Advent: – Stemning kan bli som en avgud

TRE RÅD: Biskopen har tre råd i adventstiden. Ett av dem er dette: – Bruk hue!

Bilde

Det er krig i Europa, vi lever med atomtrusler og krisene står i kø: Klimakrise, naturkrise, energikrise og økonomisk krise. De dårlige nyhetene er mange, og nå er det advent.

Tekst: Siri Wahl-Olsen
Foto: Jan Erik Kofoed

Vi går inn i en tid som skal være fylt av glede, forventning og håp. Hvordan skal vi kunne kjenne på den gode stemningen når vi lever i en så dyster tid?

– Stemning kan lett bli en slags avgud, mener biskopen i Trondheim katolske stift, Erik Varden. Vi sitter på hans hyggelige kontor i St. Olav domkirke i Trondheim og vi snakker om feiring av advent og etter hvert jul i en samtid som føles svært tung og dyster for mange. Biskopen serverer kaffe og småkaker, ute er det tidlig solnedgang og blå-lilla novemberlys. Biskopen er blid og vennlig. Stemningen er god, må man kunne si.

Varden utdyper sitt syn på vår dyrking av «stemning»:

– Vi fokuserer uhyre lett på hvordan vi opplever ting eller mennesker, i stedet for å se hva tingene, menneskene er i seg selv. Vi vil skape en stemning vi på forhånd har definert. Kriteriet for erfaring blir vår opplevelse av den. Verden reduseres til min oppfatning av verden. Slik tenner vi røkelse for stemningen, mens livet slik det faktisk er i all sin uforutsigbarhet, kan gå oss hus forbi. Gleden og håpet knyttet til adventtiden er effekter av en forventning om et nærvær gjennom Guds inkarnasjon på jorden. Det kan bli absurd i en sekulær virkelighet når man pisker opp en stemning av håp og glede, uten at det er åpenbart hva som er kilden til gleden. Jeg er for kos og glede, jeg også. Men man må spørre seg: Hva er det det handler om?

– Så hva er essensen i advent og jul?

– Det er det forunderlige og fabelaktige at den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper av et univers som er større enn vi kan forstå, lar seg begrense til tilstedeværelse i en menneskelig person for å være blant oss og forbli blant oss, svarer biskopen.

I den vakre, men nøkterne domkirken bygget av teglstein er det ennå lite som minner om advent, langt mindre jul. Men over biskopens beskjedne bedeskammel i det ene hjørnet av kontoret, henger et ikon med Jesusbarnet. Den nyfødte ligger ikke i armene til Maria, som vi er vant til å se, men til Josef, tømmermannen fra Nasaret. 

FREDSBØNN: Munk og biskop Erik ber om fred hver eneste dag.
Her på bedeskammelen i sitt arbeidsrom i St. Olav domkirke i Trondheim.
Ikonet viser Josef med  Jesusbarnet. 

Smerte og forlatthet

Bilde

Julen er ikke bare tilbakeskuende, vi feirer den ikke bare for å huske noe fint som skjedde for lenge siden, forklarer Varden. Det er litt over to år siden han ble vigslet som biskop til Trondheim stift. Han føler seg godt tatt imot og trives i et mangfoldig bispedømme med hele 120 nasjonaliteter. Det har vært glederike år.

– Fra det øyeblikk Ordet ble menneske, er det å være menneske noe nytt. Vår menneskelige natur fornyes og gis muligheten til å kjenne Gud – det kan man aldri forundre seg nok over. Dette er et aspekt av kristendommen som julen synliggjør. Det er særlig viktig akkurat nå. Kristent sett er det kun Kristi inkarnasjon som forklarer det å være menneske. Det at Guds sønn fødes i en stall, som et menneske som ved sin fødsel, sitt liv og død og oppstandelse, viser oss fylden ved menneskelig liv og menneskets muligheter. Det innebærer også opplevelsen av stor smerte og forlatthet. Det er ikke noe rosenrødt og romantisk bilde av eksistensen Kristus byr oss, men noe veldig realistisk, forklarer biskop Erik.

– Det er mange som føler smerte nå?

– Ja, det er objektivt sett mye man kan være redd for i verden. Jeg er redd, jeg også. Men samtidig er jeg trygg på at under alt dette som skjer, bygger verden på en uendelig velvilje som til syvende og sist seirer, svarer han. Biskopen ber om fred hver eneste dag, både i kirken og som privatperson.

Når han snakker om redsel på egne vegne, mener han at han innser hvor mye det er i verden som med rette gir angst. Men han går ikke omkring i en tilstand av redsel. Han tror på Guds forsyn. Han tror at historien går mot et mål, at også den usikre tid vi nå gjennomlever har sin rolle å spille i realiseringen av det målet.

Vær ikke redde

 – Midt oppe i alt det vi er redde for, har vi Kristi bud: Vær ikke redde. Og hvorfor det? Jo, fordi Paulus sier om Kristus at han har overvunnet verden. Det at verden er et smertefullt sted, er noe den bibelske fortelling aldri har stukket under stol. I 1. Mosebok leser vi om mennesket som gjennom sitt opprør går ut i en verden av torner og tistler, men at den verdenen ikke er det endelige målet. I den situasjon vi står i nå, må vi spørre oss: Hva leter vi etter, hva lever vi for? Har vi noe som faktisk kan bringe oss sammen?

