Publisert 29. april 2022
|
Oppdatert 29. april 2022
Linken er kopiert til utklippstavlen!
P. Jon Atle Wetaas: – De første brødrene etablerte vår tradisjon, vårt 'intellektuelle apostolat'. De var nybrottsmenn, mens vi er en slags odelsgutter som er kommet til ferdig bruk.
Bilde
GLAD PREST:– Hvis man ikke greier å akseptere og å leve godt med å være én, så tror jeg ikke man kan ha et godt liv som ordensbror eller prest, sier p. Jon Atle Wetaas i St. Dominikus kloster. Her fotografert i klosterhaven sommeren 2021. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Hvis du legger turen innom Majorstuen i Oslo denne våren, har du en ekstra grunn til å besøke St. Dominikus kloster: Den store haven i Neunerggaten 15 er et vakkert skue idet den våkner fra vinterdvalen og bejubler Skaperverket!
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Det er nesten ikke til å tro: Enten du kommer fra Kirkeveien i vest eller Bostadveien i øst, spaserer du bare noen få hundre meter før du har forlatt stink, ståk og støy og trer inn i Neuberggatens stille stunder. I det ene øyeblikket angripes sansene av trikkejammer, bileim og salgsplakater, i det neste nynner du for deg selv:
Jeg vet en deilig have
hvor roser står i flor.
Den skapte Gud som gave
for alle barn på jord.
Bilde
ÅNDELIG OASE:I Neuberggaten 15, midt på Majorstuen, ligger klosteranlegget og kirken. Kirken ble tegnet av arkitekt Harald Sund, mens klosteret fra 1960 er signert Gunnar Bjerkes. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
DRIVKREFTER:P. Gabriel Louis Lamotte sammen med biskop Johannes Fallize i Luxembourg i 1927, begge var drivkrefter bak opprettelsen av det første dominikanerkloster på norsk jord siden middelalderen. Foto: Dominikanerne
St. Dominikus kloster oppleves som et urbant mirakel, en hildring like så håndfast som hellig: Eiendommen, løkke med trevilla i sveitserstil, ble kjøpt våren 1921, stenkirken ble innviet av biskop Smit i 2. oktober 1927 og på 1960- og 1970-tallet kom dagens klosterbygninger i teglsten til. Dominikanerbrødrenes 101-årige vandring i Norge har satt spor.
Bilde
– Biskop Johannes Olav Fallize (1844 – 1933) var fra Luxembourg, og han kjente dominikanerordenen godt. Han ønsket vår tilstedeværelse i Norge, og lette iherdig etter brødre i vår ordens Franske provins som var villig til å reise oppover, sier p. Jon Atle Wetaas, prior ved St. Dominikus kloster.
Biskop Fallizes beveggrunner for å ønske nettopp dominikansk tilstedeværelse var flere: Allerede i 1898 mente han at misjonærer i Norge måtte ha god utdannelse, fordi det var utbredt i befolkningen ellers. Dessuten: Dominikanerordenen hadde vært i Norge allerede før reformasjonen. Å kunne trekke linjene tilbake til Norges storhetstid som selvstendig kongemakt i middelalderen, var viktig.
– Og så behøvdes vi virkelig i Norge for 100 år siden. Det fantes jo knapt ordensfolk i Norge. Vi kom tidlig, og ble liksom det norske klosteret – fransiskanerne kom også, men de engasjerte seg i menighetsarbeidet. Det gjorde ikke vi, noe som gjorde – og gjør! – oss litt anderledes. Vi har hele tiden har vært et fellesskap av brødre, en kommunitet, og feiret liturgien i vår egen klosterkirke.
ANNO 2021:Fr. Arne Fjeld (bak t.v.), prior fr. Jon Atle Wetaas (bak t.h.), fr. Gérard-Marie Ketterer (foran f.v.), fr. Joseph Mulvin og fr. Ellert Dahl i St. Dominikus kirke, Majorstuen, Oslo. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Bygårdens odelsgutter
Bilde
I 2021 feiret dominikanerbrødrene i Neuberggaten sine første hundre år i Norge etter reformasjonen. Mye har endret seg siden pionérpatrene Béchaux, Vanneufville og Lutz trådte over klosterhavens grønnsvær.
– Da var kommuniteten 100 prosent fransk, nå er det bare én franskfødt broder her, fr. Gérard-Marie – og han er norsk statsborger. De første brødrene etablerte vår tradisjon, vårt «intellektuelle apostolat». De var nybrottsmenn, mens vi er en slags odelsgutter som er kommet til ferdig bruk. Vi sår og dyrker marken, som de engang brøt opp, sier p. Jon Atle. Klosteret i Neuberggaten er fremdeles med i Den franske provins, og de er underlagt den fransk provinsial.
