P. Hallvard: – Et fundamentalt JA til Livet!

Publisert 22. februar 2019 | Oppdatert 22. februar 2019

 

20-år siden hyrdebrevet «Vern om Livet»

LAUDATO SÌ:  – Mennesket skal ikke bare ta sitt forvalteransvar overfor naturen på alvor, men også selv være gjenstand for sann menneskelig behandling. Vernet av livet i alle dets faser melder seg her som en naturlig konsekvens, sier p. Hallvard. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

 

I lys av at abort stadig er på dagsorden, nasjonalt og internasjonalt, kan det være aktuelt å trekke frem hyrdebrevet fra de katolske biskopene i 1999, om det ufødte barns verdighet. – Kristne er forpliktet til å verne om livet og fremme Livets evangelium, mener pater Hallvard Hole OFM i bispedømmets pastoralavdeling.

 
Tekst: P. Josef Ottersen

 

Det er i år 20-årsjubileum for den nordiske katolske bispekonferansens hyrdebrev «Vern om Livet». Etter at Bispemøtet i Den norske kirke kom med en ny uttalelse om abort den 15. februar, har det katolske motstykket fått vind i seilene på sosiale medier blant katolikker såvel som protestanter. I hyrdebrevet fastholder de katolske biskopene at livet er hellig og at fosteret fra unnfangelsen er et menneske med ukrenkelig verdi som skal vernes. Biskopene understreker at Kirken har bekreftet dette ved Det annet vatikankonsil og ved pavelige encyklikaer, også etter at abort har blitt lovlig i stadig flere land. Samtidig evner biskopene å være realistiske, og lover barmhjertighet for dem rammes av dødens kultur: «Kirkens klare budskap i denne saken har ikke til hensikt å fordele skyld, men å redde liv» (3.1). Brevet henvender seg ikke bare til katolikker, men til alle brødre og søstre i Kristus, samt alle borgere i de nordiske landene.

 

 

Et lys for folkeslagene

P. Hallvard Hole OFM er teologisk rådgiver for bispedømmets fagavdeling for pastoralt arbeid. En av avdelingens oppgaver er å fremme katolsk familiesyn og menneskeverd utad i samfunnet og opp mot politiske myndigheter. I det sekulære ordskiftet er religiøs argumentasjon ofte uglesett, så det kan være nyttig å minnes at Kirken har to erkjennelsesordener å støtte seg på: fornuft og tro. P. Hallvard mener det er mulig for Kirken og dens medlemmer å ta del i samfunnsdebatten med nettopp fornuftens lys som utgangspunkt.

– I utgangspunktet er både tro og fornuft nødvendige, de utfyller hverandre. Men i noen sammenhenger kan religiøs argumentasjon komme til kort, selv om det er viktig at vi er tydelige på den inspirasjon som troen gir.

Han synes kirken bidrar inn i samfunnet med gode innsikter med begge disse utgangspunktene, men at det kanskje blir mest spennende når disse forenes på en måte som taler til mennesker i dag. Ikke så overraskende peker fransiskanermunken på encyklikaen Laudato sì, hvor pave Frans løfter frem behovet for en sant menneskelig økologi.

– Mennesket skal ikke bare ta sitt forvalteransvar overfor naturen på alvor, men også selv være gjenstand for sann menneskelig behandling. Vernet av livet i alle dets faser melder seg her som en naturlig konsekvens, sier p. Hallvard.

 

«Mennesket skal ikke bare ta sitt forvalteransvar overfor naturen på alvor, men også selv være gjenstand for sann menneskelig behandling. Vernet av livet i alle dets faser melder seg her som en naturlig konsekvens.»

P. Hallvard

 

Livets evangelium

Hyrdebrevet konstaterer at Bibelen taler uttrykkelig om det ufødte barns verdighet, ved blant annet å vise til profeten Jeremias ord: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg» (Jer 1,5). Biskopene vektlegger at Skriften bringer «godt nytt» om livet. Det er en gave fra Gud, som også innvier oss i Guds livgivende vilje, vi «er delaktige i Guds eget liv, med evigheten som perspektiv og mål» (1.1).

P. Hallvard mener Livets evangelium starter med at Gud skaper alt som finnes ut av ingenting:

– Det ord Gud bruker for å skape, er et grunnleggende premiss for universet og hele Guds åpenbaring: hans evige kjærlighet. Hele skaperverket og ikke minst mennesket, som Gud skapte i sitt bilde, vitner om Guds kjærlighet. Egentlig hadde vi vel ikke trengt et annet evangelium enn det, men siden synden og det onde kom inn og forstyrret vår sans for livet og kjærligheten trenger vi fornyelse og frelse.

De katolske biskopene påpeker at det kristne menneskesyn er rotfestet i troen på at Gud ble menneske i Jesus Kristus, og at dette skjedde gjennom en unnfangelse: «Livets opphav ikledde seg selv en synlig skikkelse, ble et foster, ble født av en kvinne» (1.2). Menneskets verdighet ble på en måte løftet opp fra Adams søle, ved at Gud ble menneske og tok på seg vår natur: «Menneskelivet er hellig fordi det i Kristus nå er uoppløselig forenet med Guds egen natur» (1.4).

