Biskop Bernt I. Eidsvig: – At Gud valgte å bli menneske, blir nesten borte i vårt julemas
FØRJULSHYGGE: – Jeg er ikke motstander av hygge, men jeg er tilhenger av at vi ser litt dypere enn som så, sier Oslo-biskop Bernt I. Eidsvig i juleintervjuet 2023. 21. desember 2022 feirer han 45-årsjubileum for sin opptagelse i Kirkens fulle fellesskap.
I julehøytiden kommer mange av dem som ellers ikke går i kirken tilbake. Oslo-biskop Bernt I. Eidsvig vil ta dem imot med åpne kirkedører: – Det er ingen som går i kirken uten et minimum av god vilje, sier han i dette juleintervjuet, som Olav Egil Aune, tidligere journalist i Vårt Land, har gjort for katolsk.no.
Tekst: Olav Egil Aune
Foto: Tor Stenersen
Det er syv kuldegrader og hutrende kaldt ute. Inne i biskop Bernt I. Eidsvigs stue i bispegården i Akersveien 5 i Oslo, brenner det livlig og upåvirket på peisen. Han tar som vanlig imot på en vennlig måte. På bordet ligger Aftenposten og Vårt Land. Med andre ord: God utsikt til verden – og det som er nært. Vi skal snakke om julen og en tro som omslutter alt.
– Hvis jeg sier trøst, hva sier du da?
– Trøst er jo ikke virkningsfullt hvis det ikke munner ut i et håp. Hvis det ikke er håp, hva er det da?
– Bibelen er håp?
– Ja, den er jo det. Det er håpet som kom fra de messianske profetier, som blir virkeliggjort i inkarnasjonen og fødselen. Atskillelsen fra Gud er overvunnet, og Gud er selv blitt menneske, derfor er han en av oss. Det gir både håp og trøst..
– Julen er hygge. Eller hyggen er julen ved disse tider. Tenker du i ditt stille sinn at det kan bli for mye hygge?
– Vi trenger hygge. Men det er ikke det som er begynnelsen og det er heller ikke det som er håpet. Mennesket har behov for hygge. Det er så mye som truer oss og gjør oss urolige. Jeg er ikke motstander av hygge, men jeg er tilhenger av at vi ser litt dypere enn som så. Og at vi bruker vår adventstid og juletid til å se hva Gud vil med oss. Det har ikke først og fremst med hygge å gjøre, det har med vår sanne menneskelighet å gjøre. Det var en av kirkefedrene som sa at «Gud ble menneske – så kan vi også trygt bli det.»
«Det vi sang om i julesanger eller -salmer når vi gikk rundt juletreet hjemme. Da ble det lagt noe ned i oss, som vi kunne næres av hele livet.»
– Noen vil naturlig nok si at det er upassende å feire jul i en slik tid – krig, økonomisk krise, økologisk krise, unge orker ikke mer og tar sitt eget liv, noen fryser. Den dårlige samvittigheten står langt opp over leggene.
– Ja, den konklusjonen kan man naturligvis trekke, men den første jul var heller ikke preget av en oppmuntrende verdenssituasjon. Det var minst like trist i verden den gang han ble født, som nå. Så var han likevel til glede for dem som fikk tilgang til mysteriene. Det vil si Maria, Josef, engler, hellige konger. Men jeg skjønner godt at folk fortviler, og ikke klarer denne kontrasten mellom det å ha det hyggelig og samtidig å se på alle de menneskene som lider og synes uten håp. Jeg selv anlegger en optimistisk synsvinkel, men jeg forstår at ikke alle kan være med på det. På den andre siden kan jeg – og vi – kanskje være med på å gjøre andre menneskers liv mer positive. Jeg tenker på den materielle nød som også er til stede i vårt samfunn. De fleste av oss har mulighet til å gi en del. Vi har også mulighet til – på vårt vis — å ta imot mennesker som andre ikke synes å være opptatt av. Du kjenner nok dette fra ditt eget liv, tenker jeg.
