MIN MENIGHET: Mariakirken menighet i Lillehammer karakteriseres av flere mindre forsamlinger som gjør at menighetslivet ikke er like konsentrert rundt sognekirken. Sognepresten bruker i snitt 200 timer bak rattet i året for å nå menighetens troende.
De er færre, har ikke all verdens ressurser og messefeiringen er kanskje litt enklere enn i større menigheter. – Men troen er her, og den er like ekte og vakker, sier sogneprest Reidar Voith.
Tekst og foto: Kathrine Låver
Hvis man kan si noe om noen menighet, at den er én manns verk, må det kunne sies om Lillehammer og pastor Gerhard Parthe (1909–71), står det om Mariakirken menighet i boken Den katolske kirke i Norge – Fra kristningen til idag. Det var han som i 1956 påbegynte arbeidet med et sterkere katolsk nærvær i Lillehammer. Først innredet han et kapell i en patrisiervilla, som idag er menighetens nærmeste nabo. P. Parthes visjon for Lillehammer stanset ikke der. Hans drøm var å reise en katolsk kirke i Sigrid Undsets egen by.
En menighet blir til
P. Parthe kom fra Tyskland. Så fort han var på plass i Lillehammer, tok han kontakt med alle katolske institusjoner i hjemlandet for å samle inn midler til byggingen. Pengene kom, og byggearbeidene kunne begynne. I 1970 stod Mariakirken klar. Menigheten ble opprettet 1. april og biskop Gran innviet kirken 19. juli samme år. I 1992 var dette Oslo katolske bispedømmes minste menighet, men mye har skjedd siden den gang.
– Man kan si at p. Parthe var en misjonær. Han våget å bygge en kirke som kunne romme en god del flere katolikker enn det var i området. Så han var forut for sin tid, noe som ofte er en litt uvanlig egenskap i Kirken, forteller sogneprest Reidar Voith.
De siste fire årene har p. Reidar vært sogneprest for en av Norges yngste menigheter. Mye av tiden har gått med til byggeprosjekter, slik som utbygging av egen prestebolig, menighetssal, katekeserom, sognekontor, sakristi og totalrenovering av kirkebygget, samt uteplassen. P. Reidar har heldigvis god erfaring med byggeprosjekter fra før.
– Jeg har vært prest i snart tjue år nå, og jeg har drevet med bygging i nesten alle menighetene jeg har vært. I 2008–11 renoverte vi en stor sveitservilla i Porsgrunn samt gjorde utbedringer på kirken og prestegården, og i 2012 måtte jeg ta over byggeprosjektet i Stavanger, men så fikk jeg hjerteproblemer og måtte på operasjonsbordet tre ganger. Da sa jeg til biskopen at jeg ønsket å flytte til en mindre menighet, og så ble det Lillehammer. Det passet meg godt. Her har jeg det som plommen i egget.
Se video fra menigheten:
– Hvordan har disse årene gått her i menigheten?
– Jeg er den første sognepresten på tjue år. Det tror jeg har skapt litt mer stabilitet. Det tok litt tid før jeg kom meg etter operasjonene, så i starten gikk tiden til å bli kjent med menneskene og sognet – og ikke minst verdsette det. En god kollega sa til meg en gang: «Vi får ikke lønn for å gjøre, men godtgjørelse for å være». Oppgavene mine er å feire sakramentene og ta vare på menighetens verdslige gods, men et viktig punkt er også det å være og dele av min trosglede. For å kunne gjøre det, er det nødvendig å bli en del av lokalmiljøet og verdsette det på godt – og på vondt.
– Hva kjennetegner Mariakirken menighet i forhold til andre menigheter du har virket i?
– Det er en egen demografi og et eget folkelynne her i Lillehammer. Her er det flere mindre forsamlinger, men de har et like genuint og vakkert katolsk liv som i de større menighetene. St. Olav domkirke er f.eks en menighet med kor, organist og ministranter. Når prosesjonen kommer inn der, vet du at du rekker å sjekke Facebook før horden av mennesker når alteret! Vi er færre og har naturligvis færre resurser. Messefeiringen er kanskje litt enklere, men troen er her og den er like ekte og vakker.
Gjennom dagen:
Antall e-poster: 12| Antall ringeminutter: 60 | Antall kopper kaffe: 3| Antall møter: 2
200 timer bak rattet
Menigheten omfatter ikke bare Lillehammer by, men også Skreia og Gjøvikregionen, hele Gudbrandsdalen, Lesja og søndre Dovre, samt den nordlige delen av Ringsaker kommune i Hedmark.
– Man kan jo si at avstandene og kapellstedene er noe som kjennetegner menigheten. Jeg kjører rundt 20 000 km i året og i snitt blir jo det 200 timer bak rattet. Jeg kan i prinsippet krabbe opp på hvilken som helst fjelltopp i Rondane, skue utover og si at dette er mitt rike – eller med beven se at jeg er helt alene som prest her. Så menighetslivet er ikke like konsentrert om sognekirken som i mange andre menigheter. Det er noe rørende over å vite at når jeg kjører en og en halv time oppover til Otta, er det personer som kjører like langt nedover for å feire messe.