– Vi er fortsatt samfunnsengasjerte og liturgien er, nå som da, vårt viktigste felles prosjekt, poengterer han.
I 1928 kom de apostoliske dominikanerinner til Norge, og grunnla Sta. Katarinahjemmet. De ble i 1951 etterfulgt av de kontemplative dominikanerinnene, som holder til på Lunden kloster.
– Vi må ikke glemme at Norge lå enda lengre nord den gang enn nå. Reisen tok flere dager med båt under kummerlige forhold og med mye sjøsyke. Vi var en misjonsutpost i en annen tid: De skrev brev, og heldigvis har vi mange av dem, forteller p. Jon Atle:
Brevene viser hvor mye de første brødrene brydde seg om hverandres velferd – og at de reiste mye i sitt nye hjemland, som de fort ble glad i.
– De lærte seg norsk språk og kultur – holdt foredrag, skrev bøker – de var med på å gjenskape den katolske tro, tradisjon og kultur i Norge.
NYBROTTSBRØDRE: Bildet er tatt i «gullalderen» på slutten av 1960-tallet. Fra venstre fratrene Klingberg, Norheim, LeBreton, Gunnes, Patfoort, Dahl, Thorn, Raulin, Rieber-Mohn og Vanneufville. Frater Fjeld var fraværende da bildet ble tatt. Foto: Arkiv
Skvalderkål og prekebrødre
Bilde
De seks brødrene i Neuberggaten bor i en klosterbygning tegnet av arkitekt Gunnar Bjerke. Første etage ble reist i perioden 1958 – 1959, senere tilkom seksjonene, som rommer brødrenes værelser, bibliotek, salong, foredragssal og spisesal. Huset utgjør de fysiske betingelser for kommuniteten og den enkelte broders utvikling.
– Hva gjør St. Dominikus kirke og kloster anderledes enn Oslo katolske bispedømmes menigheter?
– La meg ta økonomien først: Vi mottar ikke støtte hverken fra bispedømmet, stat eller kommune. Vi lever av det våre trofaste venner gir oss og det vi selv klarer å bringe inn. Det er en stor forskjell, sier p. Jon Atle før han forklarer at St. Dominikus kloster ikke har et medlemsregister, ikke feirer barnedåp, bryllup eller konfirmasjon.
– Vi har begravelser for venner av huset og andre som på ett eller annet vis har stått oss nær, men det er unntagelsene, ikke regelen. Til tross for dette har vi invitert mange konvertitter inn i Kirkens fulle fellesskap.
Klosteret har gitt Det katolske Norge en rad tydelige personligheter, som lett er blitt lagt merke tid i sin samtid. Selv om de lever i en kommunitet i en eldgammel orden med tydelige regler, er dominikanerne individualistene fremfor noen.
– Vi preges nok av at det ikke er så mye stillhet! Jeg pleier å si at selv hagen vår er invadert av skvalderkål. Det er rett og slett mye prat, som seg kanskje hør og bør for oss prekebrødre. Det er jo vårt egentlige navn. For vi skal være ute blant folk for å preke og spre evangeliet, sier han.
Individualitet er også et særpreg, både for kommuniteten i Neuberggaten og ordenen:
– Vi er individualister, samtidig som noe holder oss sammen – noe som er unikt for den dominikanske identitet. For oss er liturgien et sterkt og sammenbindende prosjekt. Den skal holdes på et klassisk og høyt nivå.
– Kan man merke på liturgien at man er i en dominikansk klosterkirke?
– Her hos oss har vi alltid lagt vekt på å bruke gregoriansk musikk i messens faste ledd. Før konsilet hadde dominikanerne en helt egen liturgi – noen detaljer henger igjen, som små minner. Nå er det åpnet for at den til en viss grad kan benyttes igjen, men det t gjør ikke vi, forteller prioren.
BOK OG BLÅ HIMMEL:Da St. Dominikus kloster søndag 31. mai 2021 åpnet klosterhaven for lansering av festskriftet «Prekebrødrene – 100 år med dominikanere i orge» bredte Vårherre blå sommerhimmel over Oslo, og lot kirsebærtrær, epletrær, syrin, småfulger og arbeidsomme insekter feire sammen med de 30 fremmøtte. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
En demokratisk orden
Bilde
St. Dominikus er ikke en menighet, men mange feirer messen sammen med brødrene – og enda flere har kontakt med brødrene ved sjelesorg, trossamtaler og foredrag. Kjente katolikker som Lars Roar Langslet, Jon Fosse og prof. Dagfinn Føllesdal er blitt tatt opp i Kirkens fulle fellesskap hos brødrene. Sigrid Undset var legdominikanerinne. Klosterkirkens lysekroner var en gave fra den norske nobelprisvinneren i litteratur.
