EKSEMPLARISK: – Idag er vi kommet hit til Selja for å lære av Sta. Sunniva, lære av henne hvordan vi skal leve. Vi kjenner hennes livshistorie. Vi vet at den er eksemplarisk, sa p. Ole Martin Stamnestrø i sin seljumannamessepreken.
Bilde
Kjære pilegrimer!
Idag gjør vi tre ting: Vi ærer Sta. Sunniva, vi ber om hennes forbønn, og vi søker å følge hennes forbilde. Kult, forbønn, forbilde.
Herren viser sin herlighet i sine hellige, skriver Paulus i det annet tessalonikerbrev (cf. 2 Tess. 1,10). Når vi ærer helgenene, er det Herren selv vi dyrker. Helgenkult er gudsdyrkelse. Ikke fordi vi dyrker helgenene som guder, men fordi vi priser den ene Guds verk. Det er Han som gir oss grunn til å ære de hellige. For alt som er prisverdig i helgenenes liv, er det Jesus som har virket i dem. Helgenenes fortjenester består ikke i de store ting de utrettet, men består deri at de samarbeidet med nåden – at de lot seg forvandle av Herren, ble likedannet med Kristus. Likedannelsen med Kristus er alle kristnes kall. Denne prosessen begynte i dåpen, foregår for en kristen livet igjennom, og når sin fullendelse ved foreningen med Herren i himmelen.
Forbønn
For Guds trone i himmelen frembærer de hellige sine bønner. Vi leser i Johannes’ Åpenbaring om de hellige som faller ned for Lammets trone «med gullskåler, fulle av røkelse, som er de helliges bønner» (Åp. 5,8b). Den seirende kirke i himmelen, ber for oss, den stridende kirke på jorden.
«Mot er, ifølge St. Thomas Aquinas, den dyd vi trenger for å kunne praktisere alle de andre dydene.»
Forbilde
Her på jorden nyder vi godt av de helliges forbønn, men også av deres forbilde; for vi må lære av dem hvorledes vi skal leve slik at vi likedannes med Kristus, slik at livets pilegrimsvandring har en klar retning frem mot målet, som er himmelen. Idag er vi kommet hit til Selja for å lære av Sta. Sunniva, lære av henne hvordan vi skal leve. Vi kjenner hennes livshistorie. Vi vet at den er eksemplarisk. Det eksempel som springer mot oss når vi betrakter Sta Sunnivas liv, er hennes mot. Sta. Sunniva kan lære oss å bli modige. Mot er, ifølge St. Thomas Aquinas, den dyd vi trenger for å kunne praktisere alle de andre dydene. Denne dyden består i å finne den gyldne middelvei mellom to motpoler som begge synder mot motet. På den ene side har vi feigheten, på den annen side overmotet, eller hovmodet som på gresk heter hybris, på engelsk pride.
Vi mennesker har strevet med å finne denne gyldne middelvei så lenge vi har gått rundt her på jorden. Vi møter kampen med en gang vi åpner Bibelen: Adam og Eva synder mot dyden mot først ved sitt hovmod, så ved sin feighet. Hovmodet kalles ursynden, for alle andre synder springer ut av denne grunnleggende feiloppfatningen av hvem vi mennesker er, hvem Gud er, og forholdet mellom Ham og oss. Hovmodet nekter å følge Guds gode plan for oss. Vi påstår at vi vet best selv. Gud skapte alt godt, og Han skapte oss mennesker i sitt billede.
Adam og Eva ville det annerledes, de ville innsette seg selv i sjefsrollen. De ville skape sin egen identitet. De nektet å underkaste seg Guds vilkår, det som var de grunnleggende spillereglene i Edens have. Fortsatt i våre dager strever mennesket med å komme tilrette med dette helt grunnleggende: «Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det, til mann og kvinne skapte Han dem.» (1. Mos. 1,27) Forskjellen på oss og dem, er at Adam og Eva raskt skjønte at de hadde begått en synd ved sitt hovmod. De var ikke stolte over synden, tvert imot skammet de seg. Men da Herren konfronterte dem med synden, falt de ikke ned for Ham og bekjente sin synd. De søkte tilflukt i den andre synden mot dyden mot: Feigheten. Adam skyldte på sin kone. Den første synd mot motet avlet den neste synd.
