Kardinal Fernández forklarer erklæring om velsignelser
Bilde
Publisert 3. januar 2024
|
Oppdatert 15. januar 2024
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
VIL ROE NED:Kardinal Fernández oppfordrer til å lese den nye erklæringen med en rolig innstilling, uten ideologiske fordommer. Foto: NTB/Reuters, Yara Nardi
Julefreden senket seg ikke like raskt for alle. Etter diskusjoner rundt erklæringen Fiducia supplicans har kardinal Víctor Manuel Fernández, prefekt for Dikasteriet for troslæren, uttalt seg til media for å forklare hva dokumentet faktisk sier om velsignelser av par i «irregulære situasjoner». – For dem som leser teksten rolig og uten ideologiske fordommer, er det klart at det ikke er noen endring i læren om ekteskapet, sier han.
Tekst og oversettelse: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Rett før jul ble både geistlige og legfolk involvert i diskusjoner rundt erklæringen Fiducia supplicans, om den pastorale betydningen av velsignelser, som ble publisert av Dikasteriet for troslæren den 18. desember. Erklæringen åpner for at prester kan gi velsignelser til likekjønnede par og andre par som lever i «irregulære situasjoner» (utenfor ekteskapet). Noen ser på dette som et skritt i retning av en endring i Kirkens lære, selv om de kunne ønske at man gikk enda lenger. Andre mener at erklæringen allerede går for langt.
På lille julaften publiserte det katolske nettstedet The Pillar et eksklusivt intervjumed kardinal Víctor Manuel Fernández, prefekt for Dikasteriet for troslæren. Kardinalen understreker at «det ikke er noen endring i læren om ekteskapet», og at erklæringens «spesifikke bidrag» er å skille mellom to former for velsignelse: «én med liturgisk-rituell form og én som hører hjemme i pastoral praksis». Han klargjør også et annet skille: «Par blir velsignet. Foreningen blir ikke velsignet».
Videre går kardinalen inn på de ulike reaksjonene på erklæringen fra biskoper rundt om i verden. Både de som fornekter erklæringen helt og de som utfører ritualiserte velsignelser av irregulære par tar feil, sier han. Han nevner en «omvendelses- og fordypningsreise med de tyske biskopene» som prefekter for dikasteriene snart vil begynne. Noe lignende ble nevnt i forbindelse med et brev fra Vatikanet til den tyske bispekonferansen i oktober 2023. Da ble det sagt at flere samtaler om Kirkens lære skal finne sted i januar, april og juni 2024.
Dette intervjuet ble gjennomført av The Pillar og er oversatt til norsk av katolsk.no, med tillatelse.
– Erklæringen nevner at den står «fast ved Kirkens tradisjonelle lære om ekteskapet, og tillater ikke noen form for liturgisk ritus eller velsignelse som ligner på en liturgisk ritus som kan skape forvirring.»
– Den sier også om slike velsignelser at de «bør ikke fastsettes rituelt av kirkelige myndigheter, for å unngå forveksling med velsignelsen som hører til ekteskapets sakrament» (nr. 31), at «disse ikke-ritualiserte velsignelsene aldri må slutte å være enkle gester som gir et effektivt middel for å øke tilliten til Gud hos dem som ber om dem, og at de ikke må bli en liturgisk eller halvliturgisk handling som ligner på et sakrament» (nr. 36).
– Men flere bispekonferanser har godkjent ritualer for velsignelse av par i irregulære situasjoner og har sett en godkjennelse av denne ideen i erklæringen. Er dette i strid med erklæringen?
– Erklæringen er veldig tydelig når det gjelder å skille mellom de to formene for velsignelse: én med liturgisk-rituell form og én som hører hjemme i pastoral praksis, og dette er dens spesifikke bidrag.
– Noen bispedømmer har beveget seg i retning av ritualiserte former for velsignelse av irregulære par, og det er ikke akseptabelt. I den forbindelse bør de omformulere forslaget sitt angående dette.
