Intervju med p. Jon Atle Wetaas: 800 års salgssuksess

Inne i sin andre prior-periode ved Dominikus kloster

Bilde

VALGT AV BRØDRENE: Først ble p. Jon Atle Wetaas utnevnt til prior, nå er han også valgt. –  Å bli valgt fyller meg med mer takknemlighet og ydmykhet, sier han. Her i St. Dominikus kirke, Majorstuen.  

Dominikanerklosteret i Neuberggaten er en filial av et verdensomspennende konsern som har drevet i 800 år uten å endre konsept, strategi eller produkt: Sjelens frelse! Men salgsmetodene er i stadig utvikling, forteller nyvalgt prior Jon Atle Wetaas.  

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Først ble p. Jon Atle Wetaas utnevnt til prior ved St. Dominikus kloster 20. juli 2016. Så, etter tre, år ble han valgt av sine medbrødre for en ny periode. 

– Utnevnt, så valgt. Hva er forskjellen?

– Det er noe helt annet å bli valgt av kommuniteten enn å bli utnevnt av provinsialen, både formelt og emosjonelt. Å bli valgt fyller meg med mer takknemlighet og ydmykhet. Det er nesten som med fotvask på en skjærtorsdag, man kan heller ikke forklare eller forstå følelsen før man har opplevet det, sier p. Jon Atle før han legger til:

– Men jeg må være litt pragmatisk også: Mine medbrødre hadde jo ikke 35 personer å velge blant.

Dominikanernes konstitusjoner har dannet modell for flere demokratiske staters lover over hele kloden, ikke minst USA.

– De så til vårt lovverk, og ikke uten grunn: Vi hadde holdt sammen i 700 år. Én av forklaringene på det er naturligvis et solid og godt gjennomtenkt lovverk.

«Prior skal passe på at brødrene har det bra, og at alt er som det bør være.»

p. Jon Atle

Driftsleder Wetaas

I St. Dominikus kloster i Neuberggaten, Majorstuen, bor og virker det nå seks brødre: fr. Ellert Dahl, fr. Arne Fjeld, f. Gerard-Marie Ketterer, fr. Joseph Mulvin, fr. Jon Atle Wetaas og fr. Haavar Simon Nilsen. Dagens klosteranlegg ble bygget på 1960- og 1970-tallet i upusset tegl. Selve kirken ble tegnet av Harald Sund, delfinansiert av Sigrid Undset og innviet 2. oktober 1927.

– Hva gjør prior ved klosteret i Neuberggaten?

– I utgangspunktet: Det samme som de andre brødrene. I et demokratisk system har alle sin plass og sine oppgaver, sånn har det alltid vært her, forteller p. Jon Atle.

Kommunitetslivet er som et skjelett som holder kroppen oppe: tidebønn, liturgi, messer, felles måltider og samlinger. Dertil kommer driften av klosteret; prior kaller inn til kapittelmøte hver måned.

– Det er et stabsmøte med dagsorden, som prior setter opp. Vi diskuterer økonomi, liturgi, praktiske gjøremål – alt som berører klosterets drift. Dessuten kommer hver enkelt bror med forslag til dagsorden, som jeg tar inn, sier p. Jon Atle, som vedgår at prekebrødrene også har en eventuelt-post av merkbart format: Den består gjerne av mange mindre anliggender som hver for seg ikke utgjør en selvstendig sak, men som det likevel er hensiktsmessig å ta opp til samtale.

– Det er viktig at alle blir hørt og har anledning til å ta opp sitt: Prior skal passe på at brødrene har det bra, og at alt er som det bør være, sier p. Jon Atle.

MYE ERFARING: Hvis p. Jon Atle er på reise, ivaretar 
sub-prior eller vicarius domus hans plikter og oppgaver.
– Det har vært en fornuftig ordning i 800 år, så vi fortsetter med det, sier han.

Bilde

Eier alt – og ingenting

Prior utnevner også en sub-prior (fast vikar) – for uten en sub-prior, måtte prior ha utnevnt en vicarius domus (midlertidig vikar) for hver gang han forlater klosteret.

– Når jeg skal på reise, vikarierer fr. Josef for meg. Hvis han også er borte, utnevnes en vicarius domus, eller den bror som har lengst ansiennitet, blir ansvarlig. Det har vært en fornuftig ordning i 800 år, så vi fortsetter med det, konstaterer han.

Alle brødre har sine bestemte konventuelle (kloster)oppgaver – det er viktig å passe på at den enkelte bror får rom til å utføre dem og blir respektert.

– Kantor, økonom, sakrestan, bibliotekar, lektor, prokurator ... det er som i en bedrift: En rad oppgaver må utføres for at klosterdriften skal ivaretas på en god måte. Jeg mener at lederen ikke bør overprøve avdelingslederen eller fagarbeiderens skjønn hele tiden. Gjør han det, skjer det også noe med stemningen i organisasjonen og den enkeltes motivasjonen, sier p. Jon Atle.

