Domkirken var fylt til randen av fremmøtte: biskoper fra Den nordiske bispekonferanse, erkebiskop og nuntius Julio Murat, geistlige og ordensfolk, biskoper fra Den norske kirke, representanter fra ulike organisasjoner, representanter fra Trondheim stift, tidligere statsforvalter Valgjerd Svarstad Haugland og takknemlige troende fra hele bispedømmet.
Biskop Eidsvig holdt prekenen. Mot slutten av messen kom erkebiskop Murat og biskop Fredrik Hansen med takkeord til biskopen. Etter messen var det kirkekaffe på gårdsplassen bak St. Olav domkirke.
Preken ved biskop Bernt Eidsvig
Kjære venner, høye geistlighet, ordensfolk og troende,
Vi feirer i dag høytiden for Jomfru Marias legemlige opptagelse i himmelen. Det gjør vi med glede, for det er også vår fremtid. Vi vet at det som sies om Maria, også kan sies om Kirken. Hun er i himmelen, vi skal dit. Men siden jeg har så mye annet på hjertet i dag, så sier jeg ikke mer om det. Hvis dere har tatt det til dere, så har dere tatt det mest vesentlige til hjertet.
Vi vet at det som sies om Maria, også kan sies om Kirken. Hun er i himmelen, vi skal dit.
Kjære Julio Murat, du er den pavelige sendemann eller nuntius til Kirken i Norge og til kongeriket Norge. Du har raskere enn de fleste av dine forgjengere forstått vanskeligheter og utfordringer i de nordiske land, og du har satt alt du har kunnet inn på å medvirke til gode løsninger hos oss. Det gleder meg særlig at du har funnet anledning til å være med på denne avskjedsfeiring. Jeg ber deg neste gang du ser Den hellige far takke på mine vegne for at jeg har fått lov til å gå av før tiden.
For tyve år siden, tidlig i juli 2005, ble jeg innkalt til Giovanni Battista kardinal Re, prefekten for det som den gang het Bispekongregasjonen. Jeg var da på ferie på Long Island og på vei hjem etter å ha vært med på en prestevielse. Telefonen ringte ca. klokken tre om morgenen, men det gjør den jo gjerne når tidsforskjellen er ukjent. Han ville at jeg skulle komme til Roma samme dag, noe jeg måtte si ikke var mulig. Men vi fant en annen mulighet.
Nå skal jeg sitere Carl Joachim Hambro, som også skrev engelsk. Han skrev: «The worst of chambers is better than the best of antechambers.» Dette sitatet viser at det er praktisk talt umulig å oversette, men det betyr at det verste av de rom hvor beslutninger treffes er bedre enn det beste av forværelser. Der satt jeg på forværelset. Mens jeg satt der og ventet ble jeg oppmerksom på et brev på bordet foran meg. Det var adressert til meg og inneholdt min utnevnelse som biskop av Oslo. Da var altså katten ute av sekken, for å bruke et folkelig uttrykk.
Vær dine venners venn, om vennene er protestanter eller katolikker. Da blir du ikke ensom.
Det er mange som ikke har trodd meg når jeg har fortalt dem at jeg ikke ville bli biskop i Oslo, eller i et hvilket som helst annet bispedømme i verden, så jeg gjentar det også her. Det var ikke en utnevnelse til min glede – dette skal jeg forsøke å nyansere. Jeg hadde et, tror jeg, realistisk bilde av biskopers ansvar og arbeidsbyrde. Ansvaret er tungt, og arbeidsbyrden ofte urimelig. Og det kunne være temmelig ensomt. Hvem ville frivillig ønske å gå inn i noe sånt? Kardinal Re hadde nok hørt mine argumenter før av andre, og han hadde nok hørt dem mange ganger. Han sa at slik kunne det være, men slik måtte det ikke være, og han ga meg en del råd:
«Vær dine venners venn, om vennene er protestanter eller katolikker. Da blir du ikke ensom.» Dette har jeg prøvet, og jeg kan fortelle dere at det virker.
«Bruk bispedømmets ressurser fornuftig og generøst, både de materielle og de åndelige, men begynn med de åndelige. Folk ber gjerne i din intensjon.» I Bergen hadde jeg for eksempel en utdøende kongregasjon av St. Franciskus Xaveriussøstre. Jeg snakket med dem alle, og jeg fortalte dem hva jeg særlig ba for, og ba om deres støtte. Og de lovet alle å be i mine intensjoner. Det gjorde de trofast, inntil den siste av dem døde i fjor. For disse døde med en visjon, ikke bare med minner om noe som hadde vært stort. Søstrene på Lunden har som sitt kall å be for Kirken i Norge, men hverken de eller andre ordenshus har skuffet meg når jeg har bedt om deres forbønn eller annen hjelp.
