Etter to forventningsfulle år er det endelig bekreftet: Relikvien av den hellige Svithun (ca. 800–862) som siden middelalderen har vært oppbevart i Évreux-katedralen i Normandie, skal overføres til St. Svithun kirke i Stavanger.
Det skal skje i oktober i år, som markerer 900-årsjubileet for grunnleggelsen av Stavanger domkirke og byen i 1125. For sogneprest p. Pål Bratbak er dette en historisk begivenhet som kan gi både menigheten og byen en ny bevissthet om sin skytshelgen.
Relikviens historie
Pater Pål forteller at den skriftlige bekreftelsen fra bispedømmet Évreux kom på tirsdag 12. august, men at han allerede uken før fikk vite at relikvien kommer til Stavanger.
– Jeg sto og hoppet i sofaen, sier han om gleden i øyeblikket da han fikk beskjeden.
– Hva slags relikvie er det dere får, og hva er historien bak?
– Det er en del av kraniet til St. Svithun som har vært i Évreux i Normandie siden middelalderen. Da vi fikk det første svaret fra biskopen på stedet i februar 2024, hadde han ikke en forklaring på hvordan det kom dit.
P. Pål forteller at han ble tipset om relikvien av en i menigheten rundt overgangen 2022–2023, og at han sendte et brev til biskop Bernt Eidsvig i mars 2023 for å spørre om han kunne være behjelpelig med å skrive til biskopen av Évreux.
Opplysninger om relikvien kommer fra boken The Cult of St Swithun (først utgitt i 2003, ny utgave i 2025) av Michael Lapidge.
– Der står det at Svithuns hodeskalle i middelalderen ble overført fra Winchester-katedralen til Canterbury og deretter til Évreux, hvor det oppsto en St. Svithun-kultus.
I første omgang la biskop William av Cantiers det i et relikvieskrin av tre den 24. juli 1404. I år 1611, den 17. dagen i samme måned, ble hodet flyttet til et nytt relikvieskrin med et bilde av St. Svithun på utsiden, som stilles ut for folkets venerasjon den dag i dag.
Under den franske revolusjon ble relikvieskrinet plyndret, men hodeskallen ble reddet og overført til et annet skrin. Der ble den glemt, sammen med kultusen, helt til den tilfeldigvis ble gjenoppdaget så sent som i 1998.
Foto: Wikimedia / Tango7174 (CC BY-SA 4.0)
I 2009 meldte den britiske avisen Church Times at det var snakk om å hente relikvien tilbake til den katolske kirken i Winchester. Man lot være, fordi man var redd for at det kunne skade den økumeniske dialogen med Den engelske kirke – som har 40 kirker oppkalt etter St. Svithun. Det er ingen lignende økumenisk utfordring i Norge, siden minnet om den hellige Svithun ikke står like sterkt i Den norske kirke.
Skytshelgen vender tilbake
Det finnes bare to domkirker i verden som er innviet til den hellige Svithun: Winchester-katedralen, hvor han ble begravet, og Stavanger domkirke. Dessuten finnes det bare fem katolske menigheter som er oppkalt etter ham, hvorav fire er i England og den eldste er i Stavanger.
– Da biskop Fallize opprettet St. Svithun menighet i 1898, ga han den dette navnet for å koble historien til nåtiden. Nå blir denne historien virkelig levende, sier p. Pål.
Samtidig understreker han at det handler om menighetens og byens nåtid og fremtid, mer enn om å gjenskape det som har vært.
– Hva betyr det for menigheten å få relikvien av St. Svithun?
– Dette blir bra for menigheten. Vi får et relikvieskrin som folk kan besøke, en helgengrav som det blir naturlig å knele og be foran. Dette vil skape større oppmerksomhet rundt St. Svithun. Nå er han bare er en gipsstatue i hjørnet av kirken som de fleste ikke vet hvem er.
– Hvilken betydning kan det ha for Stavanger som helhet?
– Han er en helgen som har vært med å prege byens liv, selv om han for de fleste har gått i glemmeboken. Jeg har hatt skoleklasser fra begge St. Svithun-skolene i Stavanger på besøk og spurt om de vet noe om ham – det gjør de ikke. Likevel er det en viss bevissthet her som kan vekkes til live.
P. Pål påpeker at relikviene til de norske byenes skytshelgener – St. Hallvard i Oslo, St. Olav i Trondheim og St. Sunniva i Bergen – forsvant etter reformasjonen på 1500-tallet. Det gjorde også St. Svithuns relikvier i Stavanger, men etter 500 år får byen nå en del av sin skytshelgen tilbake.
– Jeg ser ingen grunn til at Stavanger ikke kan ha en årlig St. Svithun-uke på samme måte som Trondheim har Olavsfestdagene, sier han.
Bro mellom himmel og jord
Lørdag 11. oktober vil St. Svithun menighet feire festmesse for byens 900-årsjubileum, ledet av biskop Fredrik Hansen, og ta imot den nye relikvien. Relikvieskrinet vil bli høytidelig båret inn og lagt under et av sidealtrene i kirken.
– Hvordan vil du forklare relikvier for dem som synes det virker fremmed?
– Kristendommen, særlig katolsk kristendom, er en religion som lar det fysiske peke mot det metafysiske. Vi har et sakramentalt syn på virkeligheten. Derfor er konkrete ting viktige, ikke i seg selv, men fordi de peker utover seg selv.
P. Pål forteller at de fysiske restene av hellige menn og kvinner er påminnelser om vårt eget kall til hellighet, og at det har vært mulig for mennesker før oss å bli hellige.
– Relikvier minner oss også om at Kirken er større enn det vi ser her og nå. Den største delen av Kirken er i himmelen. Dermed skaper de en bro mellom himmel og jord, ved å gi oss noe konkret å gå til som synliggjør vårt syn på hva Kirken er.
Han avslutter med å fortelle om da han i tenårene for første gang så relikvien av Olav den hellige, helligdomsarmen, bli båret rundt i St. Olav domkirke i Oslo:
– Jeg husker at jeg tenkte: Det beinet som bæres rundt nå, er skinnbeinet til han som ble martyr på Stiklestad. Han hadde tilgang på de samme nådemidlene som meg, feiret den samme messen, mottok Kristi legeme og de andre sakramentene i én eller annen form. Er det mulig for ham å bli helgen, så er det mulig for flere av oss.
Les mer