Siden brødrene ikke skal eie noe, blir alt offisielt eiet og administrert av prior, men det er pro forma. Prior har dermed et omfattende juridisk ansvar:

– Vi lever jo i verden og må innrette oss etter samfunnets lover og regler. Det kreves en signatur av og til, sier p. Jon Atle.

Bilde

NYE OG MYE RØR I NEUBERGGATEN: Brødrene i Neuberggaten har siden senvinteren 2019 arbeidet med et større renoveringsprosjekt av såvel kirken som klosteranlegget. De har blant annet lagt inn bergvarme. – Vår nye varmekilde sparer oss for store fyringskostnader, itillegg til at det et godt miljøtiltak, sier p. Jon Atle.

Økonomi og miljø hånd i hånd

Klosterkirken ble renovert for fire år siden, den ble malt og nytt lys- og lydanlegg ble installert. Kirkeveggene var dengang nedsotet etter mange års el-oppvarming. Nå renoveres også resten av klosteranlegget: Totalbudsjettet for arbeidene er på ca. 10 millioner kroner pluss/minus. Den største posten utgjøres av akutt vedlikehold og innføring av bergvarme både i kirken og resten av anlegget.

– I år begynte dere et stort renoveringsprosjekt. Kan du fortelle oss hvorfor og mer om status for prosjektet? 

– Hvorfor? Vi har en bygningsmasse som er over 60 år gammel; den er nå så nedslitt at den må restaureres for fortsatt å kunne benyttes til hjem og arbeidsplass, sier p. Jon Atle.

Han forteller at det viktigste både for beslutningen om å renovere og i det praktiske arbeidet etterpå, er bergvarmen.

–  Vår nye varmekilde sparer oss for store fyringskostnader, itillegg til at det et godt miljøtiltak. Det er altså en investering gjort med økonomiske såvel som grønne beveggrunner, forklarer han.

For å kunne legge inn bergvarmen, måtte brødrene isolere kirken og klosteret på en ny og helt annen måte enn tidligere: tak, gulv, kjeller, loft og vinduer – alt måtte de ta tak i.

– Det sier seg selv at dette er en stor – og kostbar – oppgave, sier p. Jon Atle.

Bergvarme er å utnytte varmen i (under)grunnen. Det gjøres ved at man borer dype brønner som det pumpes væske ned i. Væsken varmes opp av den naturlige bergvarmen; når den settes under press, skapes ny energi som brødrene kan bruke til å varme opp klosteranlegget i vannfylte radiatorer.

–  Vi har måttet bore i huset – gjennom vegger og tak, for å kunne føre det oppvarmede vannet fra rom til rom. Vi har slått på anlegget nå – og det funker, utbryter p. Jon Atle.  

Brødrene i Neuberggaten har mottatt støtte til prosjektet fra tyske Bonifatiuswerk og sin provins i Frankrike. Private givere her hjemme bidrar også i rikt monn.  

– Det er vi takknemlig for. Våre venner er gode og gavmilde. Resten av kostnadene må vi dekke selv, og da er vi avhengig av hjelp og støtte fra almindelige norske katolikker, sier p. Jon Atle.

• Les mer om prosjektet: St. Dominikus kloster: Mye lyd og lite varme

TRADISJON OG FORNYELSE: – Vi virker for sjelenes frelse.
Det har ikke forandret seg, men metodene har forandret seg! 

Er her og nå

Bilde

Dominikanerordenen, Ordo Fratrum Praedicatorum som på norsk blir Prekebrødrenes orden og forkortes O.P., ble stiftet av St. Dominikus i Toulouse 1215 og godkjent av pave Honorius III i 1216. På begynnelsen av 1700-tallet talte ordenen nesten 25 000 brødre fordelt på mer enn 1200 klostre.

– Én ting var å være dominikanerbror eller -pater i 1216, hva med 2019?

– Vi endrer oss parallelt med samfunnet som sådant. Forskjellen på å være dominikaner og almindelig samfunnsborger har ikke blitt større, tror jeg. Vi er her og nå – og har ofte vært først ute med det nye i Kirken, fordi vi har fulgt med i tiden, sier p. Jon Atle, som påpeker at det sannsynligvis var lettere å velge ordenslivet før enn nå.

– Å være bror eller søster gav muligheter – til studier, for eksempel. Før, gitt at man ikke kom fra en velstående familie, hadde man ikke råd til å gå på skole, langt mindre reise til større byer for å lese ved et universitet. Nå kan alle søke om lån og bli student, konstaterer p. Jon Atle.

Kall til klosterlivet har vært det samme til alle tider, troen på Jesus Kristus har vært den samme – og ønsket om å preke sannheten:

– Laudare – benedicere – praedicare (lovprise – velsigne – forkynne) er jo vårt credo, og dominikanernes valgspråk er Veritas (Sannhet), mens det for eksempel hos fransiskanerne er Pax et bonum (Fred og alt godt).  Vi virker for sjelenes frelse. Det har ikke forandret seg, men metodene har forandret seg! 

