Pavens tale til den finske økumeniske delegasjonen

Publisert 19. januar 2024 | Oppdatert 22. januar 2024

ØKUMENISK DELEGASJON: Fredag 19. januar 2024 møtte en finsk økumenisk delegasjon pave Frans. Paven sa at markeringen av Hellig Olavs død i 2030 kan inspirere til kristen enhet. Foto: Vatican Media

Pave Frans talte om vandringen med Jesus Kristus som «vårt felles mål», især om helgenene som hjelper oss underveis. Han nevnte noen nordiske helgener, deriblant Olav den hellige: «Om tusenårsmarkeringen av Hellig Olavs død, i 2030, vil kunne inspirere og fordype vår bønn for enhet, og også vår vandring sammen, vil dette være en gave til hele den økumeniske bevegelsen.»

Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro,
Vatican News

Fredag 19. januar ble delegasjonen, med blant andre den lutherske biskop Bo-Göran Åstrand, den ortodokse metropolitt Arseni og den katolske biskop Raimo Goyarrola, mottatt av pave Frans. Andre dag i Bønneuken for kristen enhet er den hellige Henrik av Finlands minnedag. Hvert år blir både Henrik og Bønneuken markert ved at en økumenisk delegasjon fra Finland drar på pilegrimsferd til Roma.

Pavens tale

Kjære brødre og søstre, god dag!

Jeg ønsker dere hjertelig velkommen, dere medlemmer av den finske økumeniske delegasjonen: «nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!» (Rom 1,7)!

Jeg er glad for at dere også i år er kommet som pilegrimer til Roma for sammen å feire den hellige Henriks fest, i en nå velprøvd økumenisk form. Jeg hilser spesielt dem som deltar for første gang i denne pilegrimsferden. For første gang mottar jeg deg, kjære bror Raimo, som ny katolsk biskop av Helsinki. Måtte Herren velsigne din tjeneste!

Kjære biskop Åstrand, hjertelig takk for dine refleksjoner, som du gjør vel i å dele, rike på referanser til helgeners vitnesbyrd og på økumenisk ånd. Og jeg er også takknemlig for de omtenksomme gavene.

Jeg ble slått av dine refleksjoner om vandringens betydning og om Kirken som pilegrim. Som medlemmer av fellesskapet av døpte er vi på vandring, og Jesus Kristus er vårt felles mål. Og dette målet er ikke langt borte, det er ikke utenfor vår rekkevidde, for i sin barmhjertighet kom Herren oss i møte, han kom oss nær i sin inkarnasjon, og han gjorde seg selv til Veien, slik at vi kan vandre trygt midt oppe i den ofte løgnaktige verdens veikryss og falske veivisere.

Helgenene er våre brødre og søstre som har gått denne veien til ende og nådd fram til målet. De ledsager oss som levende vitner for Kristus, som er Veien, Sannheten og Livet. De oppmuntrer oss til å holde oss på disippelskapets vei, selv når det går tungt for oss, selv når vi faller. De stråler foran oss, som lys tent av Gud, for at vi ikke skal tape målet av syne. «Sett deres lit til Guds nåde!», sier de til oss, «han elsker dere og kaller også dere til å være hellige» (jf. Rom 1,7).

Da jeg hørte deg tale, også om deres egne saker og ting, takket jeg Gud, for til tider har helgendyrkelse tilsynelatende snarere splittet enn forenet katolsk og ortodoks troende på den ene side og evangelisk troende på den annen side. Men slik bør det ikke være, og i virkeligheten har det aldri vært slik i troen til Guds hellige og trofaste folk. I den eukaristiske liturgien ber vi slik til vår himmelske Far: «Din herlighet lyser fra helgenenes skare, for ved å krone deres fortjenester, kroner du dine egne gaver» (helgenprefasjon I). Og dessuten sier Den augsburgske konfesjon i artikkel 21 at «vi bør minnes helgenene for å styrke vår tro, når vi ser hvordan de fikk nåde og også hvordan de ble hjulpet av sin tro. Dessuten bør vi ta deres gode gjerninger til eksempel».

Kjære brødre og søstre, dere mintes noen store nordiske helgener: Birgitta, Henrik og Olav. Dette får meg til å tenke på pave Johannes Paul IIs ord i encyklikaen Ut unum sint: «Jeg ønsker» – jeg siterer – «å minne om det bønnemøtet som forenet meg, i Peterskirken, til feiring av vesper, med lutherske erkebiskoper, primaser fra Sverige og fra Finland, i anledning sekshundreårsjubileet for helligkåringen av den hellige Birgitta. […] Dette er ett eksempel, for bevissthet om vår plikt til å be for enhet er blitt en nødvendig del av Kirkens liv» (25). Om tusenårsmarkeringen av Hellig Olavs død, i 2030, vil kunne inspirere og fordype vår bønn for enhet, og også vår vandring sammen, vil dette være en gave til hele den økumeniske bevegelsen.

Kjære dere, jeg takker dere, for dette møtet er et levende tegn i forbindelse med Bønneuken for kristen enhet, som begynte i går. La oss sørge for at disse økumeniske møtene ikke blir rutinemessige, og ikke selvreferende: Måtte de alltid ha Den hellige ånds levende sevje og være åpne for å ta imot fattige og glemte søsken, også dem som føler seg forlatt av Gud, dem som har forvillet seg bort fra troens og håpets vei.

Og la oss nå be Fadervår sammen. Hver enkelt kan gjøre på sitt eget språk. La oss påkalle vår himmelske Far:

Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn;
komme ditt rike;
skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
gi oss idag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere;
og led oss ikke inn i fristelse;
men fri oss fra det onde.
For ditt er riket og makten og æren i evighet.

Amen.