– Hva er det beste med å være sogneprest her?
– Denne menighetens største aktivum er at vi har tid. Man har tid til å bli kjent med hverandre, snakke sammen og la det synke inn. Det spiller ingen rolle om en samtale tar et kvarter eller to timer. Det er jeg veldig glad for. Det finnes flere nasjonalparker innenfor menighetens grenser.
Bilde
NOE AV DET BESTE:P. Reidar syns noe av det beste med å være sogneprest for akkurat denne menigheten er at han har tid til å bli kjent og møte menneskene som kommer til menigheten.
Det setter p. Reidar stor pris på: Han har nemlig en pasjon for naturen og sommerfugler. Han arbeider med å kartlegge artsmangfoldet av sommerfugler i Norge. Det gjør han i samarbeid med miljøorganisasjonen Sabima og Zoologisk museum i Oslo. I presteleiligheten er det innredet et eget lite forskningsrom, og han viser gjerne frem den store samlingen av naturens flyvende og fargesprakende arter. Samlingen inneholder arter fra lokalområdet og sjeldne eksemplarer fra p. Reidars ekspedisjoner til Nord-Norge.
– Det jeg får se i dette arbeidet, er sporene av Guds storhet i skaperverket. Det kan være nordlyset som flakker over himmelen, eller en liten møll som kommer flyvende. Så tar jeg opp forstørrelsesglasset og ser hvor vakker den egentlig er. For at vi skal kunne ta vare på naturen vår, må vi også vite hva som lever i den. Det bidrar jeg til.
– Hva er mer utfordrende?
– Jeg har ingen ansatte i menigheten, så her sitter du og snakker med sogneprest Voith, vaktmester Voith, menighetssekretær Voith, ansvarlig dugnadsleder Voith og gartner Voith. Kort sagt, det er veldig lett for noen utenfra som ringer angående ett eller annet, å være sikker på at de får svar på det de lurer på når de tar kontakt med meg. Men man kan føle seg litt på tynn is når man skal ta tak i administrative eller bygningsmessige utfordringer. Da føler jeg innimellom på en faglig ensomhet, og det er utfordrende. Det er viktig å ha en del selvdisiplin når man må jobbe alene over tid. Allikevel, når man mestrer det, er det veldig fint.
ÅTTE RASKE
Kristus er: Veien, sannheten og livet Tro betyr: Å erkjenne Guds nåde Kirken gir meg: Livsglede Ett bibelvers: Mitt favoritt-bibelvers er et lite stykke fra Hebreerbrevet – kapittel 11, 1 – 16. Favoritthelgen: John Henry Newman Favorittforfatter: Vera Henriksen Det å være sogneprest er: Givende Jeg vil gjerne bli husket for: At jeg prøvde å gjøre så godt jeg kunne
– Hvem er de troende i menigheten?
– Det er mennesker i alle aldre og med ulike nasjonale bakgrunner. Det er polske og litauiske immigranter, flyktninger fra Eritrea, norske konvertitter, filippinere som har giftet seg med nordmenn, og en miks av folk fra alle europeiske land som kommer hit av ulike grunner.
– Hvordan er miljøet?
– Miljøet i menigheten er godt, men det er preget av at det er mange små fellesskap på grunn av avstandene. I gamle dager ville man heller snakke om ett miljø. Da var de såpass få at alle kjente alle. Med den store migrasjonen har det kommet mange mennesker som ikke har de historiske linjene til det miljøet som engang var. Så det er sjelden at hele menigheten møtes, men både i Lillehammer og på Gjøvik har vi aktiviteter som samler mange. Det er en god dugnadsånd og mange frivillige som hjelper til. De bidrar til å holde menigheten i gang og gjør det ut fra egen trosglede og troshengivenhet.
Bilde
KIRKEKAFFE:Sosialt samvær samvær med de andre troende er en viktig del av menighetslivet.
– Menigheten er en av Norges yngste, men mange endringer har skjedd i den siste tiden. Kan du fortelle mer om det?
– I fjor var vi uten kirke på grunn av oppussingen, og måtte låne lokaler for å feire messe. Jeg flyttet først hit i februar i år. Før bodde jeg inne i sentrum, noe som var ganske upraktisk. Tilgjengeligheten til sognekirken er mye bedre nå enn hva den var, og alt er bygget med hensyn til universal utforming. Vi har også fått satt inn et nytt oppvarmingssystem. Her i Lillehammer kan temperaturen synke helt ned til trettifem minus. Første vinteren jeg var her klarte jeg ikke å få varmet opp til mer enn fjorten-femten varmegrader i kirken. Det var praktisk umulig å holde aktiviteter igang her, så det var nødvendig å renovere. Alt er ennå ikke helt klart. Vi må bli ferdig med renoveringen før vi er i full gang igjen.