– Mandag 4. november samtalte jeg med professor Hans Fredrik Dahl om hans nye bok «Karteuseren – tekster fra min bror Dom Filip». Han konverterte her i St. Dominikus og ble altså karteuserpater. Karteuserne var store i middelalderen med flere hundre kloster, siden har det bare blitt færre. Hva er status for Dominikanerordenen?

– Vi er fremdeles en stor orden med klostre over hele verden. Vi teller cirka 5000 – 6000 brødre, i tillegg kommer alle monialene, søstrene og legdominikanerne. Ordenen er som et tre med mange grener som akkurat nå opplever en tørkeperiode: Det er færre kall, bekrefter p. Jon Atle.

Brødrene i Neuberggaten og søstrene på Katarinahjemmet tilhører dominikanertreets apostoliske gren: De går ut på gater og streder for å preke, slik at folk ikke behøver å komme innenfor klosterets murer. Det er også forklaringen på at de kalles «tiggerbrødre»: De flyttet inn i byene for å være nær flest mulig søkende og troende.

– Dermed kunne vi ikke dyrke jorden for å skaffe mat til veie, så måtte vi istedenfor leve av almisser fra gode hjelpere og dem som ville høre oss preke, forteller p. Jon Atle.  

Akkurat nå virker det som om de kontemplative grenene bærer mest frukt i form av kall.

– Unge i Frankrike, for eksempel, foretrekker kontemplative ordener. Jeg ser ikke på dette som en kurve som bare går nedover, den går opp (heldigvis!) og ned, slik den alltid har gjort.

LEVER SOM HAN PREKET: Den hellige Dominikus ble født
ca. år 1179 i Caleruega, Nord-Spania. I overensstemmelse med hans ønske skal
prekebrødrene ikke motta noen form for faste inntekter, men leve av folks gaver som tigger-munker.

Bilde

 Tar del i noe universelt

Dominikanerne er kjent for å være individualister, forteller p. Jon Atle. Det preger hele klosterkulturen:

– Det er opp til hver enkelt kandidat eller interessert å finne ut hvem eller hva han eller hun lar seg fascinere av. Det er ikke noe poeng å tre en mening ned over hodet på folk – det er først og fremst Gud som kaller, ikke menneskene.

– Hva med deg?

– Når man er kommet så langt at man er rede til å svare på et slikt kall, så har man mange hensyn å ta: Hadde jeg ikke valgt dominikanerne, måtte jeg ha flyttet til utlandet for godt. Det tror jeg ville blitt en påkjenning for mine foreldre.

Jon Atle kaller seg selv en late bloomer hva gjelder kall til kirkelig tjeneste: Han arbeidet som driftsmedarbeider i en industribedrift og trodde Dominikanerordenen bare var for intellektuelle. I Frankrike oppdaget han ordenens enorme spenn i kreative måter å formidle evangeliets budskap på.

– Jeg lærte meg fransk og studerte i Frankrike. Ordenslivet gav meg frihet til å la meg disponere av Gud: Her har man mulighet til å bruke sin tid og energi for Gud, det er lite – så lite som mulig, som skal forstyrre Det store prosjektet.

– Du avla dine Evige løfter 8. august 1998 i St. Dominikus. Når du tenker tilbake på disse 20 årene – hva gjør at du tenker «det var verdt det!»?

–Jeg er – som katolikk og dominikanerbror – del av noe universelt. Det er én av de tingene som gjør at jeg har hatt det fint hittil – jeg liker å få være en del av den store dominikanske broderkjeden.

– Hva inspirerer deg i din gjerning? 

– Å se resultatet av god mellommenneskelig kontakt.

Om Jon Atle Wetaas (f. 1958)

Tatt opp i Kirkens fulle fellesskap av p. Albert Raulin 21. desember 1991 i St. Dominikus kirke, Oslo.

• 1994 – 2000: Novisiat i Strasbourg, studier i Lille, Fribourg (Sveits), Paris og Lyon.
• August 1998: Evige løfter, St. Dominikus
• Desember 2000: Diakonviet, St. Dominikus.
• September 2001: Presteviet i St. Dominikus av biskop John Willem Gran O.C.S.O., tidligere biskop av Oslo.
• September 2008 – 31. oktober 2009: Kapellan i St. Hallvard menighet, Oslo (50% stilling)
• Juli 2009 – 2013: Åndelig veileder for Legfransiskanerne i Oslo
• September 2009 – 14. desember 2015: Subprior i St. Dominikus kloster
• 2013 – : Åndelig veileder for Legdominikanerne
• Januar – 7. september 2015: Studiepermisjon og sabbatstid i Frankrike
• Januar 2016 – 20. juli 2016: Provinsialpriorens vikar for St. Dominikus kloster
• Juli 2016 – : Utnevnt til prior for St. Dominikus kloster
• August 2019 – : Valgt til prior for St. Dominikus kloster

• Se p. Jon Atle Wetaas' komplette biografi