk, på hjul og skinner, som passerer fordums klostermurer.

Jeg valgte et hus som hadde stått siden 1100-tallet. Det kan kalles å være på den sikre side.

Biskop Bernt

Historien avslører

Legenden forteller at da Leopold III giftet seg med sin Agnes, tok et vindkast brudesløret og førte det avsted. Ni år senere var Leopold ute på jakt. Plutselig fikk han øye på det verdifulle tøystykket, som vinket mot ham fra en trekrone ikke langt unna. Da han red bort til åssiden for å hente det, viste Jomfru Maria seg for ham. Hun beordret ham til straks å bygge et kloster der. Så han gjorde: En Maria-kirke på stedet er nevnt i kilder allerede i 1108; derfra stammer også de eldste delene av dagens Stift Klosterneuburg. Besøker du klosteret, kan du bo i de samme bygninger, som ble reist på 1100-tallet og huset Den hellige Leopold og Agnes’ etterhvert tallrike familie. De fikk 18 barn.

– Jeg ville aldri gått inn i en ny orden eller en ny bevegelse; det er ikke noe galt med dem, men jeg ville ikke visst hva jeg gikk inn i. Det er som et hus som er under bygging til forskjell fra et som er ferdig bygget – og som har stått lenge nok til at man vet at det tåler tidens tann.  Jeg valgte et hus som hadde stått siden 1100-tallet. Det kan kalles å være på den sikre side, forteller biskopen om sitt valg av kloster – og orden.

Bilde

Bilde

De eldste delene av klosteret er fra Leopold IIIs tid; klosterkirken ble bygget som en romansk basilika i perioden 1114 – 1136; klostergangen ble bygget på 12- og 1300-tallet og rommer nå ett av Stift Klosterneuburgs aller mest kostbare gjenstander: Verdun-alteret fra 1181, som er et hovedverk i europeisk emaljekunst. Det er sammensatt av 51 forgyldte emaljebilder med scener fra Det Gamle og Det Nye Testamente. Alteret er plassert i et lite kapell med adgang fra klostergangen, som en gang forbandt klosteret med kirken. Her er det kjølig, selv på varme sommerdager. Til vanlig er alteret del av museet, og kan studeres som utstillingsobjekt. Det er noe ganske annet å se biskopen stige ned trappen fra det barokke sakristiet til middelalderens gotikk. Iført en korkappe i gullbrokade skinner han om kapp med ett av de vakreste kunststykker, troen har frembrakt:

Han trer fremfor Verdun-alteret, og sier:

– Vi er samlet her for å fornye ekteskapsløftene til dere to som kneler, ikke for meg, men den allmektige Gud, som engang førte dere sammen.

Det vakreste, det verdigste og kjærligheten fyller rommet og oss som er tilstede. Ingen går derfra uten å bli preget for livet.

Bønnen skulle støttes av kunnskap og utfordrende tanker og teorier.

Biskop Bernt

Augustin foreskrev

Biskop Bernt trådte innenfor Leopolds kloster for første gang i 1985. I 1991 forlot han Bergen og sitt sogneprestembede for å avlegge sine midlertidige løfter. De ble evige fire år senere, i 1995. Agnes’ slør kalte slik også biskop Bernt til å innfri Leopolds løfte til Jomfru Maria ved å fortsette korherrenes 900-årige virke. Skjønt hans begrunnelse er mindre legendarisk og mer prosaisk:   

– Jeg valgte å bli augustinerkorherre på grunn av at jeg kunne kombinere selvstendig arbeid i en menighet med å være del av et fellesskap; det var dét jeg var interessert i – og dét er Ordenens tradisjon, forklarer han.

Den strekker seg bak historiens slør i det østerrikske fjellandskap, helt til domkapittelet i Hippo (i dagens Algerie), der kirkefader Augustin var biskop:

– Han bestemte at prestene skulle leve, be og spise sammen – og oppdras i fellesskap; han la stor vekt på lesningen i refektoriet av aktuelle teologiske tekster, daglige teologiske impulser, om du vil. Bønnen skulle støttes av kunnskap og utfordrende tanker og teorier, forteller biskop Bernt.

Broderskapet korherrene imellom er preget både av nærhet og avstand:

– Vi er ikke tett på hverandre hele dagen, kun i korbønn og ved måltider – ellers kan vi arbeide med egne menigheter, undervisning, teologiske eller pastorale prosjekter – hva det nå enn er vi måtte ha fore, sier biskop Bernt.

Bilde

Da Bernt ble Markus

Alt dette appellerte til ham da han på siste halvdel av 1980-tallet gjorde seg stadig bedre kjent med sitt klosterkall.

– Jeg hadde lovet biskop Schwenzer å være i Bergen til St. Paul skole var ferdig bygget.         27. august 1991, dagen etter at den var åpnet og innviet, dro jeg ned hit for å bli ikledt. Det var etterlengtet, sier biskopen.

Ikledningsritualet skjedde også ved Verdun-alteret, som han nå – 33 år senere – trer foran som biskop for å feire fornyelsen av et ekteskapsløfte.

Allerede fra sin konversjon i 1977 hadde biskop Bernt næret tanken om at ordenslivet kanskje kunne passe for ham:

– Men da var det bare en idé, den måtte jo testes ut – og det lot de meg gjøre her. De var dydig generøse også med sin tålmodighet, sier augustinerkorherre eller kannik Markus, som er biskopens rette klosternavn.

I 1996 ble han assisterende novisemester og senere novisemester. Han ble også tildelt sognet St. Leopold.

– Jeg var dessuten kapittelsekretær, noe som var litt merkelig siden jeg var den eneste som ikke hadde tysk som morsmål – de likte kanskje litt upresise protokoller, spør biskopen på sitt sedvanlig skjelmske vis.