– Juleaften er en kveld hvor vi kan gråte av glede. Hvem har ikke stått i kirkebenken og grått så det siler når vi synger «Deilig er jorden». Gråter du?
– Altfor sjelden.
«Det er ingen som går i kirken uten et minimum av god vilje. Og der tror jeg vi har en innfallsvinkel som vi ikke skal undervurdere.»
– Hvor sjelden?
– Jeg tror ikke jeg kan huske sist. Men det har nok også litt med bakgrunnen og personlig historie å gjøre – at jeg måtte tvinge meg selv til ikke å vise svakhet, for eksempel, i Moskva for mange år siden. Jeg protesterte mot at deres politi og deres regime forsøkte å bryte menneskene ned, ikke bare bryte ned, men bryte sammen. Få dem til å bli fortvilet og gråte ... . Selv om jeg var ung den gangen, gjennomskuet jeg det. Jeg gjorde meg hard, ikke umenneskelig, håper jeg, slik at jeg ikke brøt sammen. Så det er kanskje blitt en slags rustning, som jeg ikke helt har klart å legge av meg. Det jeg kan beveges av er ting jeg leser i avisen eller i en bok. For da trenger jeg ikke den beskyttelsen. Heller ikke når jeg hører musikk.
– Er det aspekter ved julen som går oss forbi?
– Det største går de fleste forbi, og da tenker jeg på inkarnasjonen. At Gud valgte å bli menneske, blir nesten borte i vårt julemas. Jeg hører og leser juleprekener som slett ikke berører det store mirakel. Det er å underslå det viktigste vi skulle formidle: Det vi sang om i julesanger eller -salmer når vi gikk rundt juletreet hjemme. Da ble det lagt noe ned i oss, som vi kunne næres av hele livet. Det kommer opp setninger, som hjelper meg til å få tilgang til julens budskap igjen. Jeg må innrømme at personlig får jeg ikke noe forhold til disse moderne julesangene. De er godt ment og mange av dem er godt skrevet, men jeg kommer likesom ikke inn i dem.
– Noen prester misliker julen og julekveldsgudstjenesten. Da kommer nemlig alle som ikke går i kirken ellers, for å få strødd litt hygge og stemning over det hele. Burde man ikke isteden se på denne gudstjenesten som kirkens mulighet til å nå «alle»?
– Helt opplagt. Men de kommer ikke for å få en skjennepreken. Det er ingen som går i kirken uten et minimum av god vilje. Og der tror jeg vi har en innfallsvinkel som vi ikke skal undervurdere. Det er bedre, tror jeg, å bruke den anledningen til å fortelle om muligheten for å gjøre noen menneskers liv lykkeligere eller bedre.
Intervjuet fortsetter under bildet.
LÆRTE AV SYKDOM: Det menneskelige vitnesbyrd fra pleiere og leger gjorde inntrykk på biskop Bernt under høstens sykehusopphold. – De har omsorg, humor, beredskap til å hjelpe. Det jeg ser i det norske sykehusvesen imponerer meg veldig, sier han.
Slipp til Den hellige ånd
Det brenner på peisen fortsatt. Flammene slukner visst ikke hos en biskop? Det hviler en fred over stuen. Vi er langt fra den uroen som har preget kirken de siste årene.
– Hva mener du om polariseringen, som mange steder er i ferd med å rive kirken i stykker? Hva er roten til dette?
– Jeg frykter at for manges vedkommende, er teologien erstattet av ideologi. Og ideologene har bare svar, de har ingen spørsmål. Hvis vi gjør ideologi ut av vår tro, mishandler og misbruker vi den. Jeg er ikke sikker på om det verste er over, men jeg håper det. Jeg tror at teologi ofte også blir erstattet av juss – om du får vite nøyaktig hva du skal jeg gjøre, er du sikker. Det er farlige holdninger.
«Evangeliet er for dem med god vilje, og de som ikke har det, har heller ikke tilgang til evangeliet.»
– Er det i det hele tatt mulig å rive Kirken i stykker. Den har eksistert i 2000 år, det er nesten som et Gudsbevis?
