«Hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
PAVENS ORD: – Brødre og søstre, fariseeren og tolleren vedkommer oss i høy grad. La oss med dem i tankene se på oss selv: La oss undersøke om vi, likesom i fariseeren, «stoler på at vi selv er rettferdige» (jf. vers 9), noe som fører til at vi ser ned på alle andre, sa pave Frans i angelus søndag 23. oktober. Foto: NTB / Reuters
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen.
Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News
Søndag 23. oktober, Verdensmisjonsdagen, var evangelieteksten lignelsen om
fariseeren og tolleren:Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ […]» (Luk 18,9–14)
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dagens evangelium har vi en lignelse med to hovedpersoner, nemlig en fariseer og en toller (jf. Luk 18,9–14), altså et religiøst menneske og en opplagt synder. Begge går opp til tempelet for å be, men bare tolleren løfter virkelig sitt hjerte mot Gud, for han går ydmykt ned i sannheten om seg selv og fremviser seg selv slik han er – uten noen maske, med sin fattigdom. Vi kan altså si at lignelsen utspiller seg mellom to bevegelser, som uttrykkes ved hjelp av to verb: å gå opp og å gå ned.
Å gå opp
Den første bevegelsen er å gå opp. Teksten begynner jo med ordene: «To menn gikk opp til tempelet for å be» (vers 10). Dette minner om mange bibelepisoder der man, for å møte Herren, går opp på fjellet for å søke hans nærvær: Abraham går opp i fjellet for å ofre; Moses går opp i Sinai- fjellet for å motta budene; Jesus går opp i fjellet, der han blir forklaret. Å gå opp uttrykker altså hjertets behov for å komme seg løs fra et forflatet liv, for å gå Herren i møte; for å løfte sitt hjerte opp fra jegets sletteland og gå opp mot Gud – befri seg fra sitt jeg –; for å samle sammen det vi lever med i dalen for å frembære det for Herren. Det er «å gå opp». Og når vi ber, går vi opp.
Å gå ned
Men for å erfare møtet med Herren og bli forvandlet gjennom bønn, for å løfte vårt hjerte mot Gud, trenger vi den andre bevegelsen: å gå ned. Hvorfor det? Hva betyr dette? For å gå opp til ham, må vi gå ned i oss selv: dyrke hjertets oppriktighet og ydmykhet. De gir oss et ærlig blikk for våre indre svakheter og vår fattigdom. I ydmykhet blir vi nemlig i stand til å bringe Gud, uten forstillelse, det vi er, våre grenser og sår, alle de synder og all den elendighet som tynger vår hjerte. Og dessuten blir vi i stand til å påkalle hans barmhjertighet og be ham lege oss og oppreise oss. Det er han som kan reise oss opp, ikke vi selv. Jo lenger ned vi synker i oppriktig ydmykhet, desto mer opphøyer Gud oss.
Åndelig hovmod
Tolleren i lignelsen blir faktisk stående langt unna (jf. vers 13) – han kommer ikke nærmere, han skjemmes – han ber om tilgivelse, og Herren oppreiser ham. Fariseeren derimot setter seg selv høyt, er selvsikker og overbevist om at alt er i orden med ham selv: Han står oppreist og gir seg til å snakke med Herren utelukkende om seg selv, han roser seg selv, lister opp alle sine gode religiøse handlinger og ser ned på alle andre. «Jeg er ikke som han der borte …» For slik er åndelig hovmod. «Men far, hvorfor taler du til oss om åndelig hovmod?» Fordi vi alle risikerer å falle for det. Det [åndelig hovmod] forleder deg til å anse deg selv for å være i orden og til å dømme alle andre. Åndelig hovmod er følgende: «Jeg er i orden, jeg er bedre enn alle andre; slik er derimot den og den». Og så tilber du, uten å merke det, deg selv og tilintetgjør din Gud. Det er å kretse rundt seg selv. Dette er bønn uten ydmykhet.
Jeg, jeg, jeg
Brødre og søstre, fariseeren og tolleren vedkommer oss i høy grad. La oss med dem i tankene se på oss selv: La oss undersøke om vi, likesom i fariseeren, «stoler på at vi selv er rettferdige» (jf. vers 9), noe som fører til at vi ser ned på alle andre. Det skjer for eksempel når vi søker komplimenter og stadig regner opp våre fortjenester og gode gjerninger, når vi er mer opptatt av å ta oss ut enn av å være, når vi lar oss gripe av narsissisme og ekshibisjonisme. La oss passe oss for narsissisme og ekshibisjonisme, som bygger på forfengelighet, og som får også oss kristne, oss prester, oss biskoper, til alltid å ha ett bestemt ord på leppene. Hvilket ord? «Jeg». «Jeg gjorde, jeg skrev og jeg sa det og det, jeg forstod det og det før dere» og så videre. Der det er for mye jeg, er det lite Gud.
Hos oss, i mitt hjemland, kalles slike personer for «jeg, meg, med meg, for meg, bare jeg». Det kalles slike mennesker. Og en gang var det snakk om en prest som var slik, selvsentrert, og for spøk sa folk: «Når han berøker, gjør han det bak fram, han berøker seg selv». Slik er det, du blir også til latter.
Bønn
La oss be om forbønn fra den allhellige Maria, som er Herrens ringe tjenestekvinne, et levende bilde på det Herren elsker å gjøre, når han støter herskere ned fra tronen og løfter opp de lave (jf. Luk 1,52).
Les flere saker på katolsk.no
- Olavsalteret i Roma: Kongen står i Guds vindpust
- Nytt norsk pilegrimsmål i Roma
- Trondheim stift: Yngstemann på laget