Bilde
RELATIVT NY:Kardinal Fernández ble utnevnt til prefekt for Dikasteriet for troslæren i juli 2023, og tiltrådte i september. Foto: Vatican Media
– I erklæringen heter det at: «I en kort bønn forut for denne spontane velsignelsen kan den ordinerte presten be om at individene har fred, helse, tålmodighet, dialog og gjensidig hjelp – men også Guds lys og styrke til å kunne oppfylle hans vilje fullt ut» (nr. 38). Den legger til at: «Disse formene for velsignelse uttrykker en bønn til Gud om å gi den hjelpen som kommer fra hans Ånds tilskyndelser – det klassisk teologi kaller «handlingsnåde» – slik at menneskelige relasjoner kan modnes og vokse i troskap mot evangeliet, frigjøres fra sine ufullkommenheter og skrøpeligheter og uttrykke seg i den guddommelige kjærlighetens stadig større dimensjon» (nr. 31).
– Betyr dette at den primære motivasjonen for å gi en slik velsignelse må være at paret i en irregulær situasjon tilpasser livene sine til Kirkens morallære?
– Denne typen velsignelser er rett og slett enkle pastorale kanaler som hjelper med å uttrykke menneskers tro, selv om de er store syndere.
– Ved å gi denne velsignelsen til to personer som spontant kommer for å be om den, kan man derfor med rette be Gud om å gi dem helse, fred, velstand – de tingene vi alle ber om og som også en synder kan be om.
– Samtidig, siden man kan tenke seg at ikke alt er syndig i det gjensidige forholdet mellom disse to menneskene, kan man be om en ånd av dialog, tålmodighet og gjensidig hjelp.
– Men erklæringen nevner også en bønn om hjelp fra Den Hellige Ånd, slik at dette forholdet, som ofte er ukjent for presten, kan renses for alt som ikke samsvarer med evangeliet og Guds vilje, og kan modnes i tråd med Guds plan.
«Samtidig, siden man kan tenke seg at ikke alt er syndig i det gjensidige forholdet mellom disse to menneskene, kan man be om en ånd av dialog, tålmodighet og gjensidig hjelp.»
– Som jeg sa, noen ganger kjenner ikke presten paret på pilegrimsvandring, og noen ganger er de to veldig nære venner som deler gode ting. Noen ganger har de hatt seksuelle relasjoner tidligere, og det som nå gjenstår er en sterk følelse av tilhørighet og gjensidig hjelp. Som sogneprest har jeg ofte møtt slike par, som av og til er eksemplariske.
– Siden det ikke er snakk om skriftemålets sakrament (!), men om en enkel velsignelse, er det likevel ønskelig at dette vennskapet renses, modnes og leves i troskap mot evangeliet. Og selv om det skulle ha vært et seksuelt forhold, kjent eller ikke, vil ikke velsignelsen på denne måten bekrefte eller rettferdiggjøre noe som helst.
– Det er faktisk det samme når vi velsigner enkeltpersoner, fordi personen som ber om velsignelse – ikke syndsforlatelse – kan være en stor synder, men vi nekter ikke ham eller henne velsignelse av den grunn.
«Det er faktisk det samme når vi velsigner enkeltpersoner, fordi personen som ber om velsignelse – ikke syndsforlatelse – kan være en stor synder, men vi nekter ikke ham eller henne velsignelse av den grunn.»
– Men det er tydelig at vi må vokse i overbevisningen om at ikke-ritualiserte velsignelser ikke er en innvielse av personen. De er ikke en rettferdiggjøring av alle hans handlinger, de er ikke en bekreftelse av det livet han lever. Nei, nei. Jeg vet ikke når det var vi opphøyet denne enkle pastorale gesten så mye at vi har sidestilt den med mottagelsen av eukaristien. Det er derfor vi ønsker å stille så mange betingelser for velsignelse.
