Biskop Bernt I. Eidsvigs minneord over p. Olav Müller SS.CC ved requiemmessen onsdag 12. desember
R.I.P.: Norges eldste prest, Olav Müller SS.CC. døde 6. november 2018. P. Müller ble født i Trondheim den 18. april 1924. Han ble opptatt i den katolske kirke den 31. desember 1944 i Marie Bebådelse, Stockholm, Sverige, av pater Vanneufville, O.P.. Foto: Jan Erik Kofoed
Pater Olav Müller ble født i Trondhjem – som byen ennå het – den 18. april 1924, og døde samme sted den 6. november 2018.
Det kunne være fristende å si at St. Olav menighet er hans livsverk. Dette ville han nok ha protestert kraftig imot, men jeg tror ingen har samarbeidet tettere med den Hellige Ånd om denne menighet enn nettopp ham.
P. Olav var sogneprest her i årene 1965 – 67 og 1968 – 87, sammenlagt en gammeldags myndighetsalder – og så igjen som pensjonist. Jeg tør ikke fastslå noe sånt som at denne menighet var hans store kjærlighet; han så nok Kirken i større format enn som så, men det var her kjærligheten fant flest konkrete uttrykk. Deres sorg over å ha mistet en hyrde og venn, er påtagelig.
I de mange minneord som er blitt p. Olav til del, fremheves hans energi, hans maskuline vesen, hans trofasthet, hans kunnskaper og meget annet. Tillat meg å legge til et par av mine egne minner.
Jeg møtte ham for første gang i 1977 mens jeg forberedte meg til konversjon. Her fikk jeg hans helhjertede støtte, men også et par formaninger med på veien: Den katolske kirke i Norge var liten og trang og merkverdig sammensatt, og det var lettere å få øye på dens sorger enn dens skatter – så let efter skattene! Han var opplagt en av dem, men det våget jeg ikke å si til ham før denne høst.
P. Olav var lojal mot sine biskoper, høflig og diplomatisk, også når hans lydighet ble satt på alvorlig prøve. Man måtte, vel, med noen få unntagelser, lokke kritiske observasjoner ut av ham. Dette ble entydig biskopenes tap, for det var lite i Kirkens liv han ikke fikk med seg. For ham dreide det seg ikke om manglende mot eller fravær av kritisk begavelse, men om respekt. Biskopene er apostlenes efterfølgere, og skulle derfor adlydes og følges, på respektfull avstand.
Jeg har hatt stor glede av å lese et intervju med den unge pater Olav Müller, offentliggjort i Arbeider-Avisa den 9. januar 1960. Her blir han utfordret på kloster- og prestelivets formentlige vanskeligheter, og svarene er preget av en indre frihet. Vi møter en prest som vet hva han gjør – og hvorfor. Han ser fattigdomsløftet som en positiv befrielse fra materielle bekymringer – noe han holdt fast ved til det siste. Han idealiserer ikke kyskhetsløftet, men ser det som en veldig styrke: «Vi kan i stedet gå inn for å være fedre i åndelig forstand for våre menighetsbarn.» Dette ble en overskrift over hans liv, helt til de aller siste dagene passet han på – og ble passet på av – mange av sine «åndelige» barn.
Som så mange av oss innså han at lydighetsløftet er det vanskeligste å holde, men lydigheten har sine begrensninger: En befaling som strir mot vår samvittighet, skal vi ikke følge. Lydigheten var til tider en tung byrde for p. Olav, men han bar den trofast inntil den siste dag.
Intervjuet er forøvrig en samtale mellom en journalist som ser katolisismen som et fremmedelement i norsk kultur og p. Olav som har det klart for seg at det ikke ville være noen norsk kultur – som vi kjenner den – uten den katolske tradisjon. Han bærer sine store teologiske, filosofiske og historiske kunnskaper lett, og journalisten er tydeligvis ikke vant til prester som kan svare klart og reflektert på kompliserte spørsmål.
Hvor mange gymnasiaster, studenter og andre intellektuelt nysgjerrige som i årenes løp oppsøkte ham, har vi naturligvis intet tall på. Men, de var mange. Han sa de vesentligste ting på en måte de aldri hadde hørt før, og det han sa var tuftet på overbevisningens sterke fundament. Jeg går ut fra at Gudmund Hernes og Ola Moe både har loddet dypt og taler for mange. Avslutningen av deres nekrolog berører meg: «Dessverre mistet vil vel kontakten etterhvert, men ... den mannen lever på mange måter fremdeles i oss – og det til tross for at aldri har vært katolikker.»
Nå har vi på et vis alle mistet kontakten, men vi forblir der hvor han forlot oss: I den kirke og tro han tjente. Vi ber for hans sjels gjenløsning, og håper å se ham igjen for Guds åsyn.
+Bernt Eidsvig
Trondheim, 12. desember 2018.
Les mer
- Se bilder fra requiemmessen 6. november 2018
- R.I.P. p. Olav Müller SS.CC
- P. Olav Müllers biografi
- Minneord: p.Olav Müller
- Ordenen minnes p. Olav Müller SSCC