Skjærtorsdag 2022: En sekularkarmelitts meditasjoner over påskens mysterier
KROPP OG BLOD: «De har sett ham bryte brødet før, men nå er alt som om det var for første gang. Mørke blikk følger hans hender idet han løfter brød og beger», skriver Anne Samuelsen i meditasjonen over skjærtorsdag. Ilustrasjon: «Jesu siste måltid» av Gerbrand van den Eeckhout (1621 – 1674), kan ses i Rijksmuseum, Amsterdam.
Jesus vasker disiplenes føtter
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
Joh 13, 1 – 15
Nattverden
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Luk 22, 14 – 20
Meditasjon: Møte med Jesus i påsken
Jeg åpner Ordet ved siden av salen ovenpå. Det dufter av grillet lam, nystekte brød og bitre urter. Det spares på lys, og hans nære menn hvisker seg imellom, fortvilet, redd, sint, vantro?
Tekst: Anne Samuelsen ocds
Jeg hutrer og skjuler meg og min medtatte kappe bak forhenget på takterrassen. Jeg skulle valgt den i grovt vadmel. Disiplene har puter og tepper, noen serverer. Jesus er rystet. Samtidig er det noe annet, som jeg ikke forstår. Han sier: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» (Luk 22, 14 – 20) Den urolige mumlingen som oppstår, brytes av Jesu hevede armer, men det gjør ikke den sorg og angst, som jager gjennom blikkene i lampeskinnet.
De har sett ham bryte brødet før, men nå er alt som om det var for første gang. Mørke blikk følger hans hender idet han løfter brød og beger. Kropp og blod. De har sett blodet flyte i tempelet ved alle livets påskefeiringer, lam spent ut på spiler, som en grusom korsfestelse. Ja, slik har de stekt sine påskelam.
«Guds lam.» Ordene er som et vindpust, et sukk, idet brødet deles ut. Jeg kan se skjelvende hender som tar imot, mens en underlig fred nagles til mitt indre – ikke den fred som verden gir. En sår lengsel biter seg fast etter disse hender, som bryter brødet, som løfter kalken, og alt dette uforståelige ved hans ord: «Jeg har lengtet så inderlig.»
Jeg vender blikket mot den disippelen som han har så kjær, og som får hvile ved hans bryst. Hjertet brenner …
Så er det uro igjen, noen krangler. Jesus reiser seg og henter vann. Peter protesterer. «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine». Men Jesus insisterer: «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg.» Jesus ligger på sine knær, og vannet skifter gradvis farge. Jeg skammer meg over mine egne føtter, det ble aldri tid til vask. Han beveger seg bortover gulvet, kommer så nær, så nær. Jeg kan nå se Jesu føtter. Hvor gjerne skulle jeg ikke vasket dem! Kysset hans føtter og tryglet ham om å ikke gå, aldri! Prøver å skjule meg lydløst bak forhenget, men han fanger mitt blikk. Enn så kort – og jeg kan se all verdens sorg og ømhet. Dyp roper på dyp. (Sal 42) Ord – Hans ord? – klinger i mitt indre: «Ja, du skal få vaske mine føtter med bønnens tårer og tørke dem med ditt hår. Ja du skal få helle kostbar salve, alt du er, eier og har, over mitt hode. Du har valgt den gode del og den skal ikke tas fra deg.» Tårene renner i stille takknemlighet. Jeg får være til stede ved det siste måltid, som til alle tider over hele verden stelles i stand for oss lengtende, uvitende sjeler.
Måltidet avsluttes før det er ferdig. Jesus og de tolv forsvinner ut i natten. Jeg sitter igjen som lammet. Noen svøper sin kappe om meg og leder meg inn i varmen, men ikke engang ildstedet kan tine nattens gru. Her er hans mor hvis sjel, ettersom timene går, tynges til døden av sorg. Det er som hun igjen og igjen stille hvisker, som om hun gjør Hans ord til sine: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» (Joh. 27 – 28)
Bønn
Herre Jesus Kristus, du som lærer oss å elske og å lengte. La aldri lengselen etter deg slukne i vårt indre, så vi alltid er klar til å ta imot deg når du kommer. Du som denne påsken hadde en sjel fylt av angst, vær med oss alle når våre kjære er ute i verdens natt, i krig, krise, sykdom eller rus. Vær med alle de fedre og mødre hvis hjerter brister for sine barn. Og som din mor Maria i sin fortvilelse trøstet kvinnene i sin natt, la oss være i stand til å trøste andre i vår natt.
Gjør oss i stand til å tåle alt og utholde alt, for din store kjærlighets skyld. Og når vi ikke ser noen utvei, kom du da, og ta oss med til ditt Getsemane og be der din Far i himmelen om å sende oss en engel til hjelp. (Luk 22.43) Det ber vi om med inderlig lengsel og kjærlighet.
Amen
Les flere påskemeditasjoner