Bruk bispedømmets ressurser fornuftig og generøst, både de materielle og de åndelige, men begynn med de åndelige
Og hvilke åndelige mål hadde jeg da satt meg? For å nevne et par ting: Sakramentstilbedelse og mulighet for skriftemål minst én gang i uken i alle menigheter, og messe med bønn for ordens- og prestekall hver måned. Jeg ønsket meg et presteseminar – det står forøvrig beskrevet i bispedømmets opprettelsesdekret. Mange av våre studenter ville riktignok ha godt av å bli kjent med det katolske Europa, men enda viktigere er tilhørigheten til Kirken i Norge, kjennskap til det katolske Norge. Nå får de begge deler. Jeg tilføyer at Gud har velsignet oss med mange og gode kall, og dere ser de fleste av dem fremme i koret. En egnet bygning fikk vi kjøpt rimelig av St. Josephsøstrene. Jeg vet ikke om jeg har takket dem for det, men jeg gjør det nå.
Det er mange andre jeg føler et behov for å takke. De fleste av disse vil jeg takke personlig, men noen må takkes helt offisielt. Dere får høre godt efter, for det er bare nå det skjer. Først biskop Fredrik, kirkerettslærd og diplomat – og derfor nærmest feilfri, selvfølgelig. Han har dessuten et stort hjerte. Alt jeg har gjort i OKB var ment som en tilretteggelse for ham.
Representantene for Den nordiske bispekonferanse:
- Biskop Gerhard Schwenzer, som dessverre ikke er i stand til å være her – men jeg tror han følger med på skjermen: min ytterst lojale og snille forgjenger.
- Bispekonferansens president, biskop Erik Varden, som er her med trønderske forsterkninger og akademisk skarpsinn.
- Biskop Czeslaw Kozon, København: hans forgjenger som president og min gode venn.
- Biskop emeritus Peter Bürcher, som nå vier sine krefter og bønn til Det hellige land og håper vi ber med ham – la dette være en utfordring.
Videre:
- Generalvikar monsignore Hai: Han er, ihvertfall fra sitt embede som generalvikar, pensjonist de siste par ukene. Vi har fulgt hverandre siden vi begge ble ordinert for treogførti år siden. Han har gitt meg ryggdekning i sykdom, samt fornuftige råd – som jeg ikke alltid har fulgt.
- Pater Tao, ikke bare for hans muskelkraft, men for hans bidrag til mitt åndelige liv og at jeg får mat nok.
- Pater Carlo, tålmodig skriftefar.
Mine medbrødre:
- Abbed Anton Höslinger, som er min gamle venn og nå blir min nye sjef.
- Dom Clemens Galban: dekan, rastløs reformator og fremragende kokk.
Og så bispedømmets geistlighet: Det har vært de lykkeligste øyeblikk jeg har hatt som biskop å kunne ordinere nye prester. Jeg ser en del av resultatene her. Dere er lojale, utholdende og milde.
Kardinal Casey var en gang stormester for Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem. Han ba meg for en del år siden bli storprior for ordenen i Norge. Men jeg svarte at jeg allerede var medlem av en orden, og mente det fikk være nok. Neste stormester, kardinal Filoni, sa at jeg fikk pent finne meg i å bli storprior, ellers så ville den norske gren bli nedlagt – noe jeg ikke kunne ha på samvittigheten. Særlig ikke med tillitspersoner som Helene Lund og Huan Nguyen.
Uten god vilje kommer vi ingen vei med våre økumeniske anstrengelser, og med god vilje finnes det ingen grenser.
Den norske kirke avviser den gode vilje som teologisk prinsipp, men det er få institusjoner i vårt land som fremviser så stor og meget god vilje. Jeg takker dere alle, med biskopene Helga Byfuglien og Olav Fykse Tveit i spissen. Uten god vilje kommer vi ingen vei med våre økumeniske anstrengelser, og med god vilje finnes det ingen grenser. Jeg har en følelse av at Ole Christian Kvarme var med på å gjøre kjøpet av Bredtvet kirke mulig. Jeg takker ham for det. Personlig takker jeg dere alle for at dere har tatt imot meg som deres kollega, og for oppmuntrende ord og vakre blomster da det stormet som verst.
Jeg ser også til min glede at Den nordisk-katolske kirke er her. Jeg hilser deg med stor varme og glede.