– Hva karakteriserer dem som går i messe her?
– Det er alle slags mennesker, men veldig mange feirer messen sammen med oss, fordi de selv eller deres foreldre konverterte her i sin tid – slik som jeg. Mange av dem som kommer hit, sier at de setter pris på liturgien vår. Noen bor også i nærheten, og kommer av praktiske grunner, men vi er definitivt ikke en vestkantkirke for vestkantfolk, sier p. Jon Atle, som ikke bare ble tatt opp i Kirkens fulle fellesskap i St. Dominikus kirke:
– Her avla jeg mine evige løfter; her ble jeg både diakon- og presteviet – og jeg feiret rekviemmessene for min mor og min far her. Jeg er takknemlig for at så mye viktig i mitt liv har skjedd i så vakre omgivelser, sier han.
Mange katolikker kjenner sin sogneprest godt, men få kjenner hverdagen til en ordensprest og enda færre vet hva en prior gjør.
– Vi er et kloster og vi har alltid levd i kommunitet, dvs. at vi er flere på oppgavene: Én har ansvar for økonomi, én har ansvar for liturgi og sakristi, én har ansvar for huset. Vi har dessuten ansatt en kokk, og da er prior ansvarlig arbeidsgiver. Selv om prior ikke gjør alt i praksis, har han det øverste ansvar for at det blir gjort – og hvordan det gjøres Han skal på sett og vis ta seg av alt og alle – brødrene i kommuniteten, men også alle andre som søker til St. Dominikus kloster og kirke, sier p. Jon Atle, som er stolt av egen ordens demokratiske tradisjon.
– Alle beslutninger fattes ved håndsopprekning. Det var nytt med fransiskanerordenen og dominikanerordenen: De er demokratiske, og de har priorer som velges for tre år av gangen, ikke abbeder på livstid. Vår styringsmodell har inspirert moderne, vestlige konstitusjoner.
– Hva betyr klosterets venner for dere?
– Vi har ingen menighet, men vi har gode venner og hjelpere. Uten dem ville vi aldri greid både å ta oss av administrasjon og drift av klosteret og samtidig feire liturgien og tilby tjenester som sjelesorg og trossamtaler. Våre trofaste betyr alt for oss og vår virksomhet.
KONGELIG BESØK:Kong Haakon mottas av p. Béchaux 12. mai 1932 i anledning rekviemmesse for den franske president Paul Doumer, som ble myrdet fem dager før. Foto: Dominikanerne
Messen skal feires, huset holdes og haven stelles
Bilde
Pater Jon Atle avla Evige løfter 8. august 1998, ble diakonviet 16. desember 2000 og presteviet 1. september 2001 av biskop John Willem Gran – alt sammen i St. Dominikus kirke. I fjor feiret han de første 20 år som prest.
– Mitt håp er å fylle en oppgave; det er viktig for meg. Det var derfor jeg ble prest – uten prester, ingen kirke.
– Å være katolsk prest er krevende. Hva skal til for å være en glad prest?
– Jeg har avlagt et fattigdomsløfte. Det inneholder veldig mye – og handler om mer enn materiell fattigdom. Jeg føler meg ikke fattig i tradisjonell forstand: Jeg bor i et stort hus, midt i Oslo – og her settes sunn og god mat på bordet hver dag. Den fattigdommen jeg kjenner på er «enslighet», som ikke nødvendigvis er ensomhet: Jeg har lært meg å like å være alene. Den fattigdommen jeg kjenner på, er at jeg ikke har min egen familie rundt meg. Vi i kommuniteten er ikke hverandres familie; vi er brødre, og det er noe annet. Hvis man ikke greier å akseptere og å leve godt med å være én, så tror jeg ikke man kan ha et godt liv som ordensbror eller prest, sier p. Jon Atle.
Hans hverdag åpner tidlig. Den dagen St. Olav magasin møter ham, sto han opp kl. 4.30. Før laudes kl. 8 svarer han på korrespondanse, setter på en vaskemaskin og tar seg en dusj før han spiser frokost.
– Husk at vi er en del av et større system. Prioren har ansvar for kontakt med vår provins, og utover formiddagen tar jeg meg av oppgaver som handler om det som skjer i resten av ordenen – i utlandet. Dessuten tar jeg imot folk for åndelige samtaler og skriftemål, sier p. Jon Atle.
Brødrene har sitt fellesmåltid, som begynner med tidebønn, kl. 13.30. Deretter feirer de messe og vesper om kvelden, henholdsvis kl. 18.30 og 19.00.
– Så er vi velsignet med en stor have, som krever mye stell – og en lang oppkjørsel, som må måkes, altså: Huset må drives og vedlikeholdes, det er oppgaver som vi deler på, men som jeg har ansvar for.