– Erklæringen sier at: «Utover den veiledningen som er gitt ovenfor, bør det derfor ikke forventes ytterligere svar om mulige måter å regulere detaljer eller praktiske forhold knyttet til slike velsignelser på» (nr. 41). Betyr det at vi ikke kan forvente et svar eller en reprimande til bispekonferanser eller bispedømmer som søker å regulere og ritualisere disse velsignelsene – eller til dem som søker å forby dem helt?
– Nei, det betyr at man ikke bør forvente en manual, et vademecum eller en veiledning for noe så enkelt.
– Jeg vet at biskopene i noen bispedømmer tidligere har utarbeidet retningslinjer for slike tilfeller. Noen har for eksempel gitt beskjed til prester om at når det dreier seg om et par som er velkjent på stedet, eller i tilfeller der det kan oppstå skandale, bør velsignelsen gis privat, på et diskret sted. Men denne erklæringen ønsket ikke å gå i detalj eller erstatte biskopenes lokale dømmekraft.
«Noen [biskoper] har for eksempel gitt beskjed til prester om at når det dreier seg om et par som er velkjent på stedet, eller i tilfeller der det kan oppstå skandale, bør velsignelsen gis privat, på et diskret sted.»
– På den annen side, for å tolke spørsmålet ditt, diskuterer vi for tiden disse spørsmålene med presidenter for bispekonferanser og med grupper av biskoper som besøker Dikasteriet. Snart vil en gruppe prefekter for dikasteriene begynne en omvendelses- og fordypningsreise med de tyske biskopene, og vi vil gjøre alle nødvendige avklaringer.
– Dessuten planlegger jeg en reise til Tyskland for å ha noen samtaler jeg mener er viktige.
– Erklæringen appellerer til prestenes «praktiske» (nr. 37) og «kloke og faderlige» (nr. 41) dømmekraft for å gi disse velsignelsene. Svekker ikke dette biskopenes myndighet til å styre sitt bispedømme, slik det fremgår av ekklesiologien til Det annet vatikankonsil i Lumen Gentium, der det heter at «de skal ikke betraktes som de romerske biskopers stedfortredere, i og med at myndigheten er deres egen, og det er med full rett man kaller dem prelater for det folk de styrer» (nr. 27)? Er biskopene som har forbudt disse velsignelsene i sine territorier, i direkte strid med erklæringen?
– Den enkelte lokale biskop har alltid, i kraft av sitt eget munus [embede], hatt oppgaven med å utøve dømmekraft in loco, på det konkrete stedet som han kjenner bedre enn andre fordi det er hans flokk.
– Vi snakker ikke om de nasjonale [bispe]konferansene, og enda mindre om de kontinentale, for de kan ikke pålegge biskopene i sine bispedømmer noe. Selv om de kan samordne kriterier, kan de ikke erstatte biskopens unike plass som inkarnert i sin lokale kirke.
– Men vi er i Den katolske kirke, og der viser evangeliet oss Peter.
Bilde
PETERS ETTERFØLGER: Kardinal Fernández er argentiner, i likhet med pave Frans, og har blitt omtalt som «pavens teolog». Foto: X/@Tuchofernandez
– Det er klart at når en tekst er signert av paven, må biskopene først studere den grundig og uten hastverk for å kunne tolke den bredt, og la seg opplyse og berike av denne teksten. Klokskap og hensynet til den lokale kulturen kan åpne for ulike måter å anvende den på, men ikke en total fornektelse av dette skrittet som prestene blir bedt om å ta.
– Jeg forstår godt bekymringen til biskoper i enkelte afrikanske og asiatiske land, på steder der man blir satt i fengsel bare fordi man er homofil. Det er en krenkelse av menneskeverdet som helt sikkert bekymrer biskopene og utfordrer dem i deres faderskap. Biskopene ønsker nok ikke å utsette homofile for vold. De henviser selv til «lovgivningen» i sine land.