 

Menneskeverdet starter ved unnfangelsen

I vår kristne kultur kommer respekten for livet blant annet til uttrykk i menneskerettighetene. Men hva er det som gjør at Kirken konkluderer med at abort er galt? Hvorfor ikke mene, som mange, at det først er et fullverdig liv når en person er født, eller når hjertet slår?

– Det hersker ingen tvil om når et menneskeliv starter, og de fleste vil også sette en grense for når de mener abort er galt. I Norge vil vi neppe se at senaborter i siste uke eller få dager før termin blir lovlig. Samtidig ser vi at meningene om dette er veldig forskjellige. Jeg vil påpeke noe som ofte blir glemt i dag, men som er uhyre viktig å ta i betraktning. Det er Kirkens tro på at Gud skaper hver menneskesjel direkte, altså menneskets åndelige del, og at dette skjer ved unnfangelsen. Derfor vil Kirken løfte frem at mennesket er en person, et menneske skapt i Guds bilde, allerede fra dette første øyeblikk. Hjerteslagene starter allerede 22 dager etter befruktningen. Men hverken hjerteslag eller evnen til å klare seg selv kan danne utgangspunkt for menneskerettighetene. Noen vil argumentere for at abort er akseptabelt så lenge fosteret ikke føler smerte. Men er det muligheten til å føle smerte som «gjør menneske til menneske»? Et mer plausibelt utgangspunkt for menneskerettighetene er derimot menneskets sjel.

Vi snakket litt om at samfunnet kan trenge at vi legger frem Kirkens syn på en fornuftig måte, og med overbevisning. Hvordan står det til med katolikker flest, er de lydhøre for hva Kirken sier om livsvern?

– De fleste jeg har kontakt med, og som er aktive kirkegjengere, tror på det Kirken tror på og er livsvernere, også når situasjonen krever det av dem. Likevel gjør klimaet for debatt det vanskelig å stikke seg frem med meninger som går på tvers av samfunnet ellers.

 

 

«Noen vil argumentere for at abort er akseptabelt så lenge fosteret ikke føler smerte. Men er det muligheten til å føle smerte som ‘gjør menneske til menneske’?» 

P. Hallvard

 

Ny«pro-life»-trend 

Han minner om at Den katolske kirke i Norge er en minoritetskirke også i den forstand at størsteparten av katolikker i Norge har utenlandsk opprinnelse. Da er det ikke lett å kaste seg inn i debatt på et språk og med en forhistorie som man ikke kjenner så godt til. Vi hører også fra en del av våre kirkegjengere at de kommer fra katolske miljøer hvor «pro-life» bevegelsen står sterkere.

Med et utblikk på verden, ser livsvern også ut til å ha en overraskende stor appell blant unge og blant kvinner. For en måned siden var det blant annet hundretusener som deltok i det årlige March for Life arrangementet i Washington.

Ser du en ny trend hvor katolikker tar kampen for livet mer på alvor?

– Jeg tror nok bevisstheten både om hva Kirken lærer og hva abort faktisk innebærer er blitt høyere. Begge deler er egentlig i takt med økt kunnskap om fosterutviklingen, ikke minst på grunn av internett. Det tror jeg også er en viktig faktor for å forstå at unge mennesker engasjerer seg.

 

«Livets evangelium har vært en del av Kirkens lære og praksis fra begynnelsen av.» 

p. Hallvard 

 

En kristen forpliktelse

Preses Helga Byfuglien i Den norske kirke har ved et par anledninger poengtert at «de er en luthersk kirke, og vil aldri bli som Den katolske kirke og si et fundamentalt nei til abort». Er det vanskelig for kristne i 2019 å gi uttrykk for abortmotstand uten å bli oppfattet som fundamentalister?

– For det første tror jeg innfallsvinkelen til preses Byfuglien grunner på en misforståelse. Den katolske kirke sier først og fremst et fundamentalt JA til livet, og det fra unnfangelse til naturlig død. Livets evangelium har vært en del av Kirkens lære og praksis fra begynnelsen av. Med et positivt syn på menneskelivet skulle det ikke være vanskelig å formidle hvorfor Kirken er mot abort. Dermed fastholder vi den kristne forpliktelsen til å verne om livet. Selv opplever jeg det at det finnes mye forståelse for et slikt standpunkt, også blant mennesker som langt på vei er uenige. 

Hyrdebrevet tar til orde for og inviterer til økumenisk samarbeid mellom kristne kirker og menigheter i disse spørsmålene. Hvilken rolle kan Den katolske kirke, og katolikker flest, spille i å forene kristenheten «for at hele evangeliets sannhet om livets verdighet skal forkynnes tydelig og tas imot» (3.2)?

– Det er selvfølgelig viktig at vi selv er tydelige. Det tror jeg har ført til at mange kristne utenfor Den katolske kirke har fått øynene opp for den, og ser den som en partner i arbeidet for vern om livet. Spesielt ser vi frukter av at Kirken tre år på rad har arrangert livsvernseminar, med både innledere og deltagere fra forskjellige kirkesamfunn og institusjoner. Dette er et viktig arbeid og signaliserer at vi ønsker et bredt samarbeid. Det samme oppfordres også menighetene lokalt til å gjøre.

 

Les mer