– Hva vil du si til dem som er nysgjerrig på om de skal besøke St. Dominikus kirke?
INDIVID OG FELLESSKAP:– Vi [dominiknere] er individualister, samtidig som noe holder oss sammen – noe som er unikt for den dominikanske identitet, sier p. Jon Atle Wetaas. Her ved tabernakelet i St. Dominikus kirke. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Fire faste
Bilde
Antall e-poster iløpet av en dag: 15 – 20
Antall ringeminutter: 20
Antall liter kaffe: 1
Antall møter: 1
Åtte raske
Jesus er: Kjærlighet.
Tro betyr: Håp.
Kirken gir meg: Brødre og søstre – og mitt kall.
Ett bibelvers: «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre.» Salmenes bok 85, 11.
Favoritthelgen: St. Martin av Porres er med i teten sammen med min patron Johannes døperen.
Favorittbok: «Sirkusbarn», John Irving
Det å være ordensprest / prior er: Å være tilgjengelig for alle, alltid.
Jeg vil gjerne bli husket for: Å være trofast mot den jeg er.
Det gror i Neuberggaten
Bilde
På det meste, på 1960-70-tallet, var det rundt 15 brødre i St. Dominikus kloster. Siden den gang har rekrutteringen til ordenslivet verden over gått langsomt nedover, og det gjelder også brødrene i Neuberggaten. De arbeider og ber for å få flere hit, og det har nylig gitt resultater: En ny medbroder, pater Paul-Dominique Masiclat (bildet t.h.), født 1958 (bildet) er en erfaren dominikaner med bred bakgrunn. Han er født og oppvokst på Filippinene. Etter å ha bodd først i Storbritannia og siden i USA, kom han til Frankrike, der han først virket i dominikanernes ordenshus i Strasbourg. I de senere år har han vært medlem av kommuniteten i Lund, Sverige.
Tatt opp i Kirkens fulle fellesskap av p. Albert Raulin 21. desember 1991 i St. Dominikus kirke, Oslo.
1994 – 2000: Novisiat i Strasbourg, studier i Lille, Fribourg (Sveits), Paris og Lyon.
August 1998: Evige løfter, St. Dominikus kloster
Desember 2000: Diakonviet, St. Dominikus kloster
2001 – 2008: Engasjementer i Caritas Norge, Fransiskushjelpen og Kirkens Bymisjon i Oslo
September 2001: Presteviet i St. Dominikus av biskop John Willem Gran O.C.S.O.
September 2008 – 31. oktober 2009: Kapellan i St. Hallvard menighet, Oslo
Juli 2009 – 2013: Åndelig veileder for Legfransiskanerne i Oslo
September 2009 – 14. desember 2015: Subprior i St. Dominikus kloster
2013 – : Åndelig veileder for Legdominikanerne
Januar – 7. september 2015: Studiepermisjon og sabbatstid i Frankrike
Januar 2016 – 20. juli 2016: Provinsialpriorens vikar for St. Dominikus kloster
Juli 2016 – : Utnevnt til prior for St. Dominikus kloster
August 2019 – : Valgt til prior for St. Dominikus kloster
KIRKEREISNING:St. Dominikus kirke ble innviet i 1927 av biskop Johannes Olav Smit. Til høyre ses den store trevillaen, som lå på eiendommen. I begynnelsen rommet den ikke bare brødrenes værelser, men også spisesal, arbeidsrom og kapell. Foto: Dominikanerne
St. Dominikus kloster
Bilde
Dominikus kloster tilhører dominikanerordenen, Ordo Fratrum Praedicatorum, som på norsk blir Prekebrødrenes orden og forkortes O.P..
Kommuniteten i Oslo grunnlagt i 1921, og holdt først til i en sveitservilla på den løkkegård som i dag utgjør klosterets hageanlegg. Kirken ble innviet i 1927.
Klosteranlegget ble bygget på 1960- og 1970-tallet i upusset tegl.
Klosteret er viet ordensgrunnleggeren St. Dominikus.
Laudare – benedicere – praedicare (lovprise – velsigne – forkynne) er brødrenes credo. Valgspråket er Veritas (Sannhet).
Klosteret feiret 100-årsjubileum i 2021.
Nettsted: stdominikus.katolsk.no
Bilde
VAKKER OG VIKTIG:I St. Dominikus kirke har p. Jon Atle Wetaas avlagt Evige løfter, blitt diakon- og presteviet samt feiret sin mor og fars rekviemmesser. – Jeg er takknemlig for at så mye viktig i mitt liv har skjedd i så vakre omgivelser, sier han. Foto: Nils Heyerdahl