«Klokskap og hensynet til den lokale kulturen kan åpne for ulike måter å anvende den på, men ikke en total fornektelse av dette skrittet som prestene blir bedt om å ta.»
– Det som er viktig er at disse bispekonferansene ikke har en annen lære enn den erklæringen som paven har undertegnet, for det er den samme læren som alltid, men at de fremhever behovet for studier og skjelning for å kunne handle med pastoral klokskap i denne sammenhengen.
– Jeg kan ikke si mer enn dette, for jeg erkjenner at mottagelsen av disse dokumentene krever tid og rolig og langvarig refleksjon.
– En tolkning som er blitt gitt av erklæringen, er at velsignelser skal gis til enkeltpersoner og ikke spesifikt til deres forening. I tredje del av dokumentet står det imidlertid tydelig at «par» skal velsignes. Innebærer dette at disse personenes irregulære forening velsignes?
– Det må gjøres et klart skille, og erklæringen gjør dette skillet. Par blir velsignet. Foreningen blir ikke velsignet, av de grunnene erklæringen gjentatte ganger forklarer om den sanne betydningen av det kristne ekteskapet og seksuelle relasjoner.
– For dem som leser teksten rolig og uten ideologiske fordommer, er det klart at det ikke er noen endring i læren om ekteskapet og den objektive vurderingen av seksuelle handlinger utenfor det eneste ekteskapet som finnes (mann-kvinne, eksklusivt, uoppløselig, naturlig åpent for å skape nytt liv).
«Det må gjøres et klart skille, og erklæringen gjør dette skillet. Par blir velsignet. Foreningen blir ikke velsignet, av de grunnene erklæringen gjentatte ganger forklarer om den sanne betydningen av det kristne ekteskapet og seksuelle relasjoner.»
– Men dette hindrer oss ikke i å vise faderskap og nærhet, ellers kan vi bli dommere som fordømmer fra en pidestall. Når vi vigslede menn har gjort mye som ydmyker oss som kirke, har vi med vår oppførsel skandalisert de enkle.
– Dessuten har vi alle våre personlige feil. Vi er ikke helt i samsvar med hele evangeliet, og våre lapidariske dommer tar noen ganger ikke hensyn til at det samme målet vi bruker på andre, vil bli brukt på oss. Jeg, som ønsker å komme til himmelen og være lykkelig sammen med Gud i all evighet, prøver å ikke glemme denne advarselen fra Jesus Kristus.
Svar på kritikk av Fiducia supplicans
Erklæringen er blitt tatt imot på ulike måter i ulike deler av verden. Bispekonferanser i afrikanske land som Malawi, Zambia og Namibia har sagt at de ikke kan gi velsignelser til par av samme kjønn. Svjatoslav Sjevtsjuk, overhode for Den ukrainske gresk-katolske kirke, har sagt at erklæringen ikke gjelder for de østlige katolske kirkene.
Bilde
I et intervju med den spanske avisen ABC, publisert 25. desember 2023, svarer kardinal Fernández på kritikk av Fiducia supplicans. Han sier at «hvis teksten leses med en rolig innstilling, kan man se at den med stor klarhet og enkelhet opprettholder den katolske læren om ekteskap og seksualitet.»
«Det de [afrikanske biskopene] tar opp, er det upassende ved å utføre velsignelser som lett kan forveksles med en legitimering av en irregulær forening i deres regionale kontekster», sier kardinalen videre. Flere afrikanske land har lover som «straffer med fengsel bare det å si at man er homofil», så det vil være vanskelig for prester i disse landene å velsigne par av samme kjønn.
BEKYMRET: Erkebiskop George Desmond Tambala, president for den malawiske bispekonferansen. Skjermbilde: YouTube/@lilongwearchdiocese
Kardinalen legger til at «det er opp til den enkelte biskop å gjøre denne vurderingen i sitt bispedømme, eller i alle fall å gi ytterligere veiledning.»