– Det er helt sant. Vi har ikke klart å rive den i stykker. Men dens fest er jo pinsen, da Den hellige ånd kom til apostlene. Helligåndens tale til Kirken har reddet den og enkeltpersoner. Vi må slippe Den hellige ånd til. Da jeg var yngre, hadde jeg en tilbøyelighet til å gå inn i noe som i hvert fall minnet om ideologiske oppgjør. Men det har jeg sluttet med. Jeg har også vent meg til å se det gode i folk som provoserer meg, også de som helt bevisst prøver å irritere.
– Og likevel står mennesker mot mennesker, også i Kirken? Er det håp? Hva skal til?
– God sjelesorg – og en forkynnelse og en liturgi som er bredt tilrettelagt for alles behov. Jeg tror ikke det er umulig. I Kirken går ingenting som i verden for øvrig, i Kirken går ingenting uten god vilje. Evangeliet er for dem med god vilje, og de som ikke har det, har heller ikke tilgang til evangeliet. Jeg tror at god vilje er vi ansvarlig for selv – og det må vi minne menneskene om.
– Den katolske kirke i Norge tiltrekker seg stadig konvertitter, folk som kanskje ikke finner seg til rette i andre kirkesamfunn. Hva kommer disse menneskene med inn i Kirken? Den må jo påvirkes?
– De som har en annen religiøs bakgrunn, har ofte med seg en veldig fin liturgisk tradisjon. Det er en god del idealisme i Den norske kirke, og dette er en arv som jeg gang på gang har sett at de tar med seg – respekten for liturgien. Vi har også en annen stor gruppe konvertitter med buddhistisk bakgrunn, og deres religiøse alvor, og den hengivelse til bønn er noe vi gjør klokt i å observere for å bli inspirert. Det er tydelig at de har båret på en lengsel som finner en oppfyllelse hos oss. Og så har vi den sure ektemannen i en liten dal, langt mot nord; han som kjører sin kone til messe hver søndag, og som venter i bilen. Etterhvert setter han seg på bakerste benk – og føler til slutt at han kanskje har dette til felles med sin kone: Troen på Gud og tilgjengeligheten til sakramentene. Det hans kone har hatt hele tiden. Det virker sånn på meg. Menn er ofte staere enn kvinner har jeg hørt.
«Du ser deg selv i speilet og ser ut som en vaniljepudding, som ikke har hatt det bra.»
Lærte av sykehusopphold
Rommet er fylt med bøker, mange av dem slitte bind som må være grundig lest. Bøker som gir innsikt og inspirasjon. Det er godt med slike rom. De reflekterer en holdning til tilværelsen.
– Du har ligget på sykehus i høst etter en kneoperasjon. Det er jo alltid en påkjenning – ligge der og se opp i lysstoffrørene, som blinker og kjenne «lukten» av sykdom. Hva skjer med en, hva skjer med deg?
– Du ser deg selv i speilet og ser ut som en vaniljepudding, som ikke har hatt det bra. Du har ikke sett dagslys på en stund. Men det er en viktig erfaring at sykdommen overvinner deg.
Pause.
– Hva gjorde inntrykk?
– Det menneskelige vitnesbyrd fra pleiere og leger. Det opplevde jeg på Ullevål sykehus og senere ved rehabiliteringen. Det er en holdning som er forkynnende, selv om den ikke er ment å være det. De har omsorg, humor, beredskap til å hjelpe. Det jeg ser i det norske sykehusvesen imponerer meg veldig.
«Det jeg kjenner, er at forkynnelsen går den andre veien. Det er menigheten som meddeler sin tro til meg.»
– Det er lett å tenke på døden på et slikt sted?
– Nei. Ikke jeg. Men én ting snakket jeg med sykepleierne om – de var så imponert over at jeg fikk så mye besøk. Hvordan kunne dét ha seg? De sa at her kunne det ligge mennesker en hel måned uten å få besøk, og på et sykehjem hvor min mor var den siste tiden, fortalte de at det var folk der som aldri fikk besøk, noen får det kanskje til jul, ganske kort. Det synes jeg er skremmende å høre, og det lærte meg hvor heldig jeg er, som har trofaste kolleger og venner.
