I sin tale til de troende som var samlet på Petersplassen for søndagens angelus, reflekterte pave Leo over evangelieteksten (Luk 12,32–48) og oppfordret de troende til å spørre seg selv hvordan de investerer «skatten» i sine liv.
Paven siterte Jesu ord: «Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige», og oppfordret kristne til ikke å klamre seg til gavene de har fått fra Gud, men å bruke dem sjenerøst til beste for andre – særlig dem som trenger det mest.
Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige. Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til og møll ikke ødelegger. For hvor skatten deres er, der vil også hjertet deres være.
«Det handler ikke bare om å dele de materielle godene vi har», sa han, «men også om å sette inn våre evner, vår tid, vår kjærlighet, vårt nærvær og vår empati.» Hver person, fortsatte han, er «et unikt, uvurderlig gode i Guds plan – en levende, pulserende kapital» som må dyrkes og investeres, «ellers tørker den ut og mister sin verdi».
Paven advarte deretter de troende om at denne skatten kan sløses bort, eller til og med tas av dem «som, lik tyver, tilegner seg den for å gjøre den til et forbruksgode». Guds gave som vi er, understreket han, trenger rom, frihet og relasjoner for å blomstre – og fremfor alt trenger den kjærlighet, som «forvandler og foredler alle aspekter av vår eksistens, og gjør oss stadig mer lik Gud».
Pave Leo minnet om at Jesus uttalte disse ordene på vei til Jerusalem, hvor han skulle gi seg selv fullstendig på korset, og pekte på barmhjertighetsgjerningene (KKK 2447) som «den tryggeste og mest lønnsomme banken» for vårt livs skatt. Selv den minste gjerning, sa han, kan ha uendelig verdi, som i evangeliets bilde av den fattige enken som med to små mynter blir «den rikeste personen i verden» (jf. Mark 12,41–44).
Paven siterte den hellige Augustin og bemerket at mens folk kanskje er fornøyd med å bytte bronse mot sølv eller sølv mot gull, gir «det man gir» i kjærlighet noe uendelig mye større: evig liv. «Det som gis, vil bli forandret», forklarte Augustin, «fordi den som gir, vil bli forandret.»
Man ville allerede være fornøyd hvis man fikk et sølvpund for et bronsepund, eller et gullpund for et sølvpund. Men det man gir, får man tilbake i en helt annen form: ikke gull eller sølv, men evig liv.
Pave Leo oppfordret deretter de troende til å se denne sannheten i hverdagen – i moren som holder barna sine tett inntil seg, eller i to mennesker som er forelsket og føler seg som «en konge og en dronning» når de er sammen. «Og vi kunne gi mange flere eksempler», la han til.
Uansett hvor vi befinner oss – hjemme, i menigheten, på skolen eller på arbeidsplassen – oppfordret paven oss til å «ikke gå glipp av noen mulighet til å elske». Dette, sa han, er den årvåkenhet Jesus ber oss om: å være oppmerksomme, beredt og følsomme overfor hverandre, slik han er overfor oss i hvert øyeblikk.
Paven avsluttet talen sin med å betro dette ønsket til Maria, «Morgenstjernen», og ba henne hjelpe alle troende til å være «voktere av barmhjertighet og fred» i en splittet verden (jf. pave Johannes Paul II, bønnevigilie under Verdensungdomsdagen i 2000).
Pavens angelus med engelsk oversettelse
Les mer
- Teksten hos Vatican News (engelsk)
- Pavens refleksjon på Vatikanets nettsider (flere språk)