Så legger han til:

– Jeg likte meg godt i sognet – det snilleste sognet vi har!

Han er heldig slik: De snille synes alltid å flokke seg om ham. Slik ser han det iallfall selv. 

Vi skapte mange arbeidsplasser, og vi er fortsatt en stor arbeidsgiver.

Biskop Bernt

Bilde

Bilde

Vin, prester og sogn

Stift Klosterneuburg har et museum – og det er imponerende, men det er intet musealt over hverken sted eller folk. Korherrene har levet og virket og tjent Herren her i 900 år; det gjør de fortsatt. De 37 korherrene driver 28 sogn, 1000 000 kvadratmeter vinmark, 8 800 000 kvadratmeter skog og 3 800 000 kvadratmeter dyrket mark. I tillegg kommer fruktdyrking, turisme og et eget kulturprogram med opera i klostergården gjennom sommeren.

– Stift Klosterneuburg ble tilgodesett med ganske mye land av Den hellige Leopold, og vi gjorde som alle andre klostre; vi dyrket, vi hugget tømmer og hadde fiskedammer. Vi skapte mange arbeidsplasser, og vi er fortsatt en stor arbeidsgiver, forteller biskop Bernt.

Pengene de tjener, bruker de på vedlikehold av klosterets enorme og verdifulle historiske bygninger; korherrene finansierer dessuten flere av sine sogn, slik som St. Paul menighet i Bergen.

– Vi driver også tre barnehjem, støtter det østerrikske Caritas, og vi er en generøs bidragsyder til pilegrimsherberget i Jerusalem, forklarer biskopen.

De driver sågar eget herberge i klosteret. Her losjerer korherrenes gjester i moderne fasiliteter og bys inn til frokost, lunch og middag like vennlig som selvfølgelig; korherrenes gjestfrihet har på ingen måte latt seg besmitte av sine overveldende gotiske og barokke omgivelser. Her råder Augustins klosterregel om måtehold, kristen nestekjærlighet og nøktern realisme.

Augustinerkorherrene ved Klosterneuburg er kjent for sin generøsitet, men den som bare blir kjent med dem på overfladisk manér, kan fort komme i skade for å si grandiositet. 

– Å være generøs er svar på et medmenneskelig behov, som kan være riktig eller galt vurdert; grandios handler om å vise seg frem. Vi har ikke det behovet, konstaterer biskop Bernt.

Vi bor og ber sammen, men vi arbeider ute.

Biskop Bernt

Bilde

Bilde

Visjon og virkelighet

Bilde

Det er korherrenes gjestfrihet og pastorale ånd som fester seg efter et besøk ved Stift Klosterneuburg, men førsteinntrykket er et helt annet: Barokkfasadens gule bølger velter mot deg, og øverst på de grønnirrede kobbertakene troner henholdsvis den østerrikske keiserkrone og den østerrikske erkehertughatt (rangkrone). Bak dem strekker de nygotiske kirkespirene seg evig oppover. 

Habsburger-keiseren Karl VIs (1685 – 1740) visjon var å gjenskape det kongelige palasset «Escorial», som han måtte forlate da han tapte Spania til Huset Bourbon. Prosjektet skulle ende som et symbol på foreningen av den himmelske og den verdslige sfære, og proporsjonene var enorme: Slottsparken skulle strekke seg 1,5 mil fra Klosterneuburg til slottet Hofburg i Wien.  Dagens bygning utgjør bare én åttendedel av de opprinnelige planene. Da keiseren døde i 1740, stanset både bygging og finansiering – og korherrene var nær bankerott.

– I disse omgivelsene og under disse omstendighetene har vi bodd og virket kontinuerlig siden 1100-tallet, bortsett fra en kort periode under andre verdenskrig: Nazistene kastet oss ut i 1942. Den tyske hær brukte hele den keiserlige leilighet, naturligvis. Da russerne kom mot slutten av krigen, gjennomsøkte de huset etter tyske soldater. Nervene var i helspenn og kalasjnikovene fremme. Idet de slo opp dørene til den innerste salongen, slo et stort ur sine slag; russerne skvatt til og skjøt det. Kulehullene er fremdeles i skiven, forteller biskopen, som for å bevise anekdoten.

Keiserleilighetene i klosterets barokk-fløy ruver fire etager over bakkenivå, men det som skjuler seg under jordens overflate er like imponerende: De fire første kjellerne brukes idag til vinproduksjon: prøving, pressing, siling og lagring. Derefter følger mørkets mysterier – det eneste som er sikkert, er at de ikke har gravet ut alle kjellerne ennå: Kjelleranlegget var i århundrer både tilfluktsrom for hele den keiserlige administrasjon og Habsburgernes skattkammer. Nå kan fortidens skatter beundres i klosterets museum – en uvurderlig samling gjenstander som rommer alt fra Østerrikes myteomspunne erkehertughatt til edelstenbesatte julekrybber og Slørmonstransen (1710), et høydepunkt innen barokk gullsmedkunst. Men den største skatten av dem alle, finner du i klosterkirken og kommuniteten:   

Korherrenes spiritualitet.

– Vår spiritualitet er Kirkens spiritualitet; vi har ikke skoler, men vi kan ha skoler; vi har ikke sykehus, men vi kan ha det. Vi har fem tidebønner og feirer messe hver dag; det er en typisk apostolisk orden; vi bor og ber sammen, men vi arbeider ute, sier kannik Markus.

Han skuer ut av vinduet, gjennom det tunge løvverket og ned mot Donaus blå bredder, der engang vikinger – som Hellig Olav – rodde forbi mot nye mål. Biskopen skal ingen steder; han er alt ved sitt mål. 

Artikkelen ble først publisert i St. Olav tidsskrift 2-2024. 

Bilde