«Nåden bygger på og perfeksjonerer naturen, som det heter hos St. Thomas. Nåden kan bringe dyden mot opp på et høyere plan.»
Dette er en dynamikk som er velkjent for alle mennesker. Man trenger ikke være kristen for å streve med dette. Man trenger ikke å være en kristen for å kjenne til dyden mot. Den er en del av den lov skrevet i menneskenes hjerter, som Paulus skriver om i Romerbrevet. (Rom 2,15) Alle mennesker er istand til å anerkjenne hovmod og feighet som noe usselt, og sant mot som noe edelt. Men vi kristne har et fortrinn. I tillegg til denne naturlige erkjennelsesevne, har vi tilgang til nåden. Nåden bygger på og perfeksjonerer naturen, som det heter hos St. Thomas. Nåden kan bringe dyden mot opp på et høyere plan. På dette plan er ikke lenger motet vår egen prestasjon, det er en gave fra Den Hellige Ånd: Den gaven vi mottok i fermingens sakrament, da biskopen nedkallet styrkens ånd over oss.
I den kjente og kjære salmen«Lær meg å kjenne dine veier», ber vi «Og når i angst mitt hjerte banker, da må du kalle motet frem». Det er Gud som må ta tak i vårt menneskelige mot, løfte det opp og gi oss styrkens ånd. Slik lærer vi å kjenne Herrens veier. Og de kan være uforutsigbare. Denne formen for mot lærer vi av Sta. Sunniva. Det var ikke overmotet som drev henne til å kaste seg ut på havet og la seg drive. Det var motet. Motet er nok den gyldne middelvei, men det sanne mot er ikke slapt. Middelveien kan være ekstrem. Styrkens ånd ledet henne til å forsterke sitt mot, slik at hun ble istand til å overgi seg til Herren betingelsesløst. I motsetning til Eva i Edens have, gjeninnsatte Erins datter Sunniva Herren i hans rette sted – i førersetet.
Sta. Sunniva lærer oss mot og styrke: Vi skal ikke underkaste oss de mektige verdslige herskeres ugudelige krav. Den hedningkonge som forsøkte å undertvinge seg Sta. Sunniva, bærer idag andre masker. Sta Sunnivas forbilde lærer oss det mot vi trenger for å velge Herrens vei.
Kjære pilegrimer! Det finnes ingen bedre måter å ære helgenene på enn dette: Å følge deres forbilde, følge dem på den veien som har et navn – navnet Jesus. Vi ærer både Herren og Hans hellige når vi går på himmelveien sammen med helgenene. La oss be St. Sunniva om hjelp til å finne og følge den veien. Amen. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Selja, 8. juli 2023
P. Ole Martin Stamnestrø
Stiftskapellan, Oslo katolske bispedømme
Se flere bilder fra seljumannamessen på Selja:
Bilde
MESSEFEIRING:P. Ole Martin Stamnestrø preket under messen, som feires på ruinene av det gamle benediktinerklosteret på Selja. Vår frue menighet i Ålesund arrangerer pilegrimsvandringen og messefeiringen. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Bilde
NASJONALHELGEN:Det norske flagg passer i prosesjonen frem til messestedet – St. Sunniva er Norges skytshelgen.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Bilde
STOR DELTAGELSE:Hvert år deltar 100 – 150 pilegrimer i feiringen av St. Sunniva på seljumannamesse 8. juli. Stadig flere blir med. Du kan også delta. Les mer om hvordan du kan bli med i 2024 her. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
SUNNIVA-SPEILET:Hun speiler den som iakttar henne: Dagens vakre Sunniva-statue i Selje sentrum av Arne Mæland. Foto: Atle Råsberg.
Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene.
Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae». Hun er skytshelgen for Norge, Vestlandet, Bergen, unge kvinner og sjøfarende.
Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024.
I følge Kirkens legende fant kong Olav Tryggvason relikviene etter Sankta Sunniva og seljumennene i hulen på øya Selja i år 997.
Like før år 1100 etablerte engelske benediktinermunker St. Albanus-klosteret her på Norges eldste hellige sted, der Kirken ble født i Norge gjennom martyrenes blod.