Eget gudshus på Gjøvik
Før sommeren i år ble det kjent at bispedømmet har kjøpt Frelsesarmeens lokaler i Gjøvik sentrum.
– Ja, vi har fått et eget gudshus på Gjøvik. I over ti år har det blitt leid en kirke for å feire messe. Nå bor omtrent halvparten av menigheten i Gjøvik-området. Det er veldig flott å få en egen kirke og lokaler som vi kan boltre oss i og hvor sakramentet er tilstede.
Bilde
ENDELIG:Halvparten av menigheten bor i Gjøvik-området – de har nå fått en egen kirke.
– Kirken blir oppkalt etter Den hellige apostelen Andreas. Hvorfor ble det akkurat han?
– St. Andreas kirke er den første katolske kirken på Gjøvik siden reformasjonen. Hoff kirke på Toten, hovedkirken i området den gang, var viet til St. Andreas og St. Mikael. St. Mikael heter kirken på Moss, så da falt valget på St. Andreas.
Den vil ha omtrent hundre sitteplasser. Det blir smått og enkelt i begynnelsen, men det er første steget på veien mot mange flotte år.
– Du har vært prest i snart 20 år. Når fornemmet du prestekallet?
– Det var noe som kom litt stille og rolig i slutten av tenårene Jeg er veldig glad i sommerfugler og natur, så jeg lurte på om jeg skulle studere biologi. Men jeg fant ut at jeg heller ville ha det som hobby. Jeg hadde også noen andre tanker, men til syvende og sist trivdes jeg i kirken. Jeg likte å være ministrant og tanken på å arbeide i en menighet. Jeg tok kontakt med biskop Schwenzer, og påbegynte prestestudiet i 1992. Da ble etterhvert mitt kall mer avklart. Det viktigste for meg var erkjennelsen av at dette er Guds ønske for meg. Humør og følelser fra dag til dag er ikke det som betyr noe. Det er de lange linjene som teller.
Bilde
SOMMERFUGLEKSPERT:P. Reidar kartlegger artsmangfoldet ac sommerfugler i samarbeid med Sabima og Zoologisk museum.
– Hva er det beste med å være prest?
– For en prest er pasjon og profesjon det samme. Min glede over å være kristen kan jeg dele med menneskene rundt meg ved å feire sakramentene, fortelle om troen og leve i Kirken. Kirken er fantastisk vakker, fordi den er hellig. Så kan man fortvile over at den er for menneskelig noen ganger. Men det man opplever når man lever inne i Kirken, er denne helligheten og troen. Det er mennesker som i det stille gjør storverk, inspirert av sin tro. Det er så mange vakre trosvitnesbyrd. Som prest får man ta del i dette, fordi folk har tillit til deg, og det er helt fantastisk.
– Har du gjort noen endringer i menigheten siden du ble innsatt som sogneprest?
– Det har vært mest fokus på det praktiske her, men jeg har flyttet katekesen fra lørdager til søndager. På den måten bygges katekesen rundt høymessen, og barna møter menigheten i menighetens hovedmesse.
Bilde
BESTE MED Å VÆRE PREST: – For en prest er pasjon og profesjon det samme. Min glede over å være kristen kan jeg dele med menneskene rundt meg ved å feire sakramentene, fortelle om troen og leve i Kirken.
– Hva vil du si til dem som ønsker å besøke menigheten?
– Da vil jeg si at det bare er å komme. Vi har en vakker liten menighet – og endelig egen kirke på Gjøvik. Så enten du kommer til Gjøvik for å studere på NTNU, en av høyskolene i Lillehammer eller kun som turist for å se Maihaugen, Bjerkebæk eller hva det måtte være, er du hjertelig velkommen!
Påbegynte presteseminaret i 1992. Studerte først i München, så i Roma.
Utnevnt til sogneprest for Mariakirken menighet på Lillehammer 27. september 2015.
Har virket som kapellan, sogneprest/sogneadministrator i følgende menigheter: St. Ansgar menighet i Kristiansand, Vår Frue kirke i
Porsgrunn og St. Svithun menighet i Stavanger.
Diakonviet av biskop Gerhard Schwenzer 14. august 1999 i St. Olav Domkirke, Oslo, og presteviet 24. juni 2000 samme sted.
Spesialist på norske sommerfugler. Validator for sommerfugler i Artsdatabanken / Sabima.
FAKTA MARIAKIRKEN MENIGHET
Bilde
1956: Pastor Gerhard Parthe kjøper en gammel patrisiervilla i Lillehammer, der han innreder et kapell. Kapellet lå da under St. Torfinn menighet i Hamar.
1. april 1970: Lillehammer blir egen menighet.
19. juli 1970: Mariakirken i Lillehammer står ferdigbygget
1992: Bispedømmets minste menighet
2017: Begynte totalrenovering av kirkebygget og uteområdet, samt påbygg av prestebolig og sognekontor.
1. februar 2019: sognepresten flytter inn i presteboligen ved sognekirken.
