Angelus på festen for korsets opphøyelse

Vi feirer festen for korsets opphøyelse «på grunn av Guds grenseløse kjærlighet da han, ved å omfavne [korset] for vår frelses skyld, forvandlet det fra et redskap for død til et redskap for liv.»

Maleri av Nikodemus som sørger over den døde Kristus — NIKODEMUS SØRGER OVER DEN DØDE KRISTUS: Maleri av Filippino Lippi, ca. 1500.

Oversettelse:

Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News

Publisert 15. september 2025 | Oppdatert 15. september 2025

På festen for korsets opphøyelse, søndag 14. september, var evangelieteksten:

Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. (Joh 3,13–17 fra Bibel 2024)

Kjære brødre og søstre, god søndag!

I dag feirer Kirken festen for korsets opphøyelse. Vi minnes at den hellige Helena i det fjerde århundre fant korset i Jerusalem, og at den dyrebare relikvien ble ført tilbake til den hellige by av keiser Heraklios.

Nikodemus søker Gud

Men hva betyr det for oss i dag å feire denne festen? Evangelieteksten (jf. Joh 3,13–17), hjelper oss å forstå det. Scenen finner sted om natten: Nikodemus, en av jødenes ledere, en rettskaffen mann med et åpent sinn (jf. Joh 7,50–51), kommer for å møte Jesus. Han trenger lys, han trenger veiledning: Han søker Gud og ber Mesteren fra Nasaret om hjelp, for i ham erkjenner han en profet, en mann som gjør underfulle tegn.

HØYTIDSDAG: Pave Leo XIV ledet angelus på festen for korsets opphøyelse, 14. september 2025.

Foto:

NTB / Reuters, Vincenzo Livieri

Gud frelser

Herren tar imot ham, lytter til ham, og til slutt åpenbarer han at Menneskesønnen må opphøyes, «for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,15). Og han legger til: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv» (vers 16). Nikodemus, som der og da kanskje ikke helt forstår meningen med disse ordene, vil helt sikkert gjøre det senere, når han etter korsfestelsen er med på å gravlegge Frelserens kropp (jf. Joh 19,39): Da vil han forstå at for å frelse menneskene ble Gud menneske og døde på korset.

Nikodemus, som der og da kanskje ikke helt forstår meningen med disse ordene, vil helt sikkert gjøre det senere, når han etter korsfestelsen er med på å gravlegge Frelserens kropp.

Kobberslangen

Dette taler Jesus om til Nikodemus og minner ham om en hendelse fra Det gamle testamente (jf. 4 Mos 21,4–9), da israelittene i ørkenen ble angrepet av giftige slanger, men ble reddet ved å se på kobberslangen som Moses hadde laget og satt opp på en stang, slik Gud hadde sagt ham.

Gud frelste oss idet han viste seg for oss, idet han tilbød seg å være vår ledsager, lærer, lege og venn, og han gikk så langt at han ble brutt brød i eukaristien.

Korset

Gud frelste oss idet han viste seg for oss, idet han tilbød seg å være vår ledsager, lærer, lege og venn, og han gikk så langt at han ble brutt brød i eukaristien. Og for å gjennomføre dette verket, tok han i bruk et av de mest grusomme dødsinstrumentene mennesket noensinne har funnet opp: korset.

FEIRING: Folkemengden på Petersplassen markerte også pavens 70-årsdag denne søndagen.

Foto:

NTB / Reuters, Vincenzo Livieri

Fra død til liv og kjærlighet

Derfor feirer vi i dag korsets «opphøyelse»: på grunn av Guds grenseløse kjærlighet da han, ved å omfavne det for vår frelses skyld, forvandlet det fra et redskap for død til et redskap for liv. Slik lærer han oss at ingenting kan skille oss fra ham (jf. Rom 8,35–39), og at hans kjærlighet er større enn vår egen synd (jf. Frans, katekese, 30. mars 2016).

Bønn

La oss da, ved forbønn fra Maria, moren som var på Golgata med sin Sønn, be om at hans frelsende kjærlighet må slå rot i oss og vokse, og at også vi må makte å gi oss selv til hverandre, slik han ga seg selv helt og fullt til alle.