– Det er ingen bønneskammel i stuen, noen vil vel tro at en biskop ber alltid? Eller i hvert fall ofte?
– Vi har tidebønnene som et slags minimumspensum, så hvis man gjør dem ordentlig, er det kanskje en 45/50 minutter om dagen, for å måle det i tid. Å måle det i engasjement er mye vanskeligere, men av og til synker jeg ned i David-salmene og lesningene og bønnen, og av og til føler jeg at dette bare er noe jeg støtter meg på; jeg får ikke den dybden jeg gjerne skulle hatt. Men det gjelder jo alle kristne menneskers liv, at bønnen kan virke veldig sterkt i perioder, mens den i andre perioder bare fører til og bærer erkjennelse. Jeg skulle gjerne vært 16 år igjen og hatt disse sterke opplevelsene og denne nærheten i bønn. Men det er jo ikke min opplevelse som gjør poenget, Gud er der, selv om jeg ikke føler det. Jeg tror det kan ligge i den pietistiske tradisjon at følelsene blir vektlagt for sterkt, mens vi vil si at en katolikk som strever med sin bønn, vil få råd om å legge alt i Guds hender. Han er der og du må gi Ham anledning til å tale til din samvittighet og bevissthet.
KASTER KRYKKEN: Biskop Bernt fortsetter opptreningen
etter høstens kneoperasjon. Snart skal han opp i vant marsjfart.
– Når du står der oppe ved alteret, kjenner du at du har kontakt med menigheten?
– Det jeg kjenner, er at forkynnelsen går den andre veien. Det er menigheten som meddeler sin tro til meg. Jeg ser hvordan de ber. Det er nerven i deres liv, særlig de som går i messen hver dag. I St. Olav domkirke har vi jo 3 – 4 godt besøkte messer på hverdagene. Det har en virkning. Og kommer det bare én til en messe på Lillehammer, er også dét et sterkt vitnesbyrd.
– Vi går mot et Hellig Olavs-jubileum i 2030. Planleggingen er allerede godt i gang. For noen dager siden fikk komiteen kritikk fra kommentatoren Mimir Kristjansson i Klassekampen, som mente det var altfor lite kristendom i planene?
– Han har et poeng. Jeg vikarierte i Trondheim i elleve år og hadde jo da olsokfeiring både her og på Stiklestad. Og de bøkene jeg brukte hele tiden, var Norvegia sacra, 1930-talls-utgaven, som ble gitt ut til Olavs-jubileet den gangen. Prekenene til de lutherske biskopene og andre prelater har alltid gjort et sterkt inntrykk på meg. Der ser jeg at de konsentrerer seg om Olavsarven, rettsstaten, den svakestes liv og utfordring – det var det de var opptatt av. Mens jeg synes at nå blir de veldig opptatt av det som ikke har noe med Olavs-jubileet og den kampen han sto i å gjøre.
– Som hva?
– De er opptatt av kvinnesak eller samer eller innvandrere. Det er klart at ut fra Olavstradisjonen kan en si mye om det, men når det blir hovedsak i stedet for en tilgang, da blir jeg skuffet. Jeg har jo hatt mindre med dette å gjøre nå. Det er Trondheim som har det, og jeg er sikker på at biskop Erik har en god hånd med det. Dessuten er jeg pensjonist i 2030. Så jeg har foreløpig tatt et skritt tilbake når det gjelder forberedelsene. Men jeg ser jo at Den lutherske kirkes gode vilje kan føre til forvirring eller tap av fokus, slik jeg ser det.
Biskopen i sin lune stue reiser seg for å ta farvel. I peisen brenner det ennå – helt til han skrur den av. Det var gass som brant så livlig så lenge. Nå venter fysioterapien: Biskop Bernt skal opp i marsjfart igjen! Det er planen for det nye året.
Les mer