– Hva er svaret?

– Ecclesia, Kirken, kommer av et gresk ord som betyr «kalt ut av». Det vil si et samfunn eller en enhet som er oppstått i en verden av individer. Ved Guds nåde og evangeliet er det mulig å forme et forsonlig fellesskap i en verden som er preget av splid og av at Herrens lys når oss i mørket. Det er også en del av Juleevangeliet. Mørket kan ikke overvinne lyset. Spørsmålet er: Er jeg en troverdig bærer av lyset?

– Hva er dette lyset?

– Gud er lys, står det i Skriften. Lyset av Guds nærvær blir synlig for oss i Kristus. Kristne har et stort ansvar ved måten vi lever på. Advent og jul er ikke bare koselig og hyggelig. Man må også spørre seg om det man tror på, er synlig, slik at det kan bli til trøst og hjelp for andre. Kristus er vårt håp, men vår oppgave er å være det håpet Kristus gir. Vi skal tro, ha håp, leve etter budene, spørre oss selv: Hva trengs jeg til nå? Ved å stille det spørsmålet, kan vi overvinne følelsen av maktesløshet. Det er alltid noe vi kan gjøre for noen, gi et smil, åpne en dør. Det er fantastisk at vi tror på Gud, men også at han tror på oss og betror seg til oss som et lite barn. Det er julens budskap.

«At vi lager gryterett av et stykke kjøtt som har forflyttet seg fra den andre siden av kloden, fordi det er fem kroner billigere enn kjøtt fra Melhus her i nærheten, sier mye om betingelsene for våre beslutninger. Det er absurd og helt perverst!»

Tre gode råd

– Hva kan være til trøst for oss i mørke tider?

– Det finnes hundrevis av gode råd, men jeg skal gi ett. Det er å lese ett kapittel av evangeliet hver dag og gjøre én ting som evangeliet ber deg gjøre hver dag. Det kan være en god begynnelse.

– Har du flere gode råd?

– Et godt adventsforsett kan være å redusere den innpakningen av stemning og ting vi har gitt advent og jul. I stedet kan vi fokusere på gaven som ligger inni alt dette: Jesus. Det er fint å gi hverandre nye ski og andre ting til jul, det er et tegn på kjærlighet og aktelse. Men dette er ikke hovedsaken.

Et tredje råd i adventstiden har han også:

– Vær litt anarkistisk i forhold til konsumforventningene i den tiden vi går inn i. Vi kan selv bestemme om vi vil være motkrefter, si nei og ikke la oss manipulere av konsumhysteriet. Det betyr ikke at vi ikke skal samles, ha det hyggelig og godt.

ADVENTSESSENS: I stedet for å dyrke stemningen for dens egen
skyld, må vi huske hva som er essensen i advent- og julefeiringen.
Biskopen tenner lysene på Maria-alteret i Domkirken i Trondheim. 

Har vi forlatt Gud?

Bilde

– Mange føler at Gud har forlatt oss, slik verden nå ser ut. Hva kan du si til dem?

– Da tror jeg det relevante spørsmålet heller er: Har vi forlatt Gud? De krisene vi ser nå, er følgene av strukturell urettferdighet, av dårlige beslutninger og politisk uklokskap. Klimakrisen er for eksempel en effekt av en prosess vi mennesker frenetisk har bedrevet i altfor lang tid, selv om vi har visst om at det er og har vært skadelig. Hvis vi går på butikken og kjøper et stykke biff, er sjansen stor for at kjøttet kommer fra Namibia. At vi lager gryterett av et stykke kjøtt som har forflyttet seg fra den andre siden av kloden, fordi det er fem kroner billigere enn kjøtt fra Melhus her i nærheten, sier mye om betingelsene for våre beslutninger. Det er absurd og helt perverst!

– Kan hver enkelt av oss gjøre noe som helst for å redde verden?

– Vi kan bruke hue! Vi må se hva som er fornuftig og ufornuftig.

– Hjelper det å be?

– Bønn er en uhyre kraft, alltid konstruktiv. Bønn stiller også store fordringer. Ber jeg Gud om fred, må jeg stille meg til rådighet som bærer og bygger av Guds fred. Jeg må slippe freden inn i min egen tilværelse, mitt eget hjerte, i mine forhold til andre, svarer biskop Erik.

– Hvordan forbereder du deg selv til advent og jul?

– Først og fremst ved å følge liturgien, så uhyre rik i denne tiden. Så ved å ta tid både til ettertenksom stillhet og til godt samvær med andre. Julen minner oss om at det egentlige fokus for våre liv ligger utenfor oss selv. Det kan vi øve oss på i våre familier og vennskap, gitt oss som kilder til modning, vekst og glede. Gudskjelov!

Så er samtalen over. Han må videre, tilbake til bispeleiligheten som ligger i nabokvartalet. Den hvite munkekappen blafrer ut gjennom porten, som et forvarsel om årets første snøfall. Vi nærmer oss jul og Ordets komme med et barneskrik.