I elleve og et halvt år vikarierte jeg som biskop for våre trøndinger og møringer, inntil jeg trodde Roma hadde glemt det hele. Jeg forsøkte å besøke stiftet en gang i måneden og dro dit sliten og dvask, men kom alltid tilbake til Oslo med nye krefter. Det var en særskilt glede å vie biskop Erik, som ikke overraskende har funnet seg godt til rette nettopp der. Arbeidet med St. Olav domkirke i Trondheim er noe av det jeg gleder meg mest over når jeg ser tilbake. Men også det trumfes av det menneskelige samarbeidet med Trondheims aktive troende, i første rekke sogneprest Egil Mogstad og stiftets kansler Unn Madsø, som sammen med Bonifatiuswerk der deutschen Katholiken gjorde bygget mulig. Det ble en vakker domkirke.
I dette bispedømmet, sa han, var alt for hånden, men ikke alt var synlig. Min oppgave som biskop var å finne det som ikke syntes på overflaten, bruke det og vise det frem.
Det var i 2005 en stor glede å bli kjent med våre lege ansatte i Akersveien. De fleste av dere syntes glade over den nytenkning jeg prøvde å bidra med. Et par fant den kanskje for krevende, og så seg om efter annet arbeide. Hver eneste dag disse tyve år har jeg hatt fornøyelsen av gode og nære kolleger. For ti år siden ble vi gjenstand for politiets særskilte oppmerksomhet, men dere var med på å bære også disse byrdene og støttet OKB inntil vi igjen sto på fast grunn – og dere har fortsatt med det.
For tyve år siden gjennomskuet jeg at kardinal Re forsøkte å sette mot i meg. Det var jobben hans, og han lyktes selv om jeg ikke helt kunne tro at han hadde rett. Det jeg har skjønt efterhvert, kan oppsummeres ganske kort og viser at han tross alt hadde rett. I dette bispedømmet, sa han, var alt for hånden, men ikke alt var synlig. Min oppgave som biskop var å finne det som ikke syntes på overflaten, bruke det og vise det frem. «Dersom du lever som du lærer, vil alle i Kirken gjøre sitt, for Kirken er et fellesprosjekt», sa kardinalen. «Ha tro.» Med tro gikk det.
St. Olav domkirke i Oslo, hvor vi nå befinner oss, har gjennomlevet mange faser. Jeg syntes ikke den var særlig vakker for tyve år siden, men under kyndig ledelse av Hai-Nam og hennes stab er den blitt restaurert, og står her og inviterer til bønn og messefeiring. Til påsken innvies et nytt orgel. Bruk kirken, og ta vare på den.
I 2005 bodde det ca. førti tusen katolikker i Norge, skulle man tro offisielle tall. Men, skjønte jeg nokså raskt, det var mange flere som vi ikke visste om – særlig polakker og litauere. Jeg var glad for å finne dem. I dag teller vi 180 000, som kanskje utgjør tre fjerdedeler eller så av den virkelige medlemsmassen – og det er flere enn i høymiddelalderen. Imellom ligger et stort arbeide for å finne dem vi ikke kjente. Den raske vekst vi opplevet viste at det ikke var prester nok eller kirker nok eller penger nok. Ja, det skortet på det meste. Men vi hadde mange mennesker, mange flere enn vi kjente, og de bar frem den virkelighet vi opplever i dag. De har gitt Kirken vekt og størrelse.
Jeg skal huske dere i min bønn hver dag. Jeg skal huske dere med stor glede. Jeg ber også om at dere ber for meg.
Jeg har sett det som en av mine oppgaver å finne prester og plass til gudstjenestene, midler til katekese og karikativt arbeide. Vi har møtt stor velvilje, særlig fra polske biskoper og ordensfolk, men også fra prester og menigheter i Den norske kirke og andre trossamfunn som har latt oss bruke sine bygninger.
Så er jeg takknemlig for å kunne markere dette veiskillet ved å si dere takk, alle sammen. I hver søndags høymesse og til høytidene har dere bedt særskilt for meg, men også i hverdagsmessene. Den støtten vil jeg mangle og savne når jeg nå blir pensjonist. Jeg overlater tømmene til en atskillig yngre og meget kompetent biskop. Jeg ber dere: pass godt på ham. Selv reiser jeg ganske snart til Klosterneuburg, hvor jeg har tenkt å bli mine siste år. Jeg gleder meg til gjensynet med mine medbrødre der, og til de oppgaver jeg eventuelt blir bedt om å påta meg.
Jeg skal huske dere i min bønn hver dag. Jeg skal huske dere med stor glede. Jeg ber også om at dere ber for meg.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
