Tre katolikker om sitt påskeøyeblikk
TRIIDUUM: Vi inviteres til å reflektere og ta innover oss Kristi lidelse, død og oppstandelse. Foto: Ilustrasjon: «Jesu siste åndedrag» (1840) av Julien Michel Gué
Idet vi går inn i Den stille uke retter vi våre tanker mot Kirkens liturgi og dens unike elementer. Alle har en betydning og forteller det som skjer under årets største kirkelige høytid. Hver av oss kan bli særlig preget av ulike momenter, om det er stillheten på lørdagen, tilbedelsen av korset eller et gladstemt «halleluja» påskenatt. Vi har bedt tre katolikker fortelle om sitt påskeøyeblikk.
Tekst: Marta Teresa Wade
Clemens Cavallin
Professor i teologi, religion og filosofi, NLA Bergen
For meg er det sentrale øyeblikket i Den stille uke på påskeaften når prest, diakon, ministranter og menighet er samlet utendørs i mørket. Ofte kan man da høre hvordan andre feirer, men rundt den lille påskeilden som lyser opp de troendes ansikter, er det en stillhet og en forventning av et helt annet slag. Etter at presten har velsignet ilden, markerer han et kors på lyset med en metallstylus (stylus paschalis) og de greske bokstavene Alfa og Omega. I bønnen han da sier, knyttes all tid sammen, fra begynnelse til slutt, i et intensivt øyeblikk. Det er noe skjult, et mysterium, samtidig som det skjer ute i det offentlige. Jeg har opplevd dette i flere land, og i år blir det i Valladolid i Spania med de norske og svenske prestestudentene.
Sr. Rita Kozielska
Priorinne for Elisabethsøstrene i Oslo
Altomfattende stillhet etter langfredags liturgi beveger meg særlig i Den stille uke. Etter Jesu død faller liksom alt i graven. Mine tanker og følelser faller til ro og hviler ved Hans lik, som er så kaldt. Han kan hverken snakke, helbrede eller gjøre noe mer, men likevel – i den dypeste stillhet – gjør Han det største i hele verdens historie.
Anna Dan Vy Vu
Styremedlem i Norges Unge Katolikker
Mitt favorittøyeblikk i Den stille uke er våkenatten vi pleier å ha på leir. Det å sitte sammen med en liten gruppe midt på natten sammen med Jesus, som et symbol på at vi ikke lar Han være alene i hagen igjen, er utrolig intimt og rørende. Jeg finner ofte meg selv i tårer, fordi vi kommer til våkenatten både slitne og sårbare, men det er også da jeg pleier å føle Hans nærvær sterkest.
Les mer:
- Meditasjon over palmesøndag: Velsignet er han som kommer, kongen i Herrens navn
- Meditasjon over